Døtre av Mørket (en så godt som sann historie)

Frid mintes godt den dagen hun endelig fikk høre historien om Mørkets Døtre. Gang på gang hadde hun bedt moren sin om å fortelle den. Sagnet hadde blitt holdt levende i slekta gjennom flere generasjoner enn man kunne huske, og hadde blitt ført videre fra mor til datter over årtiene. Historien var blitt et slags arvestykke; noe hun også skulle få i sitt eie, når hun bare ble gammel nok. Moren hennes holdt tilbake lenge, sa at den var alt for skremmende for ei så lita og troskyldig jente. Men så, den høsten Frid fylte åtte år, mente moren endelig at tiden var inne. Hun ba Frid sette seg ned ved føttene hennes og lytte godt etter. Hun tok seg god tid, og berettet levende den samme historien hun selv hadde blitt fortalt for så lenge siden. Hun festet blikket sitt i jentas strålende blå, og holdt det der. Og mens munnen fortalte, sa øynene «ikke glem». Spent og forventningsfull som Frid var, satt hun andektig og stille gjennom hele berettelsen. Det betød så uendelig mye for henne å endelig bli innlemmet i denne hemmeligheten. Frid tenkte høytidelig at hun skulle verne om historien som den kosteligste skatt. Helt til det en gang ble hennes tur til å gi den videre.

Slik lød sagnet:

I dypet av skogens mørke, der trærnes grener gror så tett at intet solskinn trenger inn, vandrer Mørkets Døtre. Hvileløst ferdes de, på søken etter noe de for lengst har glemt. De bærer tungt; en vond sorg de ikke evner å legge fra seg. Deres bleke ansikter er det eneste som skiller seg fra skyggene som omhyller dem. Øynene er som sorte hull, de har for lengst mistet evnen til å se verden rundt seg. En jevn strøm av tårer renner uavbrutt, og væter deres kinn. De flytende skikkelsene er innhyllet i sort, håpløshetens og sorgens farge. Kvinnenes smertefulle jamring er den eneste lyden som bryter stillheten. De beveger seg tungt og sakte, steg for steg, på en for lengst forsvunnet sti. Veien mistet de samtidig som de mistet seg selv. En gang hadde de et navn, nå er de ingen. De har glemt lyset, og hvordan de skal finne det. Det er mange av dem, sies det, men de færreste har møtt dem. De kan verken se eller høre hverandre, og er derfor fullstendig ensomme i sin vandring. Ingen vet hvor de kommer fra, men det sies at de en gang ble fanget der inne. Mørket tok dem, og holder dem bundet til stedet. Hvis de fester sitt tomme blikk på deg, blir din skjebne å vandre gjennom mørket som en av dem. Det er derfor ingen kvinne må gå alene inn i skogens hjerte etter skumringen har satt inn. Vær nå advart. Mang en kvinne har forsvunnet der inne, for aldri å bli sett igjen.

 

Foto: Rosie Fraser/Unsplash

 

Etter denne aller første gangen, spurte Frid stadig om å få høre historien igjen. Selv om den skremte henne, kunne hun ikke riktig få nok av den. Tanken på de sortkledde kvinnene fikk henne til å grøsse frydefullt. Moren fortalte og fortalte, og avsluttet alltid med den samme advarselen: Gå aldri inn i skogens midte etter at mørket har falt. Frid lovte henne dyrt og hellig med kors og kniver på hals og i hjerte at det aldri skulle skje. Lite visste hun da, at dette skulle vise seg å være en lovnad hun ikke greide å holde.

Frid vokste seg vakker og sterk, og fikk etter hvert egne barn. Hun hadde funnet seg en god mann, ungene var friske og lykkelige, og de manglet ingenting. På gården deres var det nok å henge fingrene i. Jovisst var det travelt til tider, men hun følte seg vel med det. Hun arbeidet hardt, fra tidlige morgenen til sene kvelden. Husene, åkrene, dyrene og storfamilien krevde sitt, men hun ville ikke byttet det med noe. Livet hennes hadde betydning, og Frid gledet seg over det hver dag.

Årene passerte, den ene dagen avløste den andre, og umerkelig var det noe ved Frid som endret seg. Hun var ofte sliten, og det ble vanskelig å holde på tankene; de glapp før de rakk å feste seg. Hun kunne oppleve å bli stående rådvill på tunet fordi hun hadde glemt hvor hun skulle. Hun tok til å kjefte på mannen og ungene for den minste lille ting. Tidligere hadde hun satt pris på å møte folk, for å slå av en prat og dele hverdagserfaringer med. Nå orket hun ikke en gang tanken. Hun innså at det var lenge siden hun hadde følt forventning. Eller glede. En grå likegyldighet fylte hele henne. De få hvilepausene hun pleide å unne seg var ikke lenger nok. Iveren og den tidligere arbeidslysten, humøret, søvnen, de sviktet henne, en etter en. Livet hennes hadde lenge vært fylt til randen, og en dag rant det over. Hun orket til slutt ikke å stå opp om morgenen. Hun fikk råd om å ta det med ro. Ta vare på seg selv. Hun hadde ikke krefter til å si noen imot, men innvendig skammet hun seg. Hun bar på en følelse av å ha sviktet. Både alle rundt seg, men mest seg selv.

På innsiden hadde det vokst seg et stort, tomt hull hun ikke evnet å fylle. Hun følte tristhet, men ville ikke gråte. Den første tiden var hun helt uvirksom. Etter hvert forsøkte hun å komme seg litt ut. Gå små turer. I det minste nøt hun den friske luften. Turene ble lengre, og ofte ble hun trukket mot skogen. Der fant hun roen igjen, men bare så lenge hun befant seg der inne. Litt om litt forsøkte hun å arbeide igjen. Det kjentes godt, men hun ble raskt sliten. Det hendte stadig at hun måtte avbryte det hun drev med, og hun ble like skuffet hver gang. Men sta som hun var, bet hun det i seg, og fortsatte å presse på. Det siste Frid ønsket var å vise seg svak. Så hun holdt ut, holdt inne. Det gikk en stund, men til slutt nådde hun grensen for hva hun kunne tåle. Etter en spesielt slitsom dag mistet hun besinnelsen. Frustrert og oppgitt over absolutt alt, og aller mest seg selv, løp hun fra gården. Hun hadde ikke mer å gi. Klarte ikke. Orket ikke. Ville ikke.

Hun tok veien mot skogbrynet med raske skritt. Om hun forflyttet seg raskt nok ville hun kanskje legge alt det tunge og brysomme bak seg. Føttene hennes tråkket over røtter, mose og lyng, og førte henne dypere inn i skogens skygger. Lyset gikk mot mørke og lufta ble kjøligere. Med ett stoppet hun brått. Frid ble stående å myse inn blant trærne rundt seg. Dagslyset var for lengst borte, og den dunkle skumringen hadde gått over til tett kveldsmørke. Det var underlig tyst der inne. Det eneste hun hørte var sine egne åndedrag, som fløt anstrengt inn og ut gjennom munnen. Det gikk langsomt opp for henne hvor hun var, og hun rakk å få en fornemmelse av at hun burde snu og komme seg ut derfra. Men hun kom ikke lenger enn til tanken, for med ett enset hun bevegelse mellom trærne foran henne. Fram fra de grå trestammene fløt mørke, smale skikkelser. Noen, eller noe, kom imot henne. Skrittene deres var lydløse, kun en stille jamring lød mellom trærne. Frid stod urørlig mens de nærmet seg. Skikkelsene tegnet seg tydeligere jo nærere de kom, og til sist hvilte blikket hennes på hvitbleke kvinneansikter. De så fryktelige ut. Øynene deres var sorte som kirkegårdsmold, og en flom av tårer rant glidende ned over de hule kinnene. De beveget seg som var de levende, men blikket deres hadde mistet alt liv. Frid forstod de hadde kommet for å hente henne. Likevel ble hun ikke skremt. Kvinnene nærmet seg glidende, og strakte sine senete hender ut mot henne. De tok tak i klærne hennes, rykket dem av kroppen til hun stod naken igjen. Deretter ble de stående og betrakte henne taust. Frid møtte mørket i blikket deres, og syntes hun gjenkjente dem: Å se dem var som å se seg selv. Med ett brast det inne i henne, tårene hun hadde holdt inne rant nå ubønnhørlig og fritt. Endelig kunne hun gråte. Hun følte en strømning, som et kraftig vindpust, ta tak i bena hennes. Den førte henne sakte over skogbunnen. Samtidig var det som all farge forlot henne, og Frid ble en del av skyggene. Et nytt mørke dekket øynene hennes, og snart så hun ikke de andre kvinnene. Skogen oppslukte henne helt.

Til tross for at hun nå var ugjenkallelig fanget, kjente hun umiddelbart en form for befrielse. Omsider kunne hun ta til seg smerten hun hadde motstått så lenge. Det føltes godt å endelig få være fri til å leve i sorgen. Men det gikk ikke lang tid før håpløsheten tok over. Intet håp, intet lys, ingen retning var å spore. Hun følte ikke hunger. Ei heller kulde eller utmattelse. Den kvinnen hun en gang var svant hen. Frid fantes ikke lenger. Den drivende strømmen førte henne hele tiden videre. Den var hennes vilje nå, hun behøvde ingen egen. Hun gråt uavbrutt, tårene var uten ende. Hun så aldri noen av de andre kvinnene igjen. De ble borte fra synet hennes, da hun ble en av dem.

I lang tid vandret hun. Fulgte sine egne spor, i en vedvarende sirkel. Tiden gikk, men for henne kunne den like godt stått stille. Dag og natt fløt over i hverandre i mørket. Det var ingenting som skilte seg fra det andre. Det fantes hverken fortid eller fremtid. Livet hennes var tyst og tåkelagt.

Så en dag hendte noe som fikk tåken til å letne, om enn bare for et øyeblikk. En fugl kvitret beskjedent fra en gren i ett av trærne der inne. Frid kunne først ikke fatte hva det var. Men den spede lyden fant veien inn til minnene hennes, og skilte seg så klart og rent fra tårene og de tunge tankene. Hun ble så overrasket at hun stanset, og ble stående å lytte. Men igjen var stillheten det eneste som rådet. Fuglen hadde fløyet sin vei. Hun kjente strømmen nappe i bena hennes, den trakk henne inn i skyggene igjen. Glemt var fuglen, da hun fortsatte sin hvileløse vandring.

Ikke lenge etter, merket hun nok en gang en endring i omgivelsene, som fikk henne til å stoppe. Et varmt pust feide gjennom det kalde mørket mellom trestammene. En svak bris, som førte med seg duften av sommer og grønt gress. Frid merket hvordan den svale vinden varmet blodet hennes, og tok med seg noen av tårene som hang på hennes bleke kinn. Hun følte hvordan kroppen ble mykere, kjente frosten i hjertet tine. Hun tok seg med ett i å lengte etter mer varme. Hun ble stående på den samme flekken til kulden tok henne igjen. Først da fortsatte hun å gå. Litt mer motvillig, denne gang.

Til sist kom det en dag da hun ble vár en stråle av lys. Et solstreif hadde funnet veien inn i skyggene. Hun så den ikke klart, synet hennes hadde vært formørket i så lang tid, men hun enset den som en svak brytning mot det mørke. Frid gikk inn i strålen, og vendte ansiktet mot lyset. Hun knep øynene hardt igjen. Til slutt åpnet hun dem sakte, og oppdaget til sin forbløffelse at hun kunne se. Hun hadde fått synet tilbake. Hun ble så overrasket at gråten stilnet. Frid så rundt seg. Så på seg selv. Hun lot blikket hvile på føttene sine, og målbevisst trådte hun ut av strømmen som så lenge hadde holdt henne fast. Skritt for skritt, kjempet hun seg ut av skogen. Hun festet blikket fremfor seg og så seg ikke tilbake der hun gikk. Omsider nådde hun utkanten av skogen. Først da snudde hun seg. Alt hun så var høye, tette trær. Skyggene blant dem hilste henne stumt.

Frid vandret tilbake til livet. Men en del av henne vil alltid forbli en datter av mørket. Det hender hun tenker på de andre kvinnene, og håper flere av dem en dag finner veien ut. Hadde hun kunnet, ville hun fortalt dem at selv om de kun ser det tetteste mørke, finnes håpet like der ute. Og det var slik hun valgte å avslutte sin historie, da det ble hennes tur til å fortelle den videre.

 

Foto: Luke Stackpoole/Unsplash

10 ting jeg ønsker meg til jul

 

Usynlighetskappe

Jeg mener at usynlighetskapper ikke bare burde være forbeholdt hobbiter og Harryer. Jeg kunne også godt ha bruk for en sånn. Ikke fordi jeg nødvendigvis plages av blodtørstige fiender som til enhver tid er på jakt etter meg, jeg bare elsker tanken på å snike meg rundt uten å bli sett. Og etter at folk sluttet å legge ut private ting på facebook, trenger jeg en måte å få tilfredsstilt nysgjerrigheten min på.

 

Skrivestue i hagen

Jeg ser for meg en liten, koselig hytte, der jeg kan trekke meg tilbake og bare forsvinne i min eget hode. Den skal være varm og trivelig, fylt med pledd, tekopper og notatbøker. Og en skikkelig myk lenestol som jeg kan duppe av i. Den skulle vært plassert i hjørnet av en hage som var dobbelt så stor som den jeg har nå. Gjerne med en sånn hekklabyrint utenfor. Og en dugelig og fantasifull gartner.

 

Massør

Jeg ønsker meg en person med varme hender som står til rådighet når jeg måtte ønske det. En som kan oljer og sånt. Som er spesialist på hodebunnsmassasje, og som ikke er redd for å ta i litt. Kanskje noen som kan krympes til å passe i en liten boks, og tas fram etter behov. For jeg er ikke egentlig så gira på å la fremmedfolk bo i huset mitt til enhver tid.

 

Færre tabloidaviser

Jeg forsøker så godt jeg kan å unngå oppblåste sensasjonsnyheter, men det er vanskelig å unngå dem der de skriker meg i ansiktet. Jeg sikter til dem med overskrifter som inneholder ord som KRISE, SJOKK, NAKEN eller SEX, eller ofte også en kombinasjon av flere. Jeg blir fysisk dårlig av dem. Å lese disse sakene er litt som å spise fast food; det er vanskelig å la vær, selv om du vet det ikke er bra for deg. Og jeg angrer alltid etter det er inntatt.

 

Energibryter

En slags dings jeg kan skru på, som lar meg styre selv når jeg behøver energi eller ikke. Trenger jeg ekstra mye piff, setter jeg den bare på maks og durer på. I settinger der jeg bare behøver å se våken ut, men ikke nødvendigvis være så deltagende, kan den stilles på midten. Når jeg skal sove, vrir jeg den over på null. Sånn som det er nå, er det ingen som helst automatikk i hvordan energinivået mitt fungerer, noe som til tider kan være fryktelig upraktisk.

 

Sagen om Isfolket som TV-serie

Jeg drømmer om en TV-versjon av Margit Sandemos episke storverk Sagen om Isfolket. Ser for meg 10 sesonger med cirka 10 episoder i hver. Minst. Når det finnes folk der ute som gidder å bryte opp George RR Martins massive bøker for å lage «A Game of Thrones», burde det da gå an å hoste opp noen som har lyst til å ta på seg denne oppgaven også?

 

Vinger

Et par avtagbare vinger, fordi jeg alltid har drømt om å kunne fly. Som endelig kan gi meg muligheten til å hoppe utfor en fjellskrent med vissheten om at jeg etter hvert vil lande trygt på bakken. Det er så fristende, nemlig, når man står der og ser utover landskapet med vinden i håret. Og skuler på fuglene rundt som flyter av gårde med sine overlegne miner. Skal vise dem, jeg.

 

Flere trær

Fordi verden (og jeg) trenger flere trær, ikke færre. I det siste har det ene treet etter det andre blitt høvlet ned rundt der vi bor, for her skal det bygges! Jeg skjønner logikken og drivkraften bak, men synes det er kjipt læll. Ja visst kan det være hyggelig med nye naboer, men de er ikke i nærheten så pene som trær. Når det kommer til nytteverdi, tør jeg også påstå at trær trumfer de fleste mennesker. Og trær behøver du ikke å småprate med.

 

En god bok som aldri slutter

Det er så hjerteskjærende trist hver gang jeg må avslutte en bok jeg virkelig elsker. Jeg har gjerne levd så dypt inne i fortellingen at jeg nærmest har gjort den til min egen, og blir sittende igjen med et dypt savn i lang tid etterpå. Den kan selvfølgelig leses om igjen, men den vil aldri gi meg den samme følelsen jeg fikk den første gangen. En uendelig, vidunderlig historie, er det jeg ønsker meg.  

 

Et forsøk på å se så snill og uskyldig ut som mulig, så nissen kanskje ser i nåde til meg i år.

Mamma Jekyll og Mor Hyde

I går morges skjedde det igjen: Jeg klikka. Det er sånt som kan skje, og jeg skjemmes like mye hver gang. Det var en kald og hustrig høstmorgen, da jeg kjørte lillesøster i barnehagen. Hun insisterte på å ha vinduet åpent. Jeg insisterte på at det skulle lukkes. Jeg kan styre vinduene fra min plass i forsetet, men ble gang på gang overstyrt av en liten finger på knappen i baksetet. Etter gjentatte kommandoer og et vindu som gikk halvveis opp, halvveis ned utallige ganger, begynte jeg å rope. Helt overraskende, og av mine lungers kraft hylte jeg ut at det vinduet skulle lukkes NÅ!! Vinduet ble lukket, og i baksetet ble det helt stille. I forsetet var jeg svært fornøyd med meg selv – ikke. For det første forstod jeg ikke hvorfor det var så innmari viktig for meg at det vinduet skulle lukkes, at jeg følte behovet for å klikke i vinkel. For det andre hadde jeg verdens største klump i magen. Og for det tredje forsøkte jeg å glatte over utbruddet mitt ved å saklig forklare hvorfor mamma ble så sint. Som om det ville hjelpe.

Vel fremme i barnehagen måtte jeg fram med hele arsenalet av kos og nuss og trøstende ord, men fikk kun til svar at «Jeg vil aldri snakke med deg». Nå gjorde hun heldigvis det likevel til slutt, men den mugne følelsen av å ha skapt en skikkelig drittstart på dagen forfulgte meg lenge etter. To timer senere satt jeg fremdeles og ruget på følelsen av å være en elendig mamma. For en ordentlig god mamma skal være trygg og forutsigbar, ikke sant? Ikke en sånn som roper ut i hytt og pine, bare hun får en kjølig bris i nakken. På den annen side er jeg veldig for at det skal være lov til å vise følelser, både for voksne og barn. Følelsene er der for å brukes, og det er ikke sunt å gå rundt og ruge på dem. Men som mamma kan det være lurt noen ganger, å la disse følelsene gjennomgå en aldri så liten filtreringsprosess før de blir sluppet løs. Ellers kan det bli et møysommelig oppryddingsarbeid etterpå, der man prøver å gjenoppbygge tilliten med smått sjokkskadde barn.

Etter en sånn utblåsing, undres jeg alltid på hva det var som egentlig fikk meg til å reagere så sterkt. For som regel er det ikke situasjonen der og da som er eneste utløsningsfaktor. Det er gjerne summen av flere ting, som hvis man blander det til sammen skaper TNT. Kanskje (ofte) har jeg fått for lite søvn. Da blir jeg alltid litt ekstra sårbar og frynsete i nervene. Det samme gjelder hvis det er lenge siden jeg har spist, og blodsukkernivået er på rødt. Forventninger er et annet element. Hvis jeg forventer at «nå skal vi ha en rolig og fin morgen», er det veldig lite som skal til for å vippe meg og planene mine av pinnen. Man skulle tro at man som erfaren mamma har lært å alltid forvente det uventede, men tydeligvis er jeg uforbederlig optimist/glemsk som en gullfisk.

Jeg tenker aldri at det er ungenes skyld at jeg blir et hissig lemen. Joda, de kan være medvirkende til det, men det er aldri fullt og helt på deres små kapper. Mengden kjeft jeg gir meg selv etterpå er alltid minst det dobbelte av det jeg har gitt dem i forkant. Jeg er den voksne her, og må stå for mine handlinger. Kunne jeg telt til ti, eller hundre, for eksempel? Hadde vi det egentlig så travelt som jeg ga uttrykk for? Var det egentlig nødvendig å la meg irritere av at tannpussen gikk så treigt? Eller bruke kjeft fordi jeg var lei av at alle beskjedene mine ble besvart med «skal bare»? Jeg sier ikke at de skal vokse opp med foreldre som aldri blir sinte, sinne er jaggu helt naturlig og har absolutt sin funksjon. Men jeg synes det er viktig å være bevisst på hvor man brenner av kruttet. For hvis man fyrer seg opp som en rakett i tide og utide blir det fryktelig slitsomt for alle parter.

Nå er det ikke sånn at jeg slites i stykker av konstant dårlig samvittighet. Jeg har en livsfilosofi som sier at å gå rundt med gnagende samvittighet ikke er godt for sjela. Ikke er godt for noe som helst, når sant skal sies. Det samme gjelder bekymringer. De gjør stort sett ingen nytte i livet mitt. Jeg er ikke egentlig engstelig for at ungene mine skal bli preget for livet, fordi jeg vet med meg selv at for det meste gjør jeg en ålreit mammajobb.

Jeg prøver selvfølgelig så godt jeg kan å være en god og fornuftig forelder, men ungene må nok fremdeles finne seg i at Mor Hyde dukker opp en gang i blant. Jeg vil aldri bli noen Moder Theresa eller Jomfru Maria (for sent for det, uansett), og det skal heller ikke være noe mål. Dessuten: Om disse to hadde blitt utsatt for en helt alminnelig mammahverdag, med alt som hører med, er jeg rimelig sikker på at også de hadde tatt på seg sinnahatten i blant.

EPILOG: Da jeg kom for å hente lillejenta i barnehagen senere på dagen, strålte hun mot meg og skravlet i vei om alt det fine som hadde hendt. Den trassige morgenen var tydeligvis visket bort fra minnet, og resten av dagen var det den makeløse Mamma Jekyll som styrte showet.

 

For de som måtte lure: Dr. Jekyll og Mr. Hyde er en roman av R. L. Stevenson fra 1886. Dr. Jekyll, som er en høyt ansett lege, eksperimenterer med å atskille de gode og onde karakterelementene i sin egen personlighet, og oppnår å inkarnere sine mest djevelske instinkter i en skikkelse han kaller Mr. Hyde, hvoretter han i denne skikkelsen begår de verste forbrytelser. (Store Norske Leksikon)

Komplett galskap, eller det eneste fornuftige?

Utallige måneder med fram-og-tilbaketenking måtte som sagt til før jeg landet på denne løsningen. Men egentlig har reisen vært lenger enn som så. For har jeg ikke «alltid» ønsket å skrive? Bare hør her:

Da jeg gikk på skolen, lenge før jeg måtte jobbe for å tjene penger til livets opphold, hadde jeg en drøm om å bli forfatter. Gjerne som den O Store Margit Sandemo, min ubestridte skrivehelt på den tiden. Da skoledagene omsider var over, snublet jeg inn i arbeidslivet. Jeg var kort fortalt drittlei og demotivert av hele skolepakka, og trengte en studiepause. Da jeg hadde jobbet et par år følte jeg meg endelig klar til å lære noe igjen. Valget falt på journalistikk. En super måte å tjene penger på å skrive! tenkte jeg. Men det visste seg at det var ikke fullt så easy-peasy. Det var forventet at jeg var våken og gravende, og hadde et øye for nyheter. Og verst av alt: jeg måtte bedrive telefonintervju. Svett og grøss. Ikke optimalt for en med telefonskrekk. Jeg har aldri hatt så vondt i magen som det året.

Jeg ble ganske effektivt skremt ut av journalistikken og tilbake på jobb. Etter mer intens grubling over hva det skulle bli av meg her i livet, endte jeg på et studie i litteraturvitenskap. Der måtte jeg da lære et eller annet jeg kunne bruke til noe, tenkte jeg. Om jeg hadde noen plan utover det, husker jeg ikke. I grunnen tror jeg at jeg bare ville lære om noe som interesserte meg. Til å begynne med fant jeg meg godt til rette, i selskap med gamle og nye klassikere. Helt til det gikk opp for meg at dette jo var Vitenskap. Jeg har aldri syntes noe om å plukke fra hverandre tekster, analysere, vri på dem, diskutere. Jeg vil helst bare nyte. Være i teksten, ikke bryte den fra hverandre. Det måtte gå som det gikk, jeg avsluttet etter å kun ha tatt grunnfag.

Hva nå. Jeg overlot skjebnen til tilfeldighetene en stund, hvilket førte meg Østlandet. Og Østlandet, skulle det vise seg, bød på nye, spennende studiemuligheter. Jeg husker jeg stod med to oppgaver i hendene. Jeg vurderte å søke på to ulike ting ved samme skole. Det ene var eksponeringsdesign, som ville gjøre meg til dekoratør, som jeg lenge hadde vurdert om kunne passe for meg. Den andre var tekstforfatter. Denne gangen kasserte jeg skrivinga til fordel for noe mer håndfast og praktisk. Pluss at tida gikk fra meg (klassiker!), så jeg rakk ikke å sende inn to oppgaver. Jeg måtte velge.

Jeg ble eksponeringsdesigner. Og i åtte år jobbet jeg som Visual Merchandiser, i en verden av salg og service. Praktiske oppgaver, kjappe avgjørelser, høyt tempo, og masse folk. Denne karrieren tok meg fra eufori og entusiasme, til desperasjon og depresjon. Jeg var sinnsykt langt nede, og ante ikke hva jeg skulle gjøre for å få det godt igjen. Og inni meg begynte samtidig ordene sakte, men sikkert å stige til overflaten. De boblet på innsida, fant veien ut i blodet mitt, og strømmet videre ut i fingertuppene. Og jeg skrev. Skrev og skrev og skrev. Jeg skal på ingen måte påstå at det som kom ut var bra. Det var heller rustent, etter å ha ligget så lenge og vansmektet. Men det var godt! Og når jeg først hadde sluppet løs denne kraften, var den ikke til å stoppe. Mitt store «La den gå»-øyeblikk, for de av dere som har sett filmen Frost.

Dette høres pompøst ut, jeg vet. Og virkeligheten er ikke helt sånn; at du bare kan kaste deg rundt og bryte ut i sang (eller skriving), og så blir alt så feiende flott og fantastisk. For i det virkelige liv har du gjerne et tonn med forpliktelser å forholde deg til. Familie. Helse. Økonomi. Slike ting, som gjør at du ikke bare kan hoppe leende utfor en klippe og håpe at du flyr, eller løpe opp i fjellene for å trylle fram vidunderlige isslott. Men jeg gjør det likevel. Bortsett fra at min greie er å si opp jobben for å skrive i ett år. Hvis man sammenligner med andre ting, er ikke dette egentlig så skummelt. Jeg kan for ordens skyld legge til at jeg på et tidspunkt forsøkte meg på tanken om å begynne å studere igjen. Men innerst inne var det slettes ikke det jeg ville. Jeg ønsker å lære på egen hånd. Og dette året skal jeg bruke til å lese masse, skrive masse, kanskje ta noen kurs, prøve, feile, øve meg på å tåle avslag, bli god på å disponere tida mi, og mange andre bonusting som helt sikkert kommer til å dukke opp. Jeg skal kort sagt teste om jeg kan bli en Skriver: skribent, journalist, forfatter, dikter, historieforteller ? Er ikke så kresen jeg, bring it on!

Hvis jeg nå til slutt skal dra dette pompøse snikksnakket opp enda et hakk, må jeg innrømme at det også er en annen grunn til at jeg gjør dette nå. Nemlig at jeg ikke vil sitte som gammel kjerring på dødsleiet å angre på alt jeg IKKE har gjort. Jeg nekter! Så da får man heller ta noen ørsmå, velkalkulerte sjanser. Ekstremsport innenfor trygge rammer, kan du si. (Sånn blir det når rebellen er gjemt inni en forsiktig, liten frøken.) Jeg vil med andre ord at livet mitt skal være bittelitt spennende. Sånn innimellom.

Hva skal jeg gjøre når tida er ute? Aner ikke. Jeg har ingen Plan B. Jeg får ta det som det kommer. Jeg er tross alt en oppegående, ressurssterk kvinne, så et eller annet må jeg da få til. (Hvis ikke jeg tror på meg, hvordan skal jeg få andre til å gjøre det da?) Anywho, én ting om gangen. Nå skal det skrives!

Ønsk meg gjerne lykke til ? 😉

 

Min sinnstilstand for tida. 

Flått, krabber og flatklemte gnagere -ferien min, del 2

Flått er godt

Den eventyrlystne katten vår Gandalf patruljerer ivrig hytteområdet hver gang han er på visitt. Han sniker seg på myke poter gjennom busker og gress, på jakt etter småkryp. Det han ikke vet, men som vi er veldig klar over, er at samtidig er flåtten på jakt etter ham. Den første kvelden plukket jeg om lag åtte luringer ut av pelsen hans, og det til tross for at vi hadde investert i sånn fancy flåttmiddel. Humbug! Men det var for så vidt greit. En del av meg liker å fjerne flått. Jeg finner det merkelig tilfredsstillende.

 

Pizzaperfeksjon

Etter et par dager der ute, sprengte vi hyttebobla og bega oss inn til nærmeste tettsted med denne handleplanen:

1. Is.

I den knøttlille fryseren i det beskjedne kjøleskapet på hytta må vi prioritere beinhardt, og iskrem må dessverre vike for andre, viktigere matvarer. Is er derfor ikke hverdagskost på hytta, sommer eller ei.

2. Lekebutikk.

Besøk i lekebutikken har vært fast tradisjon helt siden jeg var liten. Ungene hadde blitt lovet sommergave, og føk mellom hyllene med kulerunde øyne og ivrige hender. Lillesøster plukket med seg to slag dukker. Storebror kunne ikke vært mer fornøyd med brettspillet sitt, og det ble selvfølgelig behørig innviet i dagene som fulgte.

3. Pizza.

Etter at alle ærender var unnagjort, ble vi belønnet med Brekstads (for ikke å si verdens) beste pizza! Den var intet mindre enn guddommelig, og vi rasket grådig med oss det lille som var igjen av rester da vi dro.

 

You shall not pass!

En litt for varm dag pakket mor, far og barn sekken full av søtsaker og drikke, og begynte på stigningen opp til Ørnefjell. Dette er dessverre ikke det offisielle navnet på berget bak hytta, men det finnes iallfall ørner der. Sånn apropos passende navn, har en av steinene i fjæra blitt døpt «Tissesteinen». Just saying. Vi pleier å traske opp til det fjellet med ujevne mellomrom, og denne gangen følte vi (jeg) at nå var det sannelig på tide igjen. Vi kom vel litt over halvveis før vi måtte gi opp. Luftfuktigheten var faretruende høy, og det føltes mer som vi gikk gjennom regnskog enn granskog. Kratt og lyng hadde vokst seg irriterende høyt, og vi måtte stadig vekk befri ungene fra det. Da flere i gruppen ymtet frempå at de nektet å ta ett skritt til, stoppet vi. Ørnefjell hadde beseiret oss. Vi klatret opp på en stein, tømte sekken for spiselig innhold, og tasset slukøret nedover igjen.

 

Planer om sunne vaner

Hvert år går jeg inn i ferien med tanker om å føre et greit kosthold, som ikke skeier ut i hverken den ene eller andre retningen. Og det begynner alltid bra, ser du! Den gode basen er der, med grovt brød og knekkebrød, frukt og bær og grønt, og masse friskt vann å drikke. Selvfølgelig ispedd småsnacks her og der, men aldri så mye at man blir kvalm. Men dette var i starten på ferien. Mot slutten var scenen en helt annen: Kaffe og sjokolade til frokost. Kjeks og brus til lunsj. Vin og potetgull til kvelds. Jeg kunne kjenne at kroppen ikke satte spesielt pris på disse brutale ferievanene, men det var komplett umulig å la vær. Hva skjedde???

Hva mer? Jeg kan nevne grilling, bading, badminton og skattejakt. Vi ryddet i naustet, tømte det for blant annet mange kilo murstein og ei flatklemt mus. (Murstein + mus = ikke særlig sant.) Ungene dro på fisketur i en båt på land, og da den leken ble gammel fylte de den med krabber. Jeg leste en bok jeg ikke likte, og startet så på en annen som jeg elsket. I ferien, som ellers i livet, har det vært både små oppturer og nedturer. Ikke de store, ekstraordinære opplevelsene kanskje, men vi sitter i det minste igjen med et knippe helt vanlige, gode minner. Skal ikke kimse av det heller.

 

 

 

 

 

 

 

Fra Trøndelag til Toten -ferien min, del 1

 

Extra! Extra! Read all about it!

Men først må vi kjøre et par timer (hvem tar vel tiden?), i en stappfull bil, mil etter mil, med is- og tissepauser spredt jevnt utover som et spor med smuler gjennom den norske naturen.

Denne søndagen hadde det seg sånn at hele familien var avbildet i VG, noe eldstemann synes var svært stas. Og for hver kiosk, bensinstasjon og butikk vi satte foten innom, strenet han rett bort til avishylla, og spurte med ekstra høy stemme «KOSSN SIDE VA DET VI VA PÅ IGJÆN MAMMA?» Greit nok det altså, men da han ville at jeg skulle opplyse dama bak disken om dette utrolige fenomenet (Vi er i avisa!), sa jeg stopp. Det fikk holde at jeg allerede hadde annonsert det på facebook, liksom.

 

Dinosaurer over Dovre.

På ferden over Dovrefjell er vi alltid litt spente på om Den Majestetiske Moskusen vil åpenbare seg. Denne gangen var det mest helt ordinære turister å se. Og dinosaurer, visstnok. For mens vi andre spanet etter moskus, kunne guttungen opplyse om at det krydde av heftige dinosaurer der. I alle fall ifølge appen på mobilen han hadde mast seg til å få underholde seg med en stund.

Vel fremme ble vi møtt med god mat og god drikke, og soverommet til svigers. Naturlig nok byr det på noen utfordringer og skulle pusle seg fram til sengeplasser for 6 voksne, 3 barn og 1 baby, men svigermor fikser alltid dette på eminent vis. På soverommet stod det en dobbeltseng, en barneseng og en oppblåsbar madrass. Tablået som skulle utspille seg her de neste nettene har jeg kalt «Prinsene på erten». Min sønn syntes ikke madrassen var god å ligge på; den var ubehagelig, og bråket dessuten når han snudde seg. Den andre natta tok derfor faren hans plass. Pappaen godkjente heller ikke den oppblåsbare varianten, og fikk dermed inn en enkel gjesteseng. Den var fortsatt ikke helt god, derfor ble det lagt på en ekstra overmadrass. Nå var alle endelig fornøyde. Og ville sovet godt, om det ikke var for den ekstreme sommervarmen. Selv ikke en diger vifte og vinduer på vidt gap evnet å frelse oss fra følelsen av å sove i et dampbad.

 

Veloppdragne barn og ville voksne

I tidligere år har vi pleid å ta en dag på Hunderfossen. Denne gangen ville vi prøve noe nytt, og turen gikk til Maihaugen (uttales maihævven). Stedet var meget sjarmerende og svært varmt. Det som litt overraskende vekket størst interesse hos barna, var den gamle skolen. Fetter og kusine (som er jevngamle)  trippet pent inn, og satte seg som skikken var på en benk på hver sin side av midtgangen. De var overmåte fascinert da frøken fortalte om alt fra datidens straffemetoder (de fikk hilse på stokken Mester Erik, dog heldigvis på avstand), at barna gikk på skole kun 12 uker i året, og hva de gjorde i friminuttene. For hvert svar, kom de med et nytt spørsmål, og til slutt måtte vi hale dem høflig, men bestemt, ut derfra. Ungene foretrakk visstnok å tilbringe sommerferien på skolenbenken.

Under den ene uka vi var på Toten, feiret vi ikke mindre enn to bursdager og èn bryllupsdag. Det gjelder å få ting unna når vi først er samlet. Svigers markerte sin 40 års bryllupsdag med å blant annet fortelle fra sin ville og utagerende barne- og ungdomstid. Heldigvis var alle barnebarn skysset unna på det tidspunktet, så de slapp å få noen glupe ideer. Vi spiste oss også proppmette på fløtegratinerte poteter. Mmmmm, fløtegratinerte poteter. Da alle var godt forsynte, åt vi opp resten av potetene ?

 

Dødsmorsomt …

Er det noe alle i Gjøvikområdet må få med seg om sommeren, er det showet Urbane Totninger. Etter en kilometer i kø, fikk vi i lirket oss ned på ledige stoler nesten oppå scenen. Ingen faste plasser her, må vite. Om vi synes det var hett i teltet, hjalp det da vi så artistene sprade rundt i parykker og ull: Hvis de holder ut, skal søren klype meg vi også! Showet bestod for øvrig av stødige revyinnslag i en jevn og underholdende strøm. Gjengen bød blant annet på en kort musikal fra motstandskampen under andre verdenskrig. Under den høyst overdrevne dødsscenen til den tyske nazioffiseren, husker jeg at jeg lo spesielt høyt og hjertelig. Min type humor …

Har jeg nevnt hvor varmt det var der? Vi gjorde alt vi kunne for å avkjøle oss, med bading, kald drikke, iskrem og mere iskrem, likevel smelta jeg opptil flere ganger om dagen. Som vaskeekte trønder er jeg fundamentalt skeptisk til at fint vær holder seg lenge av gangen, og det er en etablert sannhet at langtidsvarsler ikke er til å sette sin lit til (Jada, jeg ser at det er meldt fint vær, men ?). Så klart jeg pakket klær for all slags vær. Du kan si at det var en god del (alle) gensere og bukser som ikke fikk se lyset under oppholdet. De ble pent liggende i bagens mørke buk.

Til tross for kroniske hetetokter og mange personligheter under samme tak, gikk det hele helt knirkefritt for seg. Som det jo pleier å gjøre. Det er sånn det er når man kjenner noen godt; man begynner å akseptere alle de andres særegenheter. Og heldigvis er ingen så sære at det ikke går an å leve med. Ennå. 

 

 

Stemmen -en slags lykkelig historie

I et passe stort land, i en passe stor by, bodde en ung kvinne. Hun var som unge kvinner flest, bortsett fra på ett spesielt område: Hun forelsket seg stadig i menn på grunn av stemmen deres.

Gang på gang lot hun seg fortrylle. Hun festet seg ved noe i tonefallet, eller falt for en bestemt klang. Dybden i en utvalgt mannsstemme kunne få det til å dirre i hele henne. Nå og da hørte hun nye og spennende røster, som skapte fantastiske, frydefulle følelser. Hun råket stadig på stemmer som vekket interessen hennes, den ene mer lokkende enn den forrige.

Hvis man tenker over det, er ikke dette særtrekket så eksepsjonelt. Folk kan finne på å forelske seg ved de underligste ting: Snille øyne, en sterk kropp, godt humør, eller talent for å spille et instrument av noe slag. Men for akkurat denne unge kvinnen var det litt problematisk. Hørte hun en stemme hun likte, forlot hun nemlig på flekken sin nåværende mann, og gikk resolutt til den neste. I det øyeblikket hun fant en ny, var den forrige glemt. Og slik gikk det, fra den ene til den andre, i en evigvarende, lydhør spiral.

Én hadde hun overhørt på gaten da han snakket i telefonen. Hun fulgte etter ham inn i en butikk, der de kom i snakk. Hun elsket hvordan vokalene hans smøg seg inn og ut av henne, hvordan det svevende tonefallet omfavnet hver del av den unge kvinnen. Hun flyttet inn hos ham et par måneder etter, fast i sin tro på at dette var mannen hun alltid hadde drømt om. For ingen kunne vel ha vakrere stemme enn ham?

Den neste jobbet i byens beste kaffebar. Hun tok ofte turen innom, bare for å høre den nydelige stemmen hans. Hver uttalte stavelse var som et kjærtegn, og den grove bassen vibrerte med hjerteslagene hennes. Kort tid etter ble de et par. Hun fikk rabatt på kaffe, og kjente seg heldig fordi hun endelig hadde funnet drømmemannen. For ingen hadde vel skjønnere stemme enn ham?

Så hendte det en dag hun satt hjemme og lyttet til radioen, at den mest guddommelige stemme hun noensinne hadde hørt, med ett fylte stua hennes. Myk som den glatteste fløyel, dyp som det mørkeste skogsvann. Hun faller hodestups, kjenner med hele seg at ham må hun ha. Hun forlater sin nåværende kjæreste, og begir seg ut på søken etter radiomannen.

Han bor ikke i nærheten, men hun skriver til ham. Det fører til lange telefonsamtaler, der hun sluker hver setning, nyter hver bokstav. Hun lengter etter å høre ham tale direkte til henne, ansikt til ansikt, ord mot øre. Og endelig møtes de. Hun kjenner ham først og fremst igjen på stemmen, åh, den stemmen. Han er noe høyere enn hun ville foretrukket, og går litt keitete. Lukten hans er en anelse for stram, spesielt på varme sommerdager. Men alt dette overskygges av den deilige stemmen hans. For henne er han perfekt. Og denne gangen er hun ikke i tvil: dette er Mannen. Fordi ingen i hele den vide verden eier en stemme så nydelig som hans.

De gifter seg, og lever livet sammen. Han synger for henne, leser høyt, og de har lange, gode samtaler. Han er oppriktig glad i å prate -hun er den perfekte lytter. Det finnes ikke den ting som kan måle seg med hennes manns stemme. Hun har tro på at dette skal vare livet ut.

Etter noen vidunderlige år, hender det ulykkelige.

Mannen blir syk. Alvorlig er det.

På sykehus går han gjennom mange og lange behandlinger. Noe med halsen, sier de.

En morgen våkner han, og er stum. Stemmen hans er borte for alltid.

Hun fortviler, og blir med ett grepet av frykt. Hun vil aldri lytte til stemmen hans igjen. Han skal aldri tale eller synge for henne mer. Hun vet hun elsker ham, hele ham, det handler ikke lenger bare om stemmen. Men er hun sterk nok til å stå imot, hvis hun hører en annen vakker røst? Hva da, om fristelsen blir for stor?

Hun slites i stykker av tanken på at hun vil komme til å forlate ham, og valget er lett: Hun kutter av seg begge ørene, og så lever de lykkelig alle sine dager.

SLUTT

 

“Så hendte det en dag hun satt hjemme og lyttet til radioen …”

 

#nydeligstemme #forelskelse #kjærlighetsshistorie #eventyr 

Den fantastiske 40-årskrisa

I de siste par årene har jeg følt litt på det at jeg nærmer meg førti. Og det er fortsatt et par år igjen, så jeg har ennå relativt god tid til å forberede meg. Forberede meg på hva, kan det hende noen undrer. På å ikke være udødelig lenger, svarer jeg. På å være midt i livet. På å gjøre mitt aller beste for at den neste halvdelen skal bli knallbra!  

Jeg skjønner nå hvorfor folk plutselig begynner å trene, kjøper motorsykkel, bytter livspartner, reiser verden rundt, blir spirituelle rundt fylte førti. De saumfarer regnskapet sitt så langt, finner flust med hull og mangler, og oppdager at det slettes ikke stemmer overens med budsjettet som ble satt da de var 10-12 år gamle. Da livet som lå foran kun var drømmer og forventninger, og bestod av de mest fantastiske ting. Hvis livet overhodet ikke har levd opp til de forventningene, kan nær 40-opplevelsen føles ganske sterkt. Så sterkt at det kan forandre deg totalt som menneske. Hvem er jeg, egentlig? Hva gjør jeg her? Hvor skal jeg? Hvordan ønsker jeg at resten av livet skal se ut?

Hvordan man takler denne omveltningen varierer fra menneske til menneske. Det finnes sikkert dem som kun merker det som et lite blaff, et vindpust som rusker dem så vidt i det grånende håret. De retter litt på sveisen, trekker på skuldrene og fortsetter stødig sin ferd videre. Så har vi dem som våkner brutalt en morgen med åndenød og full panikk. Ser rundt seg i angst og forundring på den hverdagen de sitter fast i, og har mest lyst til å kaste seg ut av soveromsvinduet mens de roper FRIHEEEET! For mitt vedkommende kjennes det ut som jeg har drevet og pusla sammen et 1000-brikkers puslespill i noenogtredve år, før jeg nå innser at jeg har satt det sammen feil, og mer eller mindre må starte på nytt igjen. Pusle meg sammen, rett og slett, så noen av forventningene og målene mine stemmer med det jeg faktisk utretter.

Problemet er jo at det ikke finnes noen fasit, og derfor har mange av bitene bare blitt plassert på lykke og fromme. Valg jeg har tatt, prioriteringer som er blitt gjort, følelser jeg har valgt å ignorere ? Alle disse brikkene som tilsynelatende har vært på rett plass, men som til syvende og sist ikke helt har skapt det rette bildet. Og hva mener jeg med «det rette bildet»? Det kan jeg ikke vite, fasiten er som sagt borte vekk. Det eneste jeg har å gå etter er om det kjennes riktig. Akkurat som at du merker når en tone i et musikkstykke spilles feil, kan jeg merke at en brikke må flyttes på. Noen løsninger er heldigvis ganske innlysende, bare jeg ser nærmere etter. Andre må jeg bruke tid på; lirke og lure og snu og vende før jeg er fornøyd. Men jeg er tålmodig! Det er dette jeg skal bruke resten av livet på. Kanskje puslespillet aldri vil bli helt komplett. Mest sannsynlig vil det nok ikke det, men jeg skal bættere (trøndersk kraftuttrykk) forsøke.

Hva har jeg gjort så langt da, i denne omfattende pusleprosessen, selve Livets Puslespill? Hvordan arter denne såkalte krisa seg for midtlivsVikke?

Jo.

 

Jeg har tatt hull i nesa

Begynt å trene yoga

Fått fokus på å spise sunnere

Sagt opp jobben

Begynt å skrive igjen

Sluttet å farge håret (fordi grått er rått!)

Blitt mer åpen, og deler raust av mine feil og mangler

Ønsker å redde verden litt (tenker ikke bare på meg selv)

Går turer i skog og mark

Drikker mer rødvin (oftere, men ikke så mye om gangen altså)

Går oftere uten sminke (paradoks: mer å skjule, driter i det)

Gjør ting jeg ikke kan, uten å være så redd for å feile

 

Mine endringer er ikke så fryktelig drastiske, jeg har ikke noe behov for å gå helt bananas. Men jeg heier på 40-årskrisa, og mener det er sunt å røske litt opp i livet sitt, hvis man føler det er nødvendig!

 

Jenta som ville gi bort hjertet sitt

Det var en gang ei jente. Hva hun het vet jeg ikke, ei heller hvor gammel hun var. Men jeg gjetter hun var ung, for hun hadde ennå mye å lære om livet. Som mennesker flest, var det èn ting hun ønsket seg mest av alt i verden: å føle ekte kjærlighet. Hun gledet seg til en dag å gi hjertet sitt til noen, og å få deres igjen i gave.

Årstidene gikk, uten at hun fant en hun ville dele hjertet med. Så en sommerdag, da hun var ute og gikk ved foten av et fjell, hørte hun det drønne i bakken. Et digert, uflidd troll trådte ut av hula si. Det gryntet og brølte, og fra et stort øye i pannen sendte det henne et olmt blikk. Men jenta ble ikke redd, for hun mente hun så at trollet hadde noe godt i seg. Hun tenkte som så, at fikk det hjertet hennes, ville trollet bli like kjærlig og snill som noen annen. Trollet tok imot hjertet, men ga ikke sitt til henne. Jenta forstod at det trengte tid. Og tid fikk det, men trollehjertet lot vente på seg.

En dag da jenta kom hjem etter å ha sanket ved, ble hun møtt av et skrekkelig syn. Trollet satt på en stein og tygget grådig på noe. Da hun så nærmere etter, ble hun var at det var hjertet hennes han hadde i hånda. Det banket fortsatt, men manglet en stor bit. Mørkerødt og friskt blod lå rundt kjeften på trollet, og det stakk den svære tunga ut og slikket det i seg. Jenta ble arg og lei, og ropte til trollet. Det brølte tilbake, kastet det sårede hjertet fra seg, og trampet på det på vei ut av hula. Jenta plukket hjertet varsomt opp, og forsøkte så godt hun kunne å bøte på skaden det hadde fått. Trollet så hun aldri noe mer til.

Sommeren som fulgte herjet en drage i landsbyen der hun bodde. Den satte sine gylne øyne i jenta, grep henne i de skarpe klørne, og fløy så opp i fjellene. Hun både frydet og gruet seg over dette. For dragen ville jo ha jenta, om det var ingen tvil. Av alle i landsbyen hadde den valgt nettopp henne, og det gjorde henne stolt. Dragen var vakker på sitt vis, men også fryktelig å se på. Kunne hun lære seg å elske et slikt beist? Denne gangen ventet hun, klok av skade, med å gi fra seg hjertet sitt. Helt til den dagen dragen kom til henne med sitt. Hjertet dens var gullforgylt, og lå i et skrin besatt med vakre edelstener. Jenta ble beveget og glad og overrakte rørt sitt eget til dragen.

Dagene i fjellet ble ensomme og lange. Jenta hadde ingen steder å gå, bortsett fra i de mange mørke gangene som gikk på kryss og tvers inne i berget. Dragen var ofte ute, og brakte dem alt de trengte til deres enkle hjem. Hun fordrev mye av tiden med å stirre henført på dragehjertet. Det skinte og glødet så vakkert opp mot henne. Jenta tenkte hun var lykkelig. Helt til den dagen dragen var ute på jakt, og hun oppdaget en skjult dør inne i en av fjellgangene.

Nysgjerrigheten var større enn engstelsen da jenta åpnet døren og gikk innenfor. På steingulvet i et lite, dunkelt rom stod en svær kiste. Jenta måtte bruke all sin styrke for å løfte av lokket. Da hun så hva kisten rommet, rygget hun bakover i forferdelse. I bunnen lå et hjerte så mørkt, og så heslig, at hun nærmest mistet pusten. Det lå og dunket og pulserte nede i kistebunnen, og fylte henne med en forferdelig visshet: Dragen hadde skjult sitt ekte hjerte, og gitt henne et falskt.

I det hun stod og betraktet dragehjertet, syntes hun å skimte noe under det. Hun strakte armene ned i kista, og plukket opp sitt eget lille hjerte. Sorte flekker hadde spredd seg fra det andre, mørke, til hennes en gang så lyserøde, friske. Hennes fortvilte forsøk på å tørke dem bort var nytteløse. Med tårevåte øyne og hjertet trygt forvart innunder skjorten, klatret hun den lange veien ned fra fjellet. Èn gang kunne hun skimte dragens truende skygge fly over seg. Hun reiste langt, langt, bort.

Så, endelig, kom dagen da jenta møtte en prins. Han var like snill som han var vakker, og lovte at han skulle ta vare på henne resten av livet. Jenta trodde ham, men hun hadde bestemt seg for å passe på hjertet sitt, og aldri gi det bort til noen igjen. Da hun fortalte prinsen dette, var svaret at han aldri ville kreve mer enn at hun stod ved hans side. Hun ble med ham til slottet, og der la de hjertene sine i hvert sitt skrin i glass, og plasserte dem side om side i et vakkert utskåret skap. Der lå de og banket stille. Sammen, men hver for seg.

Årene gikk, og fra tid til annen åpnet jenta skapet for å se på hjertet sitt. Det led ikke lenger, slik det hadde gjort før, likevel hadde det krympet og blitt mindre. Prinsens hjerte hadde også minsket, og begges var blitt matte i fargen. Jovisst hadde hun det godt hos prinsen. Hun levde et liv mange bare kunne drømme om. Likevel, var det ikke særlig til liv i hjertet hennes.

Jenta likte å gå lange turer i skogen, og da hendte det en dag at hun møtte en snodig skikkelse som gikk og gjette sauer. Han lignet ikke et troll, men var langt fra noen prins heller. Han spøkte og sang for henne, og jenta lo høyt og hjertelig av spilloppene hans. Fra den dagen dukket han ofte opp når hun var ute på tur. Jenta begynte å se frem til disse møtene, hun hadde aldri følt en slik glede før. Så en kveld, da hun åpnet skapet, så hun at hjertet hennes hadde vokst. Og det banket heftigere enn noen gang.

Jenta rødmet av lykke, og plukket begeistret hjertet opp av skrinet. Men så tenkte hun på prinsen, og ble vemodig. Hjertet i skrinet hans hadde ikke hadde endret seg. Det var fortsatt lite av størrelse, og mindre kraftfullt. Jenta var viss på at om de to holdt sammen, ville begges hjerter visne hen til slutt. Hun tenkte på gjeteren, og hun så hvordan hjertet hun holdt svulmet foran øynene hennes. Den neste dagen forlot hun slottet med lette skritt. Øynene hennes søkte skogen, og et forventningsfullt hjerte banket i takt med stegene hennes.  

 

cof

Bildet hadde vært så mye tøffere om jeg hadde hatt tilgang på et ekte hjerte. Det har jeg (u)heldigvis ikke.

Det vakreste treet

 

På en høyde like bortenfor den store skogen, stod en tett klynge med trær. Alle var de av samme sorten, men sett bort ifra det var de meget forskjellige, som trær jo er. Noen var høye og strakte seg langt over bakken, mens andre var korte og nette. Noen hadde tykke, sterke grener som strakte seg opp og ut, fra andre spratt kun et fåtall smale kvister ut av stammen. Ytterst på grenene deres struttet blader i alle farger og fasonger. Fra store mørkegrønne, til små lyse. Noen av de eldste trærne hadde knapt blader igjen, der flagret bare noen enslige få fra kvistene på toppen.

Klyngen med trær hadde stått der oppe på høyden så lenge man kunne huske. Noen hadde falt fra, og nye hadde kommet til, men alltid hadde de holdt seg samlet der oppe. Røttene deres gikk langt under jorda og slynget seg inn i hverandre. Noen av dem var så sammengrodde at det var vanskelig å skille dem fra hverandre. Slik hadde det alltid vært, og slik skulle det alltid være.

Så hendte det en vår at et nytt, lite tre kom til oppe på kollen. Det hadde vokst til midt inne i treklyngen, så alle de andre dannet en beskyttende ring rundt det. Det var det skjønneste lille tre de noen gang hadde sett: stammen var mørk og gyllen i fargen, og ut fra de små grenene vokste det vakreste sølvskimrende løv. Alle beundret de dette vesle underet. Det var helt perfekt. Det eneste som bekymret dem, var at de tynne grenene ikke løftet seg mot himmelen, men hang kraftløse ned langs den smale stammen. Bare det får nok sollys nå, så strekker det seg sikkert, tenkte de.

Men dagene gikk, og det vesle treets grener ville fortsatt ikke løfte seg. De større trærne flyttet de veldige grenene sine, for å bedre slippe til solstrålene fra himmelen. De ledet vannet i jorda bort fra røttene sine og inn mot midten, så det lille skulle få nok å drikke. Bare det får i seg nok næring, da ordner det seg sikkert, håpet de. Slik fortsatte det fra soloppgang til solnedgang, i mange lange dager.

En lys ettermiddag blåste det opp en leken bris, og den tok tak i kvistene til det vesle treet og fikk dem til å danse. Da lo det lille, og de større og eldre trærne frydet seg med det. Da vinden atter løyet, stilnet latteren, og grenene forble urørlige. Stundene kom og gikk oppe på høyden. Regn tok over for sol som tok over for regn. Tette skyer dekket himmelen, og ble blåst av gårde med vinden igjen. De større trærne så at stammen til det vesle hadde strukket seg og blitt lengre. De så det som et godt tegn, et vitne om at det hadde det bra hos dem. Sølvet i bladene skinte og glitret, og de sukket henført ved synet av denne vakre skatten som de sammen voktet over.

Med høsten forvandlet sølvet i bladene seg til gull, og fikk hele det vesle treet til å gløde. Enhver som kom forbi og skuet det, stanset i stegene sine og beundret det i ærbødig stillhet. Men med høsten kom også stormene. Morgenen etter en særdeles sterk stormnatt, kunne de andre trærne se at røttene til den lille nesten hadde blitt rykket helt opp av bakken. Etter det begynte de å passe enda bedre på det. De lente seg innover når vindkastene kom, beskyttet det fra kreftene som truet med å ta det fra dem. De strakte de lange røttene sine mot det vesles røtter, som for å holde det fast. Natt etter natt, holdt de ut med dette.

Anstrengelsene tæret på dem, men de var og ble standhaftige. De kjente lettelse og glede for hver morgen som kom, og det lille treet fortsatt var blant dem. Så en natt, da nok en fryktelig storm red høyden med full kraft, skjedde det. De større trærne hadde snart ikke krefter igjen, og med gru merket de at røttene deres ikke lenger klarte å holde fast ved det lilles. De så grenene, fortsatt dekket av gull, reise seg i vinden. Med tunge hjerter så de at stammen ristet og ble rykket løs fra jorda. Hjelpeløse fulgte de det med blikket, da det vesle, vakre treet steg opp over høyden.

Med ett stilnet stormen. Høyt over dem kunne de skimte klare, glitrende stjerner på den svarte himmelen. Det vesle treet fortsatte å stige, med de gullskimrende grenene løftet opp mot stjernene. De fortsatte å se til det bare var en strålende prikk oppe i det mørke. Nede på bakken der det hadde stått, var det kun et tomt hull. I sin fortvilelse strakte trærne sine lange røtter utover og inn mot midten, og lot fylle hullet med sin egen livskraft. De lente seg mot hverandre, og slik ble de stående. Tett, tett sammen. På en høyde, i en klynge, rundt et hull som aldri helt kunne fylles.

 

cof

Den vakreste illustrasjonen. Av @jujuirene