10 ting syklister og superhelter har til felles

Her om dagen, på vei til jobb, ble jeg forbikjørt av et fartsfantom i et altfor tettsittende plagg. Jeg tok meg i å tenke at det eneste vedkommende manglet, var en kappe som flagret bak ryggen. Ikke at syklistene nødvendigvis kan forveksles med superhelter, men hvis man ser nøye etter har de faktisk flere ting til felles. Jeg nevner i fleng:

1. Klein klesdrakt. Både superhelter og syklister er overmåte glade i trange klær. De skylder på at de gjør det lettere å bevege seg, men den egentlige grunnen er uten tvil at de liker å vise fram den imponerende kroppen sin. Eller kroppen som er på vei til å bli imponerende. Jeg synes det er imponerende at noen i det hele tatt velger å trekke på seg den typen klesdrakt. Jeg skulle hatt fett betalt.

2. Kule dingser. Superhelter er kjent for å ha det tøffeste utstyret. Selv om de fleste er supre nok i seg selv, skaffer de seg gjerne ekstra hjelp i form av fantastiske fremkomstmidler og skremmende våpen. Syklistene er også opptatt av å eie de råeste dingsene. Et røft framkomstmiddel er selvfølgelig det viktigste, deretter kommer alskens duppeditter som kompletterer alt det andre. (Jeg merker at her kommer min totale mangel på sykkelinteresse for dagen, jeg kan skilte med null detaljkunnskap på området?) Det som skiller de to gruppene her, er at uten sykkelen er syklistene sørgelig alminnelige. Men hei, det er i grunnen også Bruce Wayne.

3. En ond nemesis. Supermann vs Lex Luthor. Batman vs Jokeren. Syklistene vs Bilistene. Det er en kjent sak at syklister er høyt i toppen på lista over hva bilister irriterer seg mest over. Gang på gang må syklistene forsvare seg mot rasende biler og deres sjåfører. De må kjempe for å vinne sin plass på asfalten, men hver gang det ser ut som de har tapt, dukker de søren klype meg opp igjen. Som når helten har fått en 42 etasjes brennende bygning over seg, og kameraet zoomer inn for å vise knyttneven som sprenger seg opp gjennom massene. Sånn er det også med syklistene. Nesten akkurat sånn.

4. Alter ego. Noe av det mest fantastiske med de velkjente, store heltene, er at ingen kjenner dem igjen når de har vanlige klær på. Så også med syklistene. For når de vrenger av seg trikoten, og ifører seg hverdagsklærne, framstår de med ett som en ganske annen. Hvem skulle trodd, at han forsiktige, litt unnselige naboen, egentlig er en Syklist?

5. Teamwork. Den hender syklister flokker seg sammen, for å snylte på hverandres styrke. Også et kjent fenomen innen superheltverdenen, og da velger de å kalle gruppa si megatøffe ting som Justice League, eller The Avengers. Team Coop eller Team United Bakeries har liksom ikke helt den samme ooompf!?en over seg.

6. De fleste er menn. De fleste sportssyklistene jeg kjenner er menn. De fleste jeg spotter tilfeldig i trafikken er menn. En gang i blant tråkker en dame forbi. Det jeg tror er en dame i det minste, det er jo slik fart på disse folka at det ikke er bare, bare å skille dem fra hverandre. På heltenes side er det bemerkelsesverdig mange som titulerer seg som noe med -Man, og ikke fullt så mange som supplerer med en Wo- i forkant. (Ikke fullt så elegant formulering, men la gå.)  Det er definitivt plass til flere super- og sykkelkvinner der ute!

7. Klasseforskjell. Er du fortsatt blakk etter sykkelkjøpet, og er stoffet i shortsen ennå ikke tynnslitt i rompa? Da er du en ferskis. Men hvis du har større muskler i leggene enn i armene, og tilbringer mer tid på sykkelsetet enn i sofaen, ja da er du som veteran å regne. I superheltenes klikk varierer også erfaringskurven. Noen er født med evnene sine, andre ble supre i voksen alder, og noen er som guder å regne. Jeg tror muligens noen syklister føler seg guddommelige også.

8. Har rettferdigheten på sin side. Kjennetegnet for en helt er at han (eller hun) kjemper for det gode, og sørger gjerne for at lover og regler holdes i hevd. Hun (eller han) som måtte befinne seg på den andre enden av skalaen, blir kalt en ondskapsfull skurk. Det er ikke til å komme bort ifra at det finnes mange fordeler med å sykle: det er bra for kroppen, bra for miljøet, en syklist tar mindre plass i trafikken enn en som kjører bil, sykling fører til mindre slitasje på veiene? lista er lang. Og selv om eksoselskerne ikke vil vedkjenne seg det, er sannheten at det stort sett er mye mer fornuftig å ferdes på to hjul enn fire. 

9. Setter seg selv i fare. En ekte superhelt risikerer livet for å redde andre. Ingen situasjon regnes som for farlig, målet er viktigere enn egen sikkerhet. Syklistene setter også gjerne liv og helse på spill, drevet av å komme seg i mål fortest mulig. Eventuelt til arbeidsplassen. Du vet, den gjengen som står opp grytidlig hver morgen, for å prestere i Tour de Jobb. Slår de rekorden denne morgenen, og kan belønne seg med et par minutter ekstra i dusjen? (Jeg håper de dusjer etterpå?)

10. Ønsket om å redde noe eller noen. Hvis verden er i fare, ropes det på Den Store Helten. Det er ingen som roper på syklistene, med mindre de er i veien da. Men så har de da heller ikke noe ønske om å redde alt rundt seg. Det syklistene er opptatt av, det som drev dem inn i trikoten til å begynne med, er å redde seg selv. Fra skrantende helse, tidlig alderdom og en kropp i forfall. Fra sviktende selvtillit, dårlig holdning, og en samvittighet som gnager. Nå kan ingen komme å si at de er nedslitte tapere, for se her; du-du-duuuu-du-duli-duuuu, jeg har SYKKEL! Og så svooosher de inn i solnedgangen, mot mesterlige fremtidige bragder. (Kan noen pliiis designe sykkelklær med kappe? Da hadde jeg blitt superglad!)

 

Justice League vs Team Coop. Jeg setter pengene mine på dem med de tøffeste klærne. 

 

#avengers #justiceleague #superhelter #sykkelhelter #sykkelsport #tourdejobb

1, 2, 3, 4, 5... kopper om dagen

Hver morgen, etter at jeg har tisset og stelt meg, drikker jeg en kopp te eller kaffe. (Alltid i den rekkefølgen. Om det da ikke er helg, da er det tisse, drikke og så stelle seg.) Det med teen har skjedd ganske nylig, så jeg vet ikke ennå om det er en ny trend eller ikke. Jeg tror jeg har godt av å ikke gi kroppen koffeinsjokk hver morgen, og da er te et foreløpig godt alternativ. Hvis jeg skal ha kaffe, tar jeg en av de små, mosegrønne koppene. Hvis jeg føler for te, velger jeg en større, rød kopp med hvite prikker. For det er selvfølgelig forskjell på tekopp og kaffekopp, det tror jeg kanskje de fleste kan være enige i. Kaffen vil kanskje smake likedan fra en tekopp, men den vil ikke føles like god. Mener nå jeg.

Når det gjelder kaffekopper, er jeg ganske konsekvent. Enten liten, mosegrønn kopp, eller, hvis vi har selskap, koppene som hører finserviset til. På hytta har jeg min helt egen kopp, den eneste i sitt slag der ute. Det har alle de kaffedrikkende menneskene i familien, og det sparer oss for mye forvirring og misforståelser. Hvis utenforstående skulle være så uheldige å skjenke seg kaffe i en av de private koppene, kan det få reaksjoner når rettmessige eier ikke finner koppen sin: «Hvor ER koppen min? Jeg har lett gjennom hele skapet! Nei, den står ikke på benken!» «Eh, er det denne?» «Jah! Så det er DU som har tatt koppen min!!» FYI, alle som vurderer å besøke oss på hytta.

Som nevnt, drikkes teen om morgenen fra rød og prikkete kopp. Mest fordi den er stødig, og takler fint å stå ved vasken på badet når jeg skal jåle meg. Skal jeg drikke te et annet tidspunkt på dagen derimot, velger jeg en annen type. Til formiddagsteen, for eksempel, må jeg ha kopp med fjes. Den kan jeg også bruke til frokosten i helgene, noe som føles naturlig fordi den inntas såpass sent på dagen. Om kvelden bruker jeg alvekruset. Fordi derfor.

Dette koppekaoset kan muligens høres litt koko ut, men jeg kan forsikre deg om at jeg er helt rar. (Skulle til å skrive normal, men i min verden er det mer merkelig å være normal enn rar. Hvem går vel rundt og er normal?) Jeg kan ikke si hvordan dette begynte, men det kan ha en sammenheng med at jeg eier for mange fine kopper. Og jeg synes det er trist om alle disse fine koppene ikke skulle bli brukt. Jeg hadde en periode der jeg hadde det samme forholdet til glass, men det løste seg ved at jeg ryddet i kjøkkenskapet. Nå bruker jeg samme type glass til alt, selv om jeg får litt ubehag når jeg drikker appelsinjuice av dem. Glassene er nemlig enten brune eller grønnfargede, og appelsinjuice skal drikkes av blanke glass. Ikke sant?

De andre glassene i huset er det ikke så mye tvil om: VINglass, ØLglass, WHISKYglass, SHOTglass? (Neida, bare tulla. Shotglassene forsvant på mystisk vis omtrent på samme tid som min førstefødte kom til verden, sammen med stringtrusene, de høyhælte skoene og muligheten til å sove lenge i helgene.) Når det gjelder vinglassene, har vi en type til hverdagsbruk (uten stett), og en annen til mer høytidelige anledninger (med stett). Du vet du er voksen, når du eier et par hverdagsvinglass.

For dere som eventuelt måtte lure på hva slags kopp jeg drikker kakao av, kan jeg fortelle at jeg ikke drikker kakao.

Joooda, en gang i blant gjør jeg det. Fra den røde koppen med prikker, selvfølgelig. (Noen annet ville jo vært galskap.)

 

Tid for formiddagste. 

 

#kaffekopp #tekopp #koppekaos #hverdagsvin

TINNBRYLLUPSDAG: 10 år med gruff og glede

I dag har jeg og Mannen vært gift i 10 år. Før dette gammeldagse ritualet fant sted hadde vi allerede vært sammen i 7 år. Og med kjapp hoderegning kan de fleste komme frem til at vi har vært sammen i EN LITEN EVIGHET! Hvordan har vi greid å holde sammen så lenge? Hva er hemmeligheten? Jeg har virkelig ingen aning. (Joda, selvfølgelig har jeg det, men den har jeg ikke tenkt å dele. Oppskriften er nemlig en gammel familiehemmelighet, og slike oppskrifter går kun i arv.)

Da vi valgte å gifte oss for lenge, lenge siden, ønsket vi ikke en vielse i kristen regi. Vi unnslapp derfor også den pompøse liturgien der man lover «å elske og ære hverandre til døden skiller dere ad». Derimot lovte vi at vi skulle gjøre vårt beste for at dette forholdet skulle fungere. Man må faktisk jobbe litt, og det har vi absolutt gjort! For selv om Han hater det når jeg plutselig roper og smeller hardt med dørene, har ikke det vært grunn nok til å kaste meg på dør. (Dessuten; å kaste noen på en dør bråker sikkert minst like mye som å smelle med en.) Jeg har ofte følelsen av at det er jeg som står for størsteparten av ryddinga i huset, og irriterer meg grønn over at jeg må si det høyt og tydelig at jeg trenger hjelp (ser han virkelig ikke hvor jævlig det ser ut her??). Men jeg roer meg alltid igjen, for det hender at denne følelsen er litt overdrevet. Vi er ikke eksepsjonelt ryddige, noen av oss, og kan godt leve med litt rusk og rask i krokene. Det er en ørliten mulighet for at det også er derfor det topper seg noen ganger.

Noe av det jeg finner minst attraktivt ved min Mann, er de superekle snørrklysene han harker opp enkelte morgener. Forkjøla, er forklaringen. Javel, men behøver han å høres så uappetittlig ut av den grunn? Som om han suger biter av hjernemasse ned i svelget, kverner dem rundt til de har blitt en slimete masse, og prosjektilspytter dem ut i doskåla? Tror ikke det. Han på sin side, synes jeg er på mitt mest ufyselige når jeg har det han kaller «Trøtt-trynet». Når øynene er ekstra smale, panna er full av truende rynker, da vet han at det er like før det smeller. Søvn er alfa og omega for meg, og mangel på søvn kan resultere i at jeg får en helt annen personlighet. Litt som Dr. Jekyll og Mr. Hyde. Tro meg, dere har ikke lyst til å møte meg når jeg er Mr. Hyde. Men Mannen, som jeg bor med og som ser meg hver eneste dag, har ikke noe valg. Heldigvis er jeg veldig søt og god som Dr. Jekyll, så da er alt (forhåpentligvis) tilgitt.

Vi er begge fredelige mennesker av natur, og har ikke sansen for meningsløse diskusjoner og krangler. Det vil si at vi slenger ikke rundt oss med dritt, selv om vi skulle bli provosert. Vi er av det slaget som tenker gjennom ting før vi sier dem høyt. På denne måten er eventuelle uoverensstemmelser over nesten før de har begynt, fordi vi på hver vår side argumenterer frem og tilbake i hodene våre før noe slipper ut gjennom munnen. Likevel har det oppstått situasjoner der vi ikke har oppført oss fullt så siviliserte mot hverandre. Som for eksempel den gangen jeg en sen nattetime dytta han ut av barnerommet, fordi han ikke greide å roe babyen. Jeg var usaklig trøtt på dette tidspunktet, og snerret visst noe om hans uegnethet som far. Han syntes (med rette) at jeg var ei skikkelig drittkjerring, og knurret tilbake. Når slike episoder oppstår, er det på sin plass med et «unnskyld» etterpå. Det har blitt noen «unnskyld» etter at vi fikk barn, for å si det sånn. Å bli foreldre bringer frem både det beste og verste i folk. Jeg kunne ikke forestille meg for ti år siden at jeg, som er så balansert og rolig av natur, noen gang skulle komme til å eksplodere av kjærlighet og sinne. Nå har det blitt en del av hverdagen.

På ti år har vi jobbet oss gjennom utdanning, jobbskifter, flytting, barn, oppussing, stress, og en hel drøss av andre små og store utfordringer. Vi har forandret oss, både på utsida og innsida. Når jeg nå ser på bildene fra bryllupet, tar jeg meg i å tenke: hvem i alle dager er disse menneskene? Disse smilende, smålubne fjortisene? For det er i alle fall ikke oss. Eller jo, det er selvfølgelig oss, men ikke OSS. Slik vi er nå. Gi det ti år til, så er vi noen helt andre igjen. Og fram til da håper jeg at Han har blitt flinkere til å gi meg flere gode klemmer. Jeg elsker klemmer, men synes jeg gir flere enn jeg får. Og så har jeg et ønske om mer kaffe på senga. Han hadde satt pris på å bli satt mer pris på. Altså i form av ros og anerkjennelse. Det burde ikke være så vanskelig. Små ting vi kan jobbe med, som kan gjøre stor forskjell. I tillegg håper jeg vi vil fortsette med å være rause mot hverandre. Vi er nøye på at begge skal få tid og rom til å ta vare på sine interesser. For når vi gjør noe vi liker, blir vi glade, og når vi er glade, får vi mer energi, som vi igjen kan dele med resten av familien. For nå er vi nemlig en familie. Ikke bare kjærester, som før vi giftet oss. Og jeg tror kanskje det var derfor jeg valgte å være såpass tradisjonell, og inngå giftermål med denne Mannen. FAMILIE. TRYGGHET. RAUSHET. Hvis vi noen gang skaffer oss et våpenskjold, tror jeg nesten disse ordene må stå der.

PS: Vi har faktisk snakket om å få oss et våpenskjold. Alle de kule familiene har jo det.

 

Hvem er disse menneskene til venstre? Uansett, jeg liker det andre paret bedre.

 

#bryllupsdag #tinnbryllup #igodeogondedager #famile #pyntaseg 

Bade naken! (Ferien min -part II)

Siste del av ferien ble tilbragt på hytta, og her er en liten oppsummering av hva jeg gjorde der:

  • Drakk morgenkaffen i solskinnet ute på trammen.
  • Lå våken i en halv times tid midt på natta og forsøkte å overbevise meg selv om at jeg ikke måtte tisse. Det er så innihampen strevsomt når man må kle på seg og gå ut av huset for å gjøre sitt fornødne.
  • Gjenopplevde deler av min egen ungdomstid gjennom klærne jeg gikk i. Klesskapet på hytta har etter hvert blitt et slags «De avlagte, men fortsatt fullt brukbare plaggenes kirkegård».
  • Forsøkte meg på det primitive teltlivet sammen med junior. Rett bak hytta. Med madrass og dyne. Han sovna rimelig greit, men jeg lå lenge våken og lyttet til alle lydene: rådyr, nise ute i fjorden, små, tassende museføtter, samt feststemte familiemedlemmer som satt på den andre siden av hytta og skrålet med til Jan Egelandsangen av Ylvis. Fin sang. Men ikke fullt så fin når du ligger i et telt og skjærer tenner og klokka er etter ett om natta og du bare vil SOVE!!!
  • Plukket minst én flått av katta hver kveld. Det pussige var at halvparten av dem allerede var avgått med døden da jeg lirket dem løs. Dette fikk meg til å lure på om katta kunne være giftig? Kanskje pus er som kryptonitt for de stakkars flåttene? Det var ingen av oss tobeinte som ble offer for blodsugerne, så det er ikke umulig at Gandalf (Pus) fungerte som vår høye (og veldig pelsete) beskytter mens vi var der.
  • Holdt stadig utkikk etter orm. Det hender det dukker opp hoggorm rundt hytta, og denne gangen ble de observert opptil flere ganger. Skjønner jo at de også vil nyte sola, og det må de gjerne gjøre for min del. Alle var raske til å ssssssnike seg unna når vi kom trampende, så det oppstod ingen stor dramatikk. Men den ene av dem hadde funnet for godt at den skulle bo i steinmuren under huset vi bodde i, og fikk sjelden anledning til å stikke tunga ut av boet. Det finnes nok smartere ormer.
  • Gjorde et fattig forsøk på å få i meg noen sårt tiltrengte vitaminer. I den tredje ferieuka er kroppen rimelig lei av søtmat og saltmat og iskrem og tull.
  • Gjennomførte ett av mine mål for ferien, som var å bade naken i fjorden. Vi har ei hel vik for oss selv, og risikerer ikke å sjenere andre enn hverandre, så her var det bare å flekke av seg klærne! Jeg må få legge til at det var veldig lite «vrikkevrikk, ooooh jeg er så deilig når jeg bader naken»-tendenser å spore ute i vannet, for de som måtte innbille seg det. Det var mer «FRIIIHEEEET! Wohooo, jeg bader naaaaaken!», akkompagnert av ugrasiøs plasking med armer og bein, knising og glising. Eneste riktige måten å gjøre det på, spør du meg.
  • Senket nivået på personlig hygiene med flere hakk. Vi har ikke innlagt varmt vann på hytta, og selvfølgelig heller ingen dusjmuligheter. Vil vi vaske oss må vi først varme vann, tømme det i en balje og la det stå til med såpe og vaskeklut. De første dagene ble dette møysommelig gjennomført, etter hvert blir man slappere. Og slappere. Til morgenen kom da jeg tenkte: jeg skal jo uansett bade i sjøen senere i dag, så hvorfor gidde å vaske meg? Bade i sjøen, faktisk. I saltvann. Etter å ha marinert seg i solkrem og ligget og svettet i sola. Blir ikke rein av det vettu. Men brydde jeg meg? Nei. (Virket ikke som resten av familien gjorde det heller, eller så var de bare for høflige til å si fra.)
  • Ble nesten tisset på av mitt eget avkom. Minstejenta sprang lubben og blid rundt uten en tråd, og hadde nettopp lært at her på hytta kan du tisse (nesten) hvor du vil. Jeg lå i fjæresteinene og tørket kroppen etter et bad da hun proklamerte: Jeg må tisse! Jeg vil tisse på steinene! Jeg sier åkei, og skal akkurat til å sette meg opp da jeg hører plaskelyder en halvmeter fra hodet mitt. Det var litt forstyrrende, men også litt søtt. (Du vet du er mor, når slike episoder gjør deg varm om hjertet.)
  • Jeg gjorde et tappert forsøk på å lese en klassiker. Lenge har jeg villet lese Jane Austen (på originalspråket, vel og merke), og nå som det var ferie skulle jeg endelig få tid til det. Det skulle vise seg å bli en prøvelse, men jeg var standhaftig. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke hadde en fjerneste anelse om hva disse flotte, fiktive menneskene snakket om mye av tiden, men jeg innbilte meg at jeg hang med sånn passe greit når det gjaldt handlingen. Jeg er fortsatt ikke ferdig. Kommet halvveis-ish. Puh?

 

Kort fortalt hadde vi noen riktig fine dager på hytta. I tillegg til det jeg allerede har nevnt, ble tiden brukt til veldig lite fornuftig. Akkurat som det skal være.

 

Sommerbleik, kald rumpe, verdens vakreste sted, Super-Pus og hyttehår. 

 

#ferienmin #badenaken #hytteliv #trøndersommer #fornuftogfølelser

Dovne dyr og sjuskete sjørøvere (Ferien min -part I)

Ferien er takkålov ennå ikke over, men her er et lite sammendrag så langt:

Etter en koselig familieuke på Toten, stod årets store begivenhet og eksotiske reisemål for tur: Abra Havn og Dyreparken skulle bli beæret med et besøk av oss, og to små og to store gledet seg. De store nesten like mye som de små. Dette er nemlig en av fordelene med å ha barn; du har en legitim grunn til å melde deg på barnslige aktiviteter. Du kan også synge på åpen gate, eller balansere på fortauskanten uten at noen hever et øyenbryn. Alt sånt er innafor, så lenge du har med deg ett eller flere barn. Og nå skulle vi altså leke sjørøvere. Jeg misunte treåringen litt den Sabeltannjakka, og skulle gjerne hatt på meg sjørøverhabitt selv, men jeg kompenserte med å synge ekstra høyt med på alle sangene. Mulig det var derfor jeg ble tatt for å være spion om bord på Den Sorte Dame. Kanskje var jeg mistenkelig entusiastisk?  I alle fall, jeg fikk streng beskjed om å gå planken. Så, i siste liten, ombestemte de seg, og beordret meg til å stå i planken i 10 sekunder i stedet. Med sekk og sønn på ryggen? Jeg gjorde mitt beste, og fikk en gullmynt som belønning for strevet. Jeg skjemmes ikke av å si at jeg var oppriktig stolt over å eie den gullmynten. Jeg hadde et ektefølt Gollum-øyeblikk, der jeg gliste og gned mynten mellom fingrene. Hiv og hoi, nå er skatten MIN! Miiiiiin kosssssteligsssste?.

Oppholdet for øvrig var fint. Jeg føler at mye av tiden min når vi er på tur går med til å sørge for at alles behov blir tatt hånd om. Under sjørøverfrokostbuffeten vekslet jeg mellom å hente mat og drikke til barna, bli med på do, se piratene showe og synge, samt fekte med kniv ved bordet. Tradisjonen tro rakk jeg så vidt å spise noe mat selv. En annen litt festlig ting når det kommer til unger på ferie, er at de aldri virker å være sultne når vi endelig setter oss ned for å spise. Jeg tror de spiste for omtrent 1/10 av verdien på måltidet hver gang. Men, de blir vel mette på is, popcorn og sukkerspinn også. Ellers gikk det mye tid på solkrem som skulle smøres, sko/klær som måtte rettes på fordi de var plagsomme, sørge for at alle fikk i seg nok drikke, tissing og mer tissing (behovet meldte seg stort sett alltid når vi var lengst mulig unna en do).

Vi tråkket oss møysommelig rundt hele parken for å få sett flest mulig av dyrene. Vi forsøkte så godt vi kunne å følge kart og skilt, men det føltes likevel som vi gikk rundt i ring. Hvor skal vi nå? Sikker på at det var denne veien? Har vi ikke vært her før? (Jepp, for 3 år siden.) Å se dyr som er sperret inne på et begrenset område kan være spennende, men også litt trist. Jeg skifter fra å være fascinert og irritert og tilbake igjen hver gang jeg besøker en dyrepark. Men noe som er enda mer fascinerende enn å studere dyr, er å studere mennesker. Som er sperret inne på et begrenset område. Mennesker som går i flokk, oppdelt i familier, med ulik type utseende og gemytt. Her var den fjonge familien i de delikate, lyse klærne, datter og sønn som en blåkopi av mor og far. Der var de svette småbarnsfamiliene med alle de fullastede vognene og sekkene og bæreselene. Barmhjertige besteforeldre, som ikke helt var klar over hva de hadde begitt seg ut på da de sa ja til å ta med barnebarna i Parken. Den litt malplasserte dama, med det korte skjørtet, velfriserte håret og de høye hælene. Turistene som kom langveisfra, og som syntes ALT var verdt å ta bilde av. Her var latter, grining, frydefulle hvin, roping og kjefting. Litt spesielt var det å observere at etter klokka 14.00 økte kjeftefaktoren betraktelig rundt oss. Sultne, utålmodige unger og stressa, irriterte foreldre. Uslåelig kombinasjon. (Vi greide heldigvis å begrense disse tilløpene, denna familien har vært ute en feriedag før!)

Selv om vi var omringet av eksotiske dyr på alle kanter; majestetiske tigre, kule slanger og rare giraffer, ble folk helt ekstatiske da de plutselig spottet -wait for it- ?et ekorn. Her tuslet vi rundt i bedagelig tempo, kikket litt hit, litt dit, før vi med ett hørte noen rope: EKORN!!! Se! Der er et EKORN!!! Og så sannelig, et lite, rødt ekorn pilte over veien like foran oss, og smatt opp i første og beste tre. Alle menneskene i nærheten stimlet sammen, pekte og zoomet det mobilkameraet var god for. Wow! Og så et ekorn, da gitt! Nå var vi skikkelig heldige! Jeg må beskjemmet innrømme at vi var blant dem som stod og pekte. Men det var et eksepsjonelt søtt ekorn, da.

Dagen vi skulle reise hjem, sa lillesøster klart ifra at hun IKKE ville reise fra sjørøverhuset «vårt» i Abra Havn. Innerst inne (åkei, det var ikke helt innerst, litt nærmere overflaten var det nok) hadde jeg også lyst til å furte, kaste meg dramatisk ned på gulvet og nekte å dra, akkurat som henne. Men nå var tiden inne for å være voksen, og jeg bet meg i klumpen i halsen (veldig merkelig formulering, men la gå) og tok jenta under armen. Kort oppsummert var vi godt fornøyde, og ikke minst dødsslitne, etter oppholdet. Fordi ferie med unger i bagasjen er ikke bare en lek, det er også triathlon ganger tre. Og det var nå vi virkelig trengte en ferie.

 




 

 

#ferienmin #dyreparken #sabeltann #barnslig #ekorn 

 

Livet er ikke det verste man har...

I morges våknet jeg ubehagelig tidlig, en nødvendighet når jeg skal på jobb. Etter en stund i middels våken tilstand slo det meg at det var sommerruter på bussen. Det viste seg at den gikk senere enn vanlig, noe søm betød at jeg kunne sovet lengre. I stedet fikk jeg en stressfri morgen, der jeg faktisk kunne sitte ned når jeg spiste frokost.

Til lunsj forsynte jeg meg grådig av salatbaren. Jeg var sulten, og derfor var det mye som fristet. Blant annet plukket jeg med meg masse sukkererter, en av mine favoritter. Men forventning ble til skuffelse da de sprø, grønne sakene smakte rart. Verre enn rart, de smakte fælt. Likevel spiste jeg hver eneste en av dem, fordi jeg ikke liker å kaste mat. Da måltidet var over var magen mett, og samvittigheten god.

Jeg kom hjem til solskinn, og en mann som hadde veldig lyst til å golfe. Jeg sa først nei. Fordi det ville bety at jeg var alene hjemme med unger, hus og plikter resten av ettermiddagen. Deretter ombestemte jeg meg, og sa ja. Jeg vet nemlig hvor det betyr for ham. Og det er bedre med en glad mann ute, enn en gretten mann inne. Neste gang er det min tur. Vi er rause sånn.

Storebror fikk besøk da vi skulle til å spise middag. Jeg dekket på til en til, og forsøkte forgjeves å dempe i alle fall litt av tøys og fjas og fliring ved matbordet. Gang på gang fikk de latterkrampe, og på gulvet lå flatbrødbitene strødd. De ble omsider ferdige, og bord og gulv kunne ryddes. Så utrolig fint at han har så gode venner. Jeg håper de fortsetter å fjase sammen i mange år fremover.

Nå hadde jeg mest lyst til å sette meg ute på terrassen, slappe av i varmen med kaffe og et magasin. Det tok ikke lang tid før lillesøster krevde min oppmerksomhet. Vi hadde en liten diskusjon, og hun endte opp i fanget mitt med en bunke barnebøker. Dette var ikke hva jeg hadde tenkt meg. Det var enda koseligere.

Livet er ikke det verste man har, og i blant er det til og med bedre enn man tror.

 

Slutt å klag, det er sol!

 

 



 

Vikkene på bussen -del 2

Busseventyret fortsetter! Tidligere har jeg tatt for meg det vidunderlige uttrykket bussmodus, altså den omtåkede tilstanden man er i sin fulle rett til å være i ved transportetapper. Denne gang vil jeg gå gjennom andre snurrige aspekter og tanker om mine bussreiser. Fra A til B. Her er det nemlig mye å ta tak i.

Jeg tar bussen til og fra jobb minst et par dager i uken. Ikke fordi jeg liker det, men fordi det er bra for miljøet og økonomien. Og fordi husholdningen vår inneholder bare èn bil. Mest derfor, egentlig. Faktisk synes jeg det å ta buss kan være dritkjipt. Vente på holdeplassen i vind og regn. Skvise seg inn på full buss. Lirke stussen ned på et ledig sete mens bussen vinglende svinger ut på veien igjen. Høre på andre folks samtaler. Andre folks musikk. Klam luft. Jeg kunne sagt noe om gretne sjåfører også, bortsett fra at de stort sett er menn med godt humør. (Hvis ikke hadde de jo strengt tatt ikke vært bussjåfør.)

Hver morgen møter jeg (skuler jeg på) de samme fjesene. Vi skal på jobb, eller skole, til samme tid. Og vi står og venter på bussen i stillhet, som vanlig bussetikette tilsier. Alt er som forventet, alt er normalt. Men noen ganger skjer det uforutsette ting. Som for eksempel den morgenen jeg ankom holdeplassen, og det satt to fremmede menn der! Hvem var de? Hvor kom de fra? Og hvorfor skulle de plutselig ta denne bussen? Det hendte bare denne ene gangen, og jeg har aldri sett dem siden.

Når jeg går på bussen, vet jeg som regel hvor jeg skal. Ja, jeg skal på jobb, men først har jeg en annen destinasjon i sikte: den beste plassen på bussen! Og for mitt vedkommende er det i forreste del, ved vinduet på høyre side. (En periode foretrakk jeg venstre, men smaken min har pussig nok endret seg etter hvert.) Om det ikke skulle være noen vindusplasser tilgjengelig, setter jeg meg gjerne ved siden av noen som ser ut som de sover. Det er nesten som å sitte alene. Nesten.

Når det gjelder uskrevne regler, er det tydeligvis ikke alle som har fått med seg dem. (Kan det ha noe med at de ikke er skrevet ned?) Hør bare her, nå kommer en ekte historie fra virkeligheten: Vikke venter på bussen, sammen en gjeng med mer eller mindre fremmede mennesker. Bussen kommer, hun går på. Vikke finner seg vindusplass (jippi!), men så skjer det noe. En dame fra SAMME HOLDEPLASS setter seg ved siden av henne!? WTF?? Er ikke det brudd på reglene, så vet ikke jeg. Det er andre ledige seter i bussen, og kvinnen er ikke en bekjent av meg. Så hvorfor satte hun seg ved min side? Jeg vet jeg ser trøtt ut om morgenen, men jeg tror ikke det så ut som jeg sov (noe som ville vært en formildende omstendighet). Jeg ble så satt ut at jeg ikke en gang greide å nyte vindusutsikten min.

En annen helt normal greie jeg har, er å ikke ville være den som trykker på stoppknappen. Når jeg vet jeg snart skal av, sitter jeg og tvinner hender og håper en eller annen annen enn meg skal ta jobben med å strekke en finger i været og presse den ømt (eller bestemt) inn i den lille røde firkanten. Er det fordi jeg er lat? Eller bare nyter jeg å la andre gjøre arbeidet for meg? Eller kan det være fordi jeg har press-tasjonsangst? (haha?) Som regel er vi bare to stk som skal av på mitt stopp. Det er ytterst sjelden jeg er den som får bussen til å stoppe.

Jeg kunne snakket lenge om buss, så det er ikke utenkelig at det kommer en del tre i denne uhyre interessante føljetongen. Vi snakkes! (Men ikke på bussen.)

 



Utkast til skrevne bussregler. På tide at noen tar ansvar.

 

#buss #atb #uskrevneregler #heltnormalt

Bare la meg sove

 

Bare la meg sove

Når jeg sier at jeg trenger å sove, bare la meg sove.

For du skjønner, søvn, riktig god søvn, er så viktig for meg.

 

Uten søvn, er ikke jeg meg.

 

Når øynene er tørre og kroppen er tung.

Når smilet mitt bare er munn og tenner.

Når tårene renner fordi jeg hører en fin sang på radioen.

Da er det på tide å sove.

 

Hvis jeg føler meg så utmattet at jeg er kvalm.

At tanken på mat eller drikke gjør meg uvel.

Hvis jeg flyter rundt, uten mål, mening eller vilje.

Da er det bare å la meg sove.

 

Når jeg blir usaklig sint av det faens helsikes syltetøylokket som ikke vil av.

Når jeg ikke orker å svare på meldinger jeg får.

Når tankevirksomhet plager meg.

Da er det på høy tid jeg fikk sove.

 

Det hender jeg venter for lenge.

Fordi jeg må greie litt til, bare litt til, alle andre greier jo litt til.

Fordi verden rundt meg fortsetter og fortsetter, selv om jeg trenger at den stopper opp.

 

Jeg trenger en pause.

Jeg må sove.

Litt.

Eller mye.

En halv time, eller en halv dag.

 

Jeg starter å drømme i det hodet treffer puta.

Jeg kjenner kroppen mot madrassen, men hodet mitt er allerede borte.

Når jeg kommer til meg selv igjen, har noen sikla på puta.

Et godt tegn.

(Den som våker, sikler ikke.)

 

Jeg kommer alltid tilbake.

Må bare fylle på litt.

Lade om.

Sove.

Sssove.

Zzzzzove

 

 

 

Ping!

 



#søvn #sovetid #ladbar #natta

Yoga, yoghurt og yatzy

Hva i alle verdens land og riker har disse ordene til felles? Bortsett fra at de sammen utgjør en innmari kul overskrift? De starter alle på bokstaven Y! (Sånn i tilfelle du ikke så det.) 

I utgangspunktet er jeg positivt innstilt til alle de tre y-ene. Yoga er fint, det liker jeg godt. Jeg ooooommer og puster og tøyer og bøyer så ofte jeg kan. Minst èn gang i uka, selv om det skulle vært oftere. For la oss si det som det er: i mitt hektiske familieliv skal det godt gjøres å rydde tid til indre ro. Selv om det er superviktig! Hvis jeg ikke får muligheten til å gjemme meg bort, har det hendt at jeg har trent med ungene. Da ender det som regel med grining, eller at noen ruller seg inn i matta og leker pølse-i-lompe.

Yoghurt har vi alltid i kjøleskapet. Jeg forsøkte å kjøre ungene på yoghurt-detox for ikke så lenge siden, men det ble så mye mas at jeg kapitulerte etter en knapp uke. Knekkis er sprøtt, og rugsprø likeså, yoghurt er søtt, og barna vil ha det nå! De spiser annen mat også, men de vil gjerne ha sin lille, daglige yoghurtfix i tillegg.  

Yatzy har jeg vokst opp med, og er fortsatt en yndet hyttefavoritt. Jeg har aldri vært spesielt heldig med terningene, men vinner nå og da. Pappa og lillesøster derimot, ser alltid ut til å ha flaksen på sin side. De vinner alltid, virker det som. Bortsett fra når de spiller mot hverandre. Da blir det alltid uavgjort. (Neida. Men det hadde vært gøy hvis det var sånn.)

Yoga inneholder de fleste kriteriene for hva jeg synes er bra trening: I teorien kan jeg gjøre det hvor som helst, når som helst og det krever minimalt med utstyr. Egentlig behøver jeg ikke utstyr i det hele tatt, men det føles bedre med i alle fall ei matte. Jeg kan gjøre det i mitt eget tempo. Jeg føler meg alltid mer avslappet og energisk (høres motstridende ut, men det er sant) etterpå. Jeg kan merke at kroppen min blir sterk og glad etter en yogaøkt. Den skriker ikke av smerte og utmattelse, som etter mye annen trening. Hvis den skriker, skriker den i så fall etter mer. Yooooogaaaaaa! Ooommm-nom-nom!

Av en eller annen grunn skriver jeg alltid «jåggert» på handlelista (selvfølgelig av typen gul post-it, noe annet duger ikke). Jeg har endt opp med det fordi Y-O-G-H-U-R-T er helt håpløst å stave. Yog-hurt. Yågg-urt. Jåggert. Visstnok er det lov til å skrive jogurt, men den holder ikke helt mål for meg. Skal man først forenkle, så gjør det ordentlig. (årntli)

Etter en periode med lite yatzy, har spillet fått nytt liv gjennom min nå sjuårige sønn. Han digget terningspillet fra første kast. Og vi har fulgt ham fra da han med små, butte fingre måtte ha hjelp hva han skulle plukke ut, til at han helst vil føre pennen selv og fylle inn de nødvendige tallene i kolonnene. Det hender han ber om regnehjelp, men gudbedre, denne ungen er kjappere i hoderegning enn meg. Han er så god at jeg nesten fryder meg litt hvis han en sjelden gang regner feil, og jeg må si ham svaret. (Men bare nesten.)

I dag har jeg trent yoga og servert jågg? eh, yoghurt, men ikke spilt yatzy. Neste gang kommer jeg tilbake med en ny, spennende bokstav. Eller ikke. Tiden vil vise!



Alle gode ting er Y.

 

#yoghurt #yoga #yatzy 
 




 

La oss snakke om været

Nei, forresten, vi kan godt snakke om noe annet. Enn at det er den første dagen i juni, 6 gufne grader, og regn.

La oss snakke om noe helt annet enn at jeg har ullgenser, regnjakke og hansker på når jeg reiser til jobb denne morgenen.

Vi kan heller snakke om at vi hadde blåbær med vaniljesaus til dessert i går. Helt impulsivt, på en onsdag. Vi hverdagskosa oss veldig.

Vi kan heller snakke om at jeg endelig har fått skiftet gardiner på soverommet. Nå er det så lyst og fint og trivelig. Om natta dras rullegardinene ned, og da blir det mørkt og fint og trivelig. Viktig med gode rullegardiner om sommeren.

Eller så kan vi snakke om at jeg fant kremen jeg bruker på tilbud. 30 prosent avslag, var det på den. Og det gjorde meg så glad. Jeg kjøpte den, selvfølgelig. Den jeg hadde hjemme, begynte å bli tom, så timinga var upåklagelig. 

Eller så synes jeg vi kan snakke om covfefe. Vi kan alltids snakke mer om covfefe. Det liker jeg. 

Vi kan også bare være helt stille.

Vente og se.

Men ikke ut av vinduet. Da drar jeg heller rullegardinene ned. 

 



 

Kald og forblåst. Men vi snakker ikke om det.

 

 

 

Livet er en indisk dans

I et blad jeg leste her om dagen stod det at 1 av 3 svensker drømmer om å skrive en bok. Og siden nordmenn ikke er så ulike, tipper jeg at det godt kan stemme her til lands også. I tillegg renner verden over folk som skulle ønske at de var sangere, dansere eller skuespillere. Andre har lyst til å male, eller kanskje skape noe i tre eller leire. De vil bli designere, og sy flotte kreasjoner. De fleste, tror jeg, vil i løpet av livet kjenne sterkt på at de har en liten kunstner i magen. Men de lar den bli der inne, for den kan vel ikke brukes til noe vettugt? En real, nyttig utdanning og en trygg, fast jobb veier tyngre. Fornuftig nok.

Å tjene til livets opphold og å betale sin skatt, det er målet. Og får vi muligheten til det, burde vi være takknemlige. Det kan vel de fleste enes om. Men behøver vi å gjemme bort den lille kunstneren helt av den grunn?

Fra tidenes morgen, eller i alle fall siden mennesket begynte å kalle seg Menneske, har det skapt. Joda, det har også sanket og samlet og jaktet og forplantet seg, men i tillegg har det sunget, fortalt historier, tegnet og danset. Selv om det strengt tatt ikke var nødvendig for å overleve. Likevel, det å formidle noe, uansett i hvilken form det blir uttrykt, synes å være viktig for oss. Denne herlige evnen er noe av det som gjør oss menneskelige.

Back in the days sang folk mens de arbeidet, og fortalte historier ved ilden om kvelden. Det var en del av det daglige. Etter hvert ble gapet mellom hverdag og fest større. Nå er musikk, sang og dans noe som stort sett er forbeholdt festlige anledninger. Skal det synges og danses, skjer det helst etter midnatt. Og da i en sånn skala at vi skjemmes over det dagen etter. Det er tydelig at det finnes der inne et sted, og bare venter på å bli sluppet fri. Og når det først gjør det, kan det oppleves som litt voldsomt. Jeg har selv gått på et par karaokesmeller, for å si det sånn.

En av de kuleste danseopplevelsene jeg har hatt, var i et indisk bryllup. Der var musikken, tempoet og energien så høy at en stakkars nordkvinne nærmest kollapset etter endt feiring. Og det som var ekstra gøy, var at ALLE var på dansegulvet. Her var eldre menn med turban, middelaldrende kvinner, smilende unggutter og fnisende småjenter. Ingen stod og himlet med øynene til de andre fra sitt trygge hjørne, eller følte seg flaue fordi de tenkte at de ikke kunne danse. Henda i været og rist løs! Skulle likt å se det samme i et norsk bryllup. (Der det ikke ble servert karsk.)

Der jeg danset i vei, kledt som en meget eksklusiv juledekorasjon, tenkte jeg ikke på at jeg så teit ut eller var bekymret for at jeg ikke kunne dansen. Jeg prøvde så godt jeg kunne å herme de rundt meg, og lot det stå til. Og det var så GØY! Og jeg tenkte: hvorfor danser jeg ikke oftere? Og denne undringen gjentar seg, hver gang jeg gjør noe kreativt og morsomt. Hvorfor synger jeg ikke mere? Hvorfor tar jeg ikke frem symaskina oftere? Hvorfor sluttet jeg å skrive?

Det siste der hjemsøkte meg så lenge at jeg til slutt bare begynte igjen. Og hvis jeg skal gi svar til mitt eget spørsmål, sier jeg: fordi jeg var redd for at det ikke kunne brukes til noe. Jeg kunne ikke forvente at det skulle betale regningene mine. Ikke var jeg best i verden heller, så hvorfor gidde. Det tok noen år før jeg skjønte at drivkraften, trangen til å uttrykke meg selv gjennom skrift, ikke kom fra ønsket om å gjøre det til et levebrød. Eller, den uoppnåelige drømmen om å gi ut bok en dag. (Jepp, jeg er en av dem.) Jeg gjør det fordi jeg liker det. Det gjør meg glad. Og selv om det ikke nødvendigvis har noen spesiell nytteverdi for samfunnet, er det verdt mye for meg.  

Jeg behøver en ventil, en kanal, et rør, en utgang? (greit, vi stopper der), der jeg kan slippe meg løs uten regler eller grenser. Enten jeg sitter alene i bilen og synger av full hals, skriver tekster uten mål og mening eller danser som om ingen ser meg i et indisk bryllup.

Jeg tror at alle har et grunnleggende behov for å formidle Noe. Og på vårt særegne vis er vi alle historiefortellere, med en liten (eller stor) kunstner i magen. Er det noe du har spesielt lyst til å gjøre? Så gjør det da! Gjerne hver dag, om du kan. Og du behøver ikke å si opp jobben av den grunn, du kan fortsette å spare til hytte på fjellet og betale din skatt. Men hvorfor ta til takke med enten eller, når du kan få både og? Jeg tror nemlig de var inne på noe, disse fine, fjerne, forfedrene våre. Javisst skal vi gjøre så godt vi kan for å leve, men vi skal også LEVE.

 



Se så glad IndiaVikke blir når hun danser!

 

#livet #historieforteller #india #kreativitet 

Barnefilm -ålrait eller bare sjait?

Som mamma til to får jeg sett mye barnefilm, noe som kan være både en velsignelse og en forbannelse. For noen år siden innførte vi Filmfredag, fordi vi syntes at det var en hyggelig måte å markere starten av helga på. Nå har vi gått over til Filmlørdag, siden dagen før har blitt Svømmefredag. Helga avsluttes med Sovesøndag. Hahaha, særlig. Vi har relativt små barn i hus, ergo sover vi ikke. Uansett, poenget er: vi får sett en del tegnefilm.

På filmlørdag lager vi mat som er sofaspisevennlig (pizza FTW), og så lar vi ungene velge filmen vi skal se. Og det betyr noe med aldergrense 6 år eller «Tillatt for alle». Heldigvis finnes det mye bra i den kategorien, hvis man vet hvor man skal lete. Men noen ganger ramler vi utpå noe møl, og da gremmes jeg. Noe av det mest forunderlige er at ungene ikke evner å se forskjellen på bra og dårlig filmkunst. Jeg er mest skuffet over sjuåringen her, hun på tre er naturlig nok fortsatt totalt fjern når det gjelder smak og kvalitet. Det eneste som gir pluss i margen hennes er om det skulle være innslag av fargen rosa. (Skylder på barnehagen for denne hang-upen.)

Hvis jeg skulle være misfornøyd med dagens valg, pleier jeg å holde det for meg selv. Om noe, kan jeg finne på å himle diskret med øynene. Jeg sier i alle fall ikke «Åååååh herreguuuud for noe driiiiit! Synes dere virkelig denne var bra? Jeg skjemmes over å være mammaen deres?» Selvfølgelig sier jeg ikke det. Som et ledd i Oppdragelsesplanen vil vi at barna skal få gjøre seg opp sine egne meninger om saker og ting. Og så er det litt sånn, at hvis barna er fornøyde, er foreldrene fornøyde. Heldigvis er ikke vi voksne helt uten påvirkningskraft, så vi forsøker å sile ut det vi synes lukter billig. Det er forskjell på Såpe og Sebe, for å si det sånn.

En gang i blant pleier vi å ta med ungene på kino. For alle vet at film er best på kino. Bortsett fra de som er skikkelig, skikkelig dårlige. De blir dessverre om mulig enda dårligere på det store lerretet. Filmen Smurfene: Den hemmelige landsbyen er et godt eksempel på det. Som regel går vi på kino for å se noe vi har ordentlig lyst til å se (og da gjelder det både barn og voksne). Denne dagen, nærmere bestemt Den Hellige Himmelspretten, tok vi turen fordi vi ikke kom på noe bedre å gjøre. Alt var stengt, alle andre (i hele verden!) var bortreist, det regnet ute? Da blir det gjerne sånn at man tyr til enkle løsninger.

Etter en omfattende avstemningsrunde hjemme i stua ble vi enig om at smurfer var ok selskap denne torsdagen. Jeg var klar over at filmen ikke hadde fått de beste av anmeldelser, men tenkte optimistisk at den kan da ikke være så ille. Jeg har jo vokst opp med de små blå, og et gjensyn kunne jo tenkes å bli hyggelig. Så vi smurfet oss inn til byen, stilte oss i popcornkø og fant de overprisede plassene våre. Etter en halvtime forbannet jeg mitt optimistiske sinn. jeg prøvde så lenge jeg kunne å holde meg positiv, men jeg kunne ikke hindre ansiktet mitt fra å gå fra smilefjes til surmunn (med antydning til skyer ut fra nesa). Jeg reagerte med lettelse da eldstemann ba om tissepause, alt for å få et avbrekk fra dette blåfargede marerittet.

Historien var dritt, replikkene var bæsj og musikken var sjait. Men selv om jeg led meg gjennom mesteparten av filmen, ble jeg likevel bli rørt mot slutten av filmen... Jeg skylder på mangel på søvn. Når jeg tenker etter, var jeg sikkert litt sulten også. Jeg pleier alltid å bli litt ekstra følsom da. Eller var det bare det at jeg var så takknemlig over å få litt ekstra god kosetid med mine to skjønne barn som gjorde hjertet mitt så mykt i dette øyeblikket? (aaaaaaaw)

For så høyt elsker jeg barna mine, at jeg med glede ser dårlig film for deres skyld. Forresten, stryk det med glede, jeg vil jo ikke drive med usannheter. Dette hører mer til innen kategorien «Ting en mamma gjør, nettopp fordi hun er MAMMA».

 

Det eneste positive med denne filmen var at Skam-Noora hadde stemmen til Smurfeline. Henne liker jeg. 

 

#smurfene #barnefilm #trondheimkino #helligdag

 

Hvorfor i huleste bruker dere så mye penger på planter?

Våren er komen, med spirende trær og busker. Det blomstrer og vokser på bakken og oppe i grenene. Og likeså, noe som forbauser meg like mye hvert år: på folks terrasser, verandaer og balkonger. Der spretter det opp de flotteste botaniske hager, en jungel av farger og grønne blader. Og jeg kan ikke la være å lure på; hvorfor gidder folk å bruke penger på planter?

På Plantasjen hver søndag i sommerhalvåret er det fulle parkeringsplasser og lange køer i kassa. Hvordan skal vi best mulig nyte denne hellige fridagen? Jo, vi kjøper planteeeeeer!! Kundene er gærne, og lemper med seg sekk på sekk med jord, billige stemorsblomster og potter på størrelse med små badekar. I tillegg handler de supermagisk gjødning, utstyr til å pirke og grave og klippe med, stilige arbeidshansker med mønster -samt masse potetgull. Fordi det har de på tilbud. I plantebutikken.

De bruker hundrevis, sikkert tusenvis av hardt(?) oppsparte kroner på noe som forventes å dø og råtne i løpet av noen måneder. I mitt tilfelle hadde det nok bare handlet om uker, og det er bare hvis jeg har flaks. Mitt håndlag med planter er ikke det beste. Fingrene mine kan til nød kalles lysegrønne, hvis man myser litt. Jeg har greid å holde liv i noen eksemplarer over tid, men for å være helt ærlig har de stort sett vært selvforsynte. Drukket damp fra lufta eller noe. Jeg har i alle fall ikke skjenket dem så ofte som jeg skulle. Mulig de bare ble forstenet til slutt? Eller har jeg kjøpt plastplanter, uten å være klar over det?

Jeg skjønner altså ikke hvorfor de velger å bruke så mye penger på planter. Er det en måte å vise sin velstand på, kanskje? For det er jo strengt tatt en luksusvare, ikke noe man trenger. Pene å se på, ja, det skal jeg ikke benekte. Jeg synes islandshester er veldig pene, men det betyr ikke at jeg kjøper meg det og setter dem ute på verandaen av den grunn. Denne ekstreme beplantningsveksten som foregår rundt meg virker en smule overflødig. Norge er jo et relativt frodig land i utgangspunktet. Det er ikke akkurat som at vi er omgitt av sibirsk tundra. Selv i byene vokser det trær og blomster vilt omkring. Men det er ikke nok for disse folka. Nehei, vi vil ha våre egne! Mine blomster! Vakressste blomstrestene...

Det er noe annet med frø. Jeg liker frø, men har ikke tålmodighet eller kunnskap nok til å se dem vokse opp. Jeg har prøvd, men mister fort interessen. Det føles litt teit når jeg må lese bruksanvisning for å få noe til å gro. Hvor mange cm skulle det være mellom hvert frø? Hvor ofte skal det vannes. Må jeg tilsette noe ekstra? Skal jeg plante det inne først, eller stappe det rett ned i jorda ute?  Hva skal jeg si til dem? (Alle vet jo at plantene vokser bedre når man snakker med dem, men nå er ikke jeg spesielt sosial av meg i utgangspunktet.)

Det nærmeste jeg har vært å pynte uterommet mitt med blomster de siste årene, er den solsikken barna får med seg hjem fra barnehagen om våren. Den har vi pleid å sette i jorda ute (det finnes et bed etter de forrige huseierne) og så får den stort sett greie seg selv. Med det resultat at den begynner å vokse bortover, ikke oppover. Den tykke, grønne stilken med det gule, enorme hodet sleper seg langs bakken i den stekende solveggen, mens den roper «Vann! Vann!» Hvis den fortsatt lever i august, vet vi at det har vært en regnfull sommer.

Hva om alle disse plantepengene hadde gått til veldedighet, for eksempel? Eller hva med å bruke de mange tusen kronene på pensjonssparing, som alle driver og maser om? Jeg skal i alle fall bruke pengene mine på noe mye mer fornuftig enn grønne vekster.

Is, for eksempel. 

 



Årets solsikke. Måtte regnet skylle over deg, og gi deg et langt og lykkelig liv. 

 

#grønnefingre #planteliv #velstand #islandshest 

Alle de bra damene

Jeg har hatt opptelling, og kommet fram til at jeg kjenner så utrolig mange bra damer! Alle er forskjellige, det eneste som de har til felles er at de er av hunnkjønn. De er yngre enn meg og eldre enn meg. Ujålete og forfengelige. Små og store. Tøffe og beskjedne. Og jeg har lyst til å si til dem, en gang for alle: dere RULER!

Alle de som gir så uendelig mye omsorg, og som ønsker av hele sitt hjerte at de rundt dem skal ha det bra. Som til og med setter sine liv, sine behov på vent, fordi det er noen som behøver deres fulle støtte.

Alle de trygge damene. Som bærer på en ro, som de evner å dele med de rundt seg. De som står stødige og sterke, og gjerne lar andre få lene seg på dem når de trenger det.

De som aldri slutter å tro at verden er full av kjærlighet, selv om de har opplevd nok dritt til at livene deres kunne druknet fullstendig i det. Likevel reiser de seg opp og skyver det unna, gang på gang.

De som våger å drømme stort, og som ikke redde for å sette de drømmene ut i livet. Selv om det måtte bety mye hardt arbeid og kanskje nødvendigheten av å forsake andre ting som er viktige for dem. 

Alle de morsomme damene, som skaper liv rundt seg. De som inkluderer andre, og sørger for at ingen skal føle seg oversett. Som får andre til å skinne, til å føle seg verdifulle og festlige, de også.

Damene som ser folk rundt seg, og løfter dem fram. Som deler av sine erfaringer, ikke for å skryte av hva de kan, men fordi de ønsker at andre også skal ha nytte av dem. Som gir komplimenter, og mener det.

Damene som overrasker meg. Som ved første øyekast virker forsiktige og stille, men som viser seg å ha en vilje av stål og kraften til å velte fjell. Eller de som på overflaten virker som de har kontroll på alt, men som åpner seg opp og deler sine aller svakeste sider.

Alle de tøffe damene, som roper høyt og ikke går av veien for å konfrontere det som andre kanskje synes er ubehagelig og skummelt. De tøffe damene, som også er snillheten selv, i alle fall overfor de som de synes fortjener det.

Alle damene som også er mødre. Det kan være forholdsvis lett, eller det kan være svært utfordrende. Uansett, så lenge de gjør de så godt de kan, fortjener de min fulle respekt.

Og sist, men ikke minst: Damene som gir beng i hva andre måtte synes om dem, som stolt strutter nedover gata i grønne lakksko og ballerinaskjørt, mens de synger høyt og kaster slengkyss til alle rundt seg.

Åkei, nå kjenner jeg ingen damer som har gjort akkurat det, men jeg skulle ønske jeg gjorde det. Er du en sånn dame, er det bare å ta kontakt! Hvis ingen skulle melde seg, kanskje jeg rett og slett skal gjøre det selv?



En STOR tommel opp for alle de bra damene! 

 

#bradamer #hverdagsheltene #tommelopp #dereruler

Min egen sykepleier

Denne uka var jeg så uheldig å bli syk. Ikke så veldig syk, og overhodet ikke noe alvorlig, men nok til at jeg måtte holde senga og soffan en hel dag. Og selv om det er ytterst kjipt å være tappet for energi, ha et hode fullt av snørr og en kropp som ikke greier å bestemme seg for hvilken temperatur den skal ha, er det visse fordeler ved å ta en sykedag også.

Dagen startet som alle andre dager: jeg måtte opp for å få ungene i skole og barnehage. En mamma kan egentlig ikke være syk, nemlig. Det kom til et punkt i løpet av morgenen der jeg i desperat forsøk i å få dem til å kle på seg sa «Men jeg er jo syk!». Blikket jeg fikk fra treåringen da kan jeg bare beskrive som skeptisk. Som at det var en mulighet hun aldri i livet hadde vurdert.

Omsider fikk jeg dem ut døra og inn i de respektive institusjonenes trygge armer. Selv dro jeg hjem for å sove, jeg har nemlig klokketro på at søvn er den beste medisin. (I mange tilfeller, selvfølgelig ikke alle.) Men det skjedde først etter en liten proviantrunde på butikken. Jeg hadde ikke noen særlig matlyst denne dagen, og det eneste som egentlig fristet var pizza. Type Grandiosa. (Mitt forhold til denne retten går det an å lese om her.) Derfor måtte jeg selvfølgelig kjøpe det. for når man er syk skal man få det man har lyst på. Sånn er jeg oppdratt.

Etter et par timer under dyna, krøket jeg med ned på stua og opp i soffan. Og i det ovnen gjorde sitt for å smelte Jarlsberg og paprika sammen til en velduftende masse, lette jeg meg fram til et kostymedrama på Flixer´n (som jeg overhodet ikke pleier å si, det bare falt seg sånn her og nå. Netflix, altså, hvis noen skulle være i tvil). I et par timer lå jeg og veltet meg i min egen selvmedlidenhet, og trøstet meg med pizza, saft og forbudt kjærlighet i det gamle Venezia. Lenge siden jeg har hatt det så fint og så trassig på en og samme tid.

Resten av dagen gikk med på mer avslapning og selvpleie. Jeg helte innpå store mengder med saft. Noe som er litt pussig, for jeg er ikke spesielt glad i saft. Men hvis SykeVikke vil ha saft, skal hun få saft! Etter hvert måtte jeg samle alt jeg hadde av viljestyrke for å skifte fra kosebukse til utebukse (Jeg går bare ikke ut av huset i joggebukse. Litt klasse skal det da være, selv om man er klein.), for å hente hjem unger. Med andre ord; sykedagen var over, nå var det tid for å være mamma igjen.

Utover ettermiddagen var jeg så heldig at det var en pappa tilstede, som tok det meste av støyten. Men selv om det står en Pappa en meter unna, blir det gjerne ropt på Mamma likevel. Selv om hun måtte befinne seg i en annen etasje, bak en lukket dør.

Så sånn har det altså blitt. Jeg er voksen, og det er naturlig nok ingen som stryker meg over håret og serverer meg det jeg vil ha når jeg er syk. Heldigvis er jeg god på å pleie meg selv, og gir meg selv akkurat det jeg fortjener. <3

Jaaa, kostymedramaaa!

 

 

Lykken er: en solhatt!

Hver sommer når sola stiger opp på himmelen og stikker meg i øynene, tenker jeg: «Nå skulle jeg hatt en solhatt.» (Haha! Hatt en hatt...) Og gjett hva? I år har jeg endelig kjøpt meg solhatt!

Og ikke nok med det, jeg har til og med fått en grunn til å prøve den allerede! For i dag er det sol. Den typen som stråler og skinner fra en skyfri himmel, og får meg til å både ville kle av meg og gjemme meg i et mørkt hull. Jeg er nemlig litt delt når det gjelder mine følelser for sola. Jeg både liker og misliker den. Jeg liker at den gjør verden lys og varm og innbydende, men synes den er plagsom når den blir for insisterende. Når den er sånn «Heeeeeei!! Se på meg! Sedasedaseda! Jeg er så fiiiin! Og alle eeeeeeelsker meg! Skinnetiskinn og glødeliglød!, da blir jeg litt sliten. Når den tråkker over min private sfære, og lyser meg midt i fjeset, da får jeg lyst til å spytte den midt i det selvgode strålefjeset. Jeg liker sola, men helst på behagelig avstand.

Så år etter år (i alle fall de årene vi faktisk opplever sol om sommeren, i Trøndelag er det ofte mer unntaket enn regelen) sitter jeg i skyggen og glor på lyset som fyller verden utenfor. Som en svett vampyr, freser jeg stille mot sola fra mitt trygge tilholdssted. Parasollen er min venn. Og blir det for hett, går jeg rett og slett inn og kjøler meg. Jeg takler bare ikke følelsen av at kroppen smelter og at hodet koker. At huden kjennes (og lukter) som brent bacon, og at synsfeltet konstant er forstyrret av lyse, dansende flekker. Det finnes ikke deilig, det er bare vondt.  

Men i år er jeg altså beredt. Skulle soldagene bli mange og lange, stiller jeg med alt jeg har av motskyts: bredbremmet solhatt, mørke solbriller, og selvfølgelig solfaktor 50. Så når sola lystig spretter til himmels og bare «Heeeeeei!!», titter jeg overlegent opp og bare «Heisan du, takk for sist.», før jeg tar en god slurk iskaldt vann og senker hodet over boka jeg leser.

 

Man får ikke fnatt i solhatt.

 

#solhatt #solfaktor #solfaktor #sommervarme #vampyr

 

Jeg husker ikke lenger hvordan man shopper...

Noe har skjedd med shoppingvanene mine de siste årene. På den måten at jeg aldri shopper lenger. Tidligere hendte det jeg dro til byen bare for å handle NOE. Jeg behøvde ikke et spesielt mål. Kanskje hadde jeg èn ting på lista over ting jeg trengte, resten ble plukket med i forbifarten. Jeg kjøpte altså en hel masse bare fordi jeg hadde lyst på det, ikke fordi jeg nødvendigvis måtte ha det.Nå derimot, har pipen fått en annen lyd. (En litt sånn snusfornuftig lyd.)

Før gikk jeg til anskaffelse av ting bare fordi jeg syntes det var fint. Det behøvde ikke være praktisk, ei heller av spesielt god kvalitet. Det var en tid da følelsene fikk råde fritt, og ville de ha et fancy hårbånd, en glitrende øyenskygge, eller et par vonde sandaler så kjøpte jeg selvfølgelig det. Søt veske i en farge som ikke passer til noe annet jeg eier? Solgt. Genser som er fin fordi den er billig? Solgt. Søte smykker, pene pyntegjenstander og nydelig neglelakk? Solgt, solgt, solgt.

Men så kom det til et punkt da, jeg kan ikke definere akkurat når det skjedde, men det kan ha en sammenheng med flere graviditeter, mindre egentid og begrenset pengetilgang. Sakte, sakte omstilte jeg meg fra en ganske vanlig kvinne, til en litt gnien... mann?

Nå driver jeg og leker meg med stereotyper, jeg vet det. Og man skal ikke være forutinntatt på grunn av kjønn og så videre, men hør her da: 

Jeg vet om flere menn (enn damer) som når de skal handle seg klær finner noe de er fornøyd med -og så kjøper de cirka fem av det samme plagget. Når godbuksa er utslitt, stikker de bare ut og tar med seg en akkurat maken tilbake. Sånn har jeg blitt også. Jeg har ikke TID til å gå i butikker og vase rundt. Jeg må være effektiv! Det er kanskje derfor at når jeg en sjelden gang er ute i ærend, ender opp med to poser med klær til ungene, og en t-skjorte til meg selv. En t-skjorte som jeg har fem makne av hjemme i skapet, bare i ulike farger. Denne Utvalgte t-skjorta vet jeg at passer, så jeg behøver ikke å prøve. Den er billig, og dukker med jevne mellomrom opp i nye farger som følger sesongen. Liker!

Jeg har et par Converse-sko som det kan virke som er udødelige, siden jeg har hatt dem i så mange år. Men jeg har ikke det, vettu. Jeg bytter dem bare ut med et helt likt par når det forrige har blitt gått i filler. På buksefronten går jeg stort sett i jeans, og finner jeg et merke og fasong som jeg liker holder jeg meg til det. Ganske trofast, sånn sett. (ingen vits i å spørre meg om hvor ofte jeg bytter bank, altså.)  

Hvis jeg skulle finne på å ville handle noe som er litt utenom det vanlige, er det en rimelig seig prosess. Er dette noe jeg kan bruke i hverdagen? (les; er plagget tøyelig, behagelig, lett å vaske?) Kommer jeg fortsatt til å bruke det om et år? Kan jeg garantere at det passer til minst et par andre ting i klesskapet? Er prisen innenfor mitt budsjett? Det sier seg selv at med en slik sikkerhetskontroll er det ikke ofte jeg kommer hjem med noe nytt. Og vet du hva? Det føles deilig! Aldri mer dårlig samvittighet over at det flyter over med ting jeg ikke bruker. Jeg har stort sett alltid penger til overs å bruke på ting jeg virkelig trenger eller har veldig lyst på. Jeg kan gå i butikker å bare SE, og kose meg med det. 

Helt på tampen vil jeg likevel komme med en liten tilføyelse. For jeg lar meg selvfølgelig friste av og til, jeg også. Jeg har spesielt to svakheter, nemlig kjoler og notatbøker. Skulle jeg treffe på noen spesielt vakre eksemplarer innenfor disse kategoriene, og blir dypt og hemningsløst forelsket... Da er Vikke SOLGT! 

 



Fin notatbok som jeg bare MÅTTE ha. 

 

#shopping #mammalivet #budsjett #hverdagen

 

Guilty Pleasure Extravaganza!

I dag er dagen da jeg legger alle kortene på bordet, til og med de bortgjemte jokerne. Nåla i høystakken skal opp i lyset, og bunnen av isfjellet bryter havoverflata. Skjelettene sniker seg ut av skapet og fortidens spøkelser kommer flyvende tilbake. Velkommen til Guilty Pleasure Day!

Forhistorien til denne trangen til å bekjenne mine skyldige nytelser er at jeg en ettermiddag stod på kjøkkenet og vasket kopper. Som vanlig ville jeg ha litt musikk til arbeidet, og skrudde på radioen. Jeg flippet kanaler i et 5-minutt eller så (standard tid etter at dab-radioen ble innført), og landet til slutt på countrykanalen. Et øyeblikk ble jeg stående og vurdere om dette føltes riktig, for noe i meg sa at det burde føles feil. Er ikke jeg litt for cool til å lytte til cowboymusikk? Men likevel, det var noe som kjentes så rett. Jeg sjekket med magen, og den sendte godsignaler tilbake. Hjernen min forsøkte å bekjempe magen med å sende stråler av flauhet og skam nedover i systemet. Det endte med at magen vant (den gjør heldigvis ofte det), og jeg vasket i vei til de smektende hjerte+smerte+gitartonene.

Denne episoden fikk meg til å tenke gjennom alt det jeg liker, men som jeg ikke helt vil vedkjenne meg. Som en person som ikke tar seg selv så veldig høytidelig, burde jeg ikke ha så mye så skamme meg over. Da burde det vel ikke være noe problem for meg å liste opp mine Guilty Pleasures her, sånn en gang for alle? Sånn er jeg, ferdig med det!

Såh, country altså. Og hvis jeg skal holde meg til det musikalske, så må jeg nesten også nevne at både Celine Dion og Enya trykker på noen knapper hos meg. Da minnes jeg med vemod min emoperiode i ungdommen, der verden ikke forstod meg og smerten var uendelig. For noen utrolig fine og såre år, der alle følelser var forsterket minst ti ganger. Akk, du søte grusomme tenåringstid!

I de tragiske tenårene leste jeg også mye Margit Sandemo. Det vil si, jeg levde for de bøkene. Margit Sandemo var Gud og bøkene hennes var min religion. Og når en slik opplevelse først har funnet sted, gir den ikke slipp så lett. Jeg nærer fortsatt sterke følelser for henne og hennes forfatterskap, og tror at det har vært med på å forme meg til den personen jeg er i dag (beklager så mye for pompøst ordvalg). For et par år siden fikk jeg en M.S.-biografi i gave av Mannen. Da jeg oppdaget autografen hennes foran i boka holdt jeg seriøst på å dåne. MARGIT SANDEMO HAR SKREVET I MIN BOK! IIIIIIHIHIHIHIHIIIIH!

Videre på lista finner vi en klissete klassiker. Jeg liker å se film, og har et vidt spekter av sjangre jeg kan finne på å se. Men det er èn ting jeg liksom har sett meg for god til, nemlig romantiske komedier. Regner du deg som et seriøst filmpublikum skal du gjerne se litt ned på denne sjangeren. Men man kan jo ikke gre/skjære/klippe/dra alle disse søtladne filmene over/under/langs èn kam, kan man vel? (Velg den versjonen du føler passer best, ingenting å skamme seg over.) Hva med for eksempel «Min beste venns bryllup»? En film jeg har sett utallige ganger, og storkoser meg altfor mye med hver gang. Jeg kan ikke helt forklare hva som er så fantastisk med den... Eller jo, det kan jeg: Julia Roberts, Rupert Everett, bra soundtrack, spontan allsang, forviklinger (selvsagt) og en slutt som egentlig ikke er lykkelig, men som er det likevel. Hjertehjertehjerte.

Når det gjelder sånne typiske Guilty Pleasures er det mest vanlig å snakke om musikk eller film. Men det kan også overføres til mye annet. Mat, for eksempel. Det finnes enkelte typer mat som gir meg godfølelsen, men som jeg trives best med å spise i skjul. Mazariner er en av dem. Selvfølgelig ikke de ferske som man får hos bakeren, men de supersøte, klissete og rimelig syntetiske du får kjøpt i 4-pk i butikken. Åpner jeg en sånn pakke kan jeg spise alle i ett jafs, hvis jeg ikke behersker meg. Yummy! Og som den typiske nordmann er jeg ikke bedre enn at jeg må si at jeg setter stor pris på en varm og velduftende pizza Grandiosa. Den vanlige typen. Med piffikrydder og cola til.

Å være norsk og like Grandiosa er ikke egentlig så oppsiktsvekkende. Skylden der er mest noe jeg føler på selv. Men er man norsk og liker halloween skal man passe seg litt. For det er ikke alltid folk synes det er innafor å kose seg med dette amerikanske mølet av en høytid, der hovedfokuset er å tigge godteri og bruke flerfoldige tusener på kostymer og pynt! Dessuten; hvorfor må alt være så skummelt? Skjeletter og zombier og vampyrer og avkappede hender og blod! Litervis med blod!! Hva med julebukken?? Vi vil ha de trauste og utdaterte tradisjonene våre tilbake! HALLOWEEN BURDE BRENNES PÅ BÅLET! (Enkelte behøver ikke å kle seg ut 31. oktober, de er allerede gallespyttende og brølende monstre.) Det er ikke alltid jeg føler for å utdype min gryende kjærlighet for denne mørkets høytid, når jeg kan risikere å få dette i fleisen. Så inntil videre må jeg kategorisere halloween som en såkalt skyldig nytelse.

Åkei. Hva mer. Jeg synes Kaptein Sabeltann er litt sexy. I Kyrre Haugen Sydness sin skikkelse altså, ikke Terje Formoe-versjonen. Og med det samme jeg er inne på røffe herremenn: Jeg husker jeg var kjempefascinert av Jeremy Irons i Die Hard 3. Du vet, der han spilte skurk med tysk aksent iført trang singlet... *Rødme*

Jeg eier en BH som begynner å bli inni granskauen slitt og stygg, men den er så behagelig å ha på at jeg nekter å kaste den. Se for deg en beige, nuppete, misformet sak så er vi der. Og vi må ikke glemme den romslige, svarte joggebuksa som jeg bodde i under sist svangerskap, for litt over 3(!) år siden. Sånne joggebukser vokser ikke på trær!

Jeg er svak for slapstick-humor, men bare når det skjer i det virkelig liv. Hvis noen kræsjer inn i noe, eller faller på isen for eksempel, da kan jeg finne på å le høyt og hjertelig. Her føler jeg at jeg må legge til at jeg aldri ler av folk som slår seg på ordentlig. Men skader de seg litt er det lov, synes jeg. Klønete folkene. Fnis.

Det var alt for denne gang. Dere får unnskylde meg, nå skal jeg nemlig slenge meg i soffan men en grandis, iført joggebukse, og skamkose meg med Die Hard 3. Etterpå tenker jeg å stappe i meg en hel pakke med mazariner og grine litt til Celine Dion.

God påske!


Her har jeg på skamløst vis brukt dødsmye filter. Og jeg digger det!

 

#guiltypleasure #ilovecountry #grandiosa #halloween #margitsandemo #skamløs

Rydde i kjelleren

Det kan være en kjip jobb, men noen ganger må det til: I går rydda jeg i kjelleren.

Vi er så (u)heldige at vi har en stor, uinnredet kjeller som vi kan lagre ting i. Det kan være positivt med mye lagringsplass, men det kan også være en forbannelse. For der havner nemlig de tingene som vi egentlig skulle kvittet oss med, men som vi ikke behøver å ta hånd om med en gang. Fordi vi «legger det bare i kjelleren så lenge.»

Det skjer noe med en kjeller i løpet av en vinter. Da er nemlig kjelleren et mørkt og kaldt sted som man helst ikke vil oppholde seg i særlig lenge av gangen. Det blir mest at vi åpner døra, slenger inn det som ikke lenger er ønsket i de øvre rommene, og stenger døra igjen etter oss. Når våren og lyset etter hvert kommer tilbake, blir vi alltid litt overrasket når vi titter inn i kjelleren. Hvor kommer alt dette rælet fra?

Hvorfor har vi tatt vare på ett stk gulvbord? Og hvorfor har vi ennå ikke lagt ut det gamle kjøkkenbordet for salg? Finn-haugen har økt i omfang siden sist. (Haha, høres litt ut som jeg har en mann ved navn Finn Haugen som ligger i kjelleren og vokser seg stor.) Mye av det er jeg veldig usikker på om noen i det hele tatt kan være interessert i. Et knippe Hard Rock Cafè shotglass, anyone? Eller en bok om gassfeltet Heimdal, og hvordan det norske petroleumssystemet ble til og endret seg fra 1960-årene til i dag? Ikke det? Nevnte jeg at den er på nynorsk?

Gamle barneleker, klær og utstyr finnes i alle krinker og kroker. Jeg har lykkes rimelig greit med å sortere i ulike kategorier. For eksempel Arveklær, Holder av til folk vi kjenner som kanskje får beibi snart, Kan gis bort til folk vi ikke kjenner, og Affeksjonsverdi (husker du hvor søt hun/han var i denne?). I en kategori for seg selv er klær og leker fra da jeg var beibi, og de kan jeg i alle fall ikke kvitte meg med!

I en bortglemt kasse ligger alle mine gamle skoledagbøker, i en annen ligger det masse fine, slitte tegneserier. Jeg har en boks som inneholder alle de rareste 90-tallsklærne mine. I en annen ligger en gjeng med mer eller mindre inntakte Barbiedukker og venter på at noen vil leke med dem igjen. Kultur og tradisjoner, med andre ord, og det er viktig å ta vare på.

Mye er ting vi kanskje får bruk for. Møbler og lamper (hvorfor har vi så mange lamper?).  En god del hobbyting, for man vet jo aldri når man kan få bruk for metervis med hvit speilfløyel eller en pose med tøyblomster. Tapetrester og halvfulle bøtter med maling, selvfølgelig. En pappeske full av bilderammer, noen med innhold, og noen uten. Pluss flere uåpnede filmplakater, som kanskje skal henge på veggen når kjelleren endelig forvandles til filmrommet/biblioteket/gjesterommet det er ment å være.

Siden vi hverken har utebod eller garasje, blir kjelleren også tilholdssted for alt som vi vanligvis ville oppbevart ute. Ta for eksempel bildekk og høytrykksspyler. Typisk garasjemat. I tillegg finnes ski, skøyter, golfutstyr, gressklipper, sykler, akebrett og parasoll. For å nevne noe.

Etter at jeg nå har brukt noen timer på å sortere, plassere og organisere det meste av skattene nede i kjelleren, innser jeg at her trengs det mer tid. Jovisst ser det ryddigere ut, og nå vet jeg i alle fall hva som finnes der nede. Det hjelper å flytte rundt på ting, men neste prosjekt må bli å FJERNE ting. Hvis ikke er jeg redd vi må begynne å stable i høyden til neste vinter. Og da blir det sabla vanskelig å hente ut alle de store kassene med julepynt.

 

Sukk.

 

#vårrengjøring #opprydding #kjeller #simpleliving
 

Lenge leve utedoen!

For et par uker siden var vi på hytta første gang etter vinteren. Det vil si, vinteren levde ennå i beste velgående. Snøen dekket fortsatt det meste av bakken, og det var rimelig kaldt. Men det var et helt halvt år siden sist vi var der, og jeg begynte å få alvorlige abstinenser. Hyttetur, nå!

Etter å ha båret med oss alle nødvendigheter over fjellet, kom vi omsider frem til det inviterende, dog litt forfrosne huset. Det føltes nesten kaldere inne enn ute, omtrent som å åpne døra til et kjøleskap. Vi har nemlig ikke den funksjonen at vi kan ringe inn til hytta, så står den varm og god med kaffen klar til vi kommer. Neida, her er det spartansk luksus som gjelder. Her ute må vi hugge vår egen ved, stable den, bære den, sette fyr på den. Huset blir forsynt med kaldt, friskt vann fra en beskjeden brønn, men i kuldeperioden er vannet fornuftig nok avstengt. Derfor må vi også bære vann og varme vann. Hytta er såpass oppdatert at den har påmontert solcellepanel. Takket være det får vi nok til strøm til litt leselys og lading av mobiler. Men det skulle ha seg sånn at akkurat denne helga var hele systemet tappet for energi. Tenne stearinlys ble derfor også satt på «to do-lista».

Men altså, vi hufset oss inn i huset, kledde av oss yttertøy, og kledde så på oss alt vi hadde av fleece, ullgensere og tøfler. Luene beholdt vi på. Ungene spratt oppi sofaen og krøp under et pledd. Der lå de og var innmari søte og passe varme, mens vi voksne dro fra alle gardiner (måtte jo utnytte det siste som var av dagslys), fyrte opp i hver vår peis, pakket ut og tok en runde og låste opp boder og vedskjul. Deretter laget vi mat. Tradisjonen tro gikk brannalarmen. Det skyldes ei antikk stekepanne i jern som oser like mye som den steker. Det å skulle bruke den uten å vekke alarmen har blitt en egen kunstform, som bare noen få innvidde mestrer. Alle vinduer og dører måtte åpnes for å få slutt på uvesenet, noe som gjorde at vi ble satt litt tilbake sånn varmemessig.

Vi spiste en sen middag i ca 10 grader pluss. Det hjalp litt å få et varmt måltid innabords, og vi kunne se hvordan graderstokken etter hvert lirket seg oppover. Kvelden nærmet seg. Det ble bekmørkt. Vi bar ned ungenes dyner og pysjer og hang dem foran ovnen. Så skulle de i alle fall ikke fryse de første par minuttene etter at de hadde kommet i seng. Soverommet var mildt sagt kjølig, men heldigvis er begge ungene utstyrt med hver sin innebygde varmeovn. Jeg har til gode å oppleve at de hutrer og bærer seg av kulde. For dem er livet stort sett best uten klær på, uavhengig av årstid.

Det er verre med meg, jeg fryser bare jeg ser en iskrem. Jeg er helt avhengig av ullsokker.

Neste dag fortsatte kretsløpet: fyre opp i peisen, varme vann, hente mer ved i skjulet, fortsatt iført tykke, varme klær så klart. Selv om det var kaldt ute, noe som islaget i bøtta på trappa bar tegn om, var det helt vidunderlig å gå ut for å tisse denne morgenen. Sola strålte, sjøen lå stille og speilblank og det var rim på gresset. Den eneste lyden som hørtes var bekken som sildret i bakgrunnen. (Ja, også andre sildrelyder da.) I prinsippet kan vi tisse hvor vi vil der ute, selv om vi har en uskreven regel om at det helst ikke skal skje der folk ferdes mest. Rett foran trappa for eksempel, er et sted vi har fredet. I tillegg til naturens eget toalett, har vi også en utrolig flott og sjarmerende utedo til disposisjon (do-sposisjon). Den står på påler oppe i bakken, og troner majestetisk over landskapet. Jeg husker at vi hadde en høytidelig åpningsseremoni da den omsider var ferdigbygd. Vi klippet over båndet (aka rev av en remse dopapir), holdt tale og skålte i friske bobler. Siden da har vi vært utrolig stolte av det lille byggverket oppe i bakken, og behandlet det med kjærlighet og respekt.

Og nå kommer konklusjonen: på en måte representerer utedassen alt som er bra med det enkle hyttelivet. Som selve huset er den beskjedent utstyrt, men funksjonell. Vi kan sitte der inne i ro og mak å bare se ut gjennom vinduet. Filosofere, lese et blad, eller skravle. Jeg har hatt mye kvalitetstid med ungene der inne, de trives eksepsjonelt bra der inne i det lille, røde huset.

I alle fall; dette er livet uten stoppeklokke. Å være på hytta innebærer en hel del arbeid, men likevel et totalt fravær av stress og høye skuldre. Det er ingenting vi skal rekke, det ene følger bare det andre i en behagelig flyt. Om kvelden er vi godslitne. Kanskje dupper vi litt av der vi sitter i halvmørket, med boka i fanget. Når vi endelig finner senga sover vi tungt og fredelig hele natta. Helt uten å drømme om varm dusj, ovn med bryter, eller temperert vannklosett.

 


Her kan du sitte i egne tanker, helt til en annen på døren banker.

 

 #simpleliving #hytteliv #utedo #kvalitetstid 
 

 

 

Vikke + Skjønnheten og Udyret = sant!

Jeg har ikke ord for hvor gira jeg er for at Beauty and the Beast endelig har kommet på kino!

 

............................................................................................................................................................................................................................................................

 

 

Joda, selvfølgelig har jeg det: JEG ELSKERELSKERELSKER DET!!! Disneys tegnefilmvidunder Skjønnheten og Udyret er, og vil alltid være, en av mine all time filmfavoritter. Hvor mange ganger har jeg sett den? MANGE! Hvor ofte har jeg begynt å grine mot slutten av filmen? Hver eneste gang. Dessuten sitter jeg og synger med til alle sangene, og fullfører replikkene før de blir uttalt. Det er ikke alltid de rundt meg setter pris på det, men for meg er det fysisk umulig å la være. Den filmen er en like stor del av meg som blindtarmen. (Det vil si; jeg dør ikke hvis den forsvinner fra livet mitt, men det ville vært svært ubehagelig.) Skjønnheten og Udyret gir meg frysninger, sommerfugler i magen og best av alt: en barnslig tro på at drømmer kan bli virkelighet! Den er så fantastisk perfekt på så mange måter. Jeg kunne brukt en hel dag på å lovprise denne filmen, men jeg skal forsøke og korte det ned til noen enkle punkter:

 

DERFOR ELSKER JEG SKJØNNHETEN OG UDYRET

1. BELLE er den ultimate heltinne. Hun er den litt rare jenta som elsker å lese bøker, og som drømmer om (og skaffer seg) et mer interessant liv. Hun avviser glatt den megahunkete Gaston sine stadige tilnærmelser. I stedet forelsker hun seg i en ensom, hårete særing med snille øyne. 

2. MUSIKKEN er nydelig, fengende og sangbar. "Lille by, hva vil dagen bringe...?"

3. GASTON er akkurat så gjennomført klysete, overfladisk og usympatisk som en ekte skurk skal være. Digger at det rabler for ham mot slutten. Han topper selvfølgelig det hele med et herlig "Moahahahaha".

4. SLOTTET som jeg så klart vil bo i når jeg blir stor. 

5. BIBLIOTEKET. Jeg sier ikke mer.

6. DANSESCENEN i ballsalen. En av filmhistoriens mest romantiske øyeblikk. Stjerner i øynene og klump i halsen.

7. KOSTYMENE, som strengt tatt er hverdagsklærne deres, men jeg velger å kalle det kostymer åkke som. Belle sine kjoler, Udyrets finstas, parykken til Clocksworth og støvlene til Gaston... Tres magnifique! 

8. LUMIERES FRANSKE AKSENT. Den sjarmerende kandelaberen høres mer fransk ut enn selv den franskeste franskmann.

9. DEN MAGISKE ROSEN, og glassklokken som beskytter den. Rett og slett, uhm, magisk!

 

Jeg stopper her, selv om jeg som sagt kunne fortsatt i evigheter. Det sier seg selv at jeg er vanvittig spent på den nye versjonen, men jeg tviler på at jeg vil bli skuffet. Litt fordi jeg allerede har bestemt meg for at jeg skal like den. Jeg begynner i alle fall å fnise ukontrollert hver gang jeg ser traileren. Og det tar jeg som et godt tegn. 

 

Belle og the Beast er aldri langt unna. Her tar de seg en svingom på skuldra mi.

 

#skjønnhetenogudyret #beautyandthebeast #film #disney #trondheimkino

 

 

 

Min makeløse kropp

Jeg er oppriktig glad i kroppen min. Jeg setter enormt stor pris på alt den gjør for meg. Den fine kroppen, med alle sine fantastiske funksjoner. Den som kan gå, springe og hoppe. Som har styrken til å løfte og dytte og bære. Med hjertet som slår, og fører alt blodet mitt rundt i en evig runddans så alle lemmene får liv. Og i tillegg til å holde meg i live, har den vært med på å skape to, små nye liv. Er det rart jeg er takknemlig?

Joda, det har vært stunder der jeg har ønsket meg slankere hender eller smalere midje. At føttene mine hadde vært mindre robuste og at hoftene mine ikke var fullt så brede. Men det har da aldri hindret meg fra å gjøre noe som helst, kanskje bortsett fra å ha på meg smale stroppesandaler (som får foten min til å se ut som en surret skinkestek). Med andre ord, mange av gangene jeg har ment at kroppen min ikke strekker til, har det kun vært overfladisk.

Når jeg nå studerer kroppen min, ser jeg mulighetene, ikke begrensningene. Føttene mine er veldig gode på å holde balansen. Jeg har hørt at brede hofter er kjekt å ha når det skal fødes barn. Og selv om de færreste fødsler kan kalles «enkle», bød i alle fall ikke mine på noen særlige komplikasjoner. Som følge av disse fødslene har kroppen gjennomgått mange forandringer, den vil aldri bli den samme som før jeg ble mamma. Huden på magen min er veldig myk, og skrukker seg hver gang jeg bøyer meg. Jeg vil alltid bære med meg minnet om at brystene mine alene ga barna mine det de trengte av næring de første månedene, men som følge av det fremstår de nå som litt «punkterte». Det skal veldig lite til for at jeg blir sliten i ryggen, en ettervirkning av mange år med bæring og byssing. Og nå som barna har vokst seg større og har sine egne kropper som bærer dem rundt, har jeg lovet ryggen min at jeg skal styrke og pleie den igjen.

Det er mulig at det skyldes aldringen, det at jeg setter mer pris på en frisk og sunn kropp, og velger å ikke henge meg så mye opp i hvordan den fremstår på utsiden. Målet nå er å ha en sunn sjel i et sunt legeme, som det så fornuftig (og gammelmodig?) heter. Vi er et velfungerende team, jeg og kroppen min, og vi jobber sammen mot felles mål. Jeg gjør så godt jeg kan for å forsyne den med den energien og hvilen den trenger, og til gjengjeld arbeider den for at jeg skal fungere på best mulig måte.

Nå må jeg innrømme at jeg ikke alltid forsyner den med det den helst vil ha. Jeg kan merke at kroppen min blir litt gretten når jeg for eksempel har servert den søte kaker og saftige boller. Smågodt er den heller ikke så glad i. Og alkohol skulle den vel helst sett at jeg holdt meg unna, skal jeg tolke den ut fra hvordan den oppfører seg dagen derpå. Heldigvis protesterer den ikke nevneverdig når jeg spiser sjokolade. Ikke som jeg har lagt merke til, i alle fall. (Eller er det bare jeg som ikke hører etter?)

Jeg kan fortsatt bli en bedre lytter når kroppen forsøker å fortelle meg om sine behov, men det er ikke alltid så enkelt. For noen ganger hvisker den, og da kreves det kanskje at jeg må stå helt stille en stund for å oppfatte hva den sier. Og det er ikke alltid man har tid til det i en hektisk hverdag. Hvis det går altfor lang tid uten at jeg har hørt dens vage beskjeder, ender det til slutt opp med at den roper. Og da blir jeg tvunget til å bråstoppe, enten jeg vil eller ikke. Ved slike hendelser kan det ta lang tid før vi er i dialog igjen. Som om kroppen er fornærmet, og snur ryggen til. Det eneste jeg kan gjøre da, er å gi den tid.

Som jeg, er kroppen min også sårbar. Akkurat som jeg kan måtte kjempe mot andres meninger og følelser når det gjelder min person, kan kroppen min bli utsatt for sykdom og skader. Uansett hvor mye vi forsøker å skjerme oss kan det plutselig dukke opp noe uforventet. Det kan komme perioder da kroppen min ikke virker som den skal. Der den blir så svekket at den ikke greier å utføre oppgavene jeg vil den skal gjøre. Da blir det opp til meg å stelle med den, og kanskje til og med trøste den. For jeg vet at den ikke vil meg noe vondt. Jeg vet at kroppen min vil kjempe for meg så lenge den kan, og den fortjener all min støtte og omsorg, og ikke minst kjærlighet.

Oss to, til døden skiller oss ad. (Noe som selvfølgelig er lenge til, i alle fall hvis det er opp til kroppen min og meg.)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Mine robuste ben, som forøvrig forteller meg at de er litt kalde akkurat nå. 

 

 

#kroppenmin  #kroppertopp  #sunn #selvbilde  #helse  #goteam
 

 




 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tvilsom asparges: Sær eller sexy?

Hvert år før Valentines dukker det opp mer eller mindre snurrige tips til hvordan makse kjærlighetsdagen. Og noen av de morsomste (synes jeg) omhandler mat, og hva du bør spise for å bli mest mulig amorøs. Har du ikke landet en deit ennå sier du? Ikkeno problem! Din nærmeste dagligvarehandel har det du trenger for å forføre selv de mest jomfruelige. 

 At kakao, forkledd som sjokolade, er en av disse magiske midlene er kanskje ikke så overraskende. Kaviar og egg derimot, er ikke akkurat det første man forbinder med kos og hete kyss, men det sies at kaviar ble brukt som afrodisiakum av selveste Casanova. Når det gjelder eggene, er det ikke nok å stikke til butikken og kjøpe en 12-pk. Her skal du helst lete deg frem til et måkereir, og deretter sluke delikatessene rå. 

Casanova, engasjert som han var, nøyde seg ikke bare med kaviar som potensmiddel. Neida, i tillegg skal han ha spist 60 østers hver dag for å greie å tilfredsstille alle sine kvinner. Østers er bra fordi de inneholder sink. Hvorfor akkurat sink er viktig i denne sammenhengen har jeg ikke helt fått tak i, men det er sikkert ikke dumt å ha i seg uansett. Bortsett fra det, minner også østers om det kvinnelige kjønnsorganet. (Jeg tør ikke spise østers, i alle fall ikke offentlig, fordi redd for at jeg ikke skal greie å slutte og knise.)

En annen frukt/grønnsak som minner om menneskelige fruktbarhetsdeler (wow, det var skikkelig sexy skrevet), er avokadoen. Navnet kommer visstnok fra Ahuacuatl, som betyr testikkel på maya-indianernes aztekerspråk. Dens deilige kremete konsistens gjør den ekstra sensuell... (Se der ja, nok en ting jeg herved ikke kan spise offentlig.) Bananer og agurker er også sett på som pirrende mat, mest på grunn av sin "erotisk inspirerende form" (Haha, jeg dør! Hvem er de folka som snakker sånn?). Jeg tipper at mange kommer til å få servert fantastiske bananer til dessert den 14. februar. I kombinasjon med et par rause kuler vaniljeis, for eksempel. Vanilje står forresten også på Mest Sexy Mat-lista.

Ingefær er bra fordi det er blodfortynnende, og får kroppen til å reagere raskere. Ingefæren skal også hjelpe hvis du har spist for mye. Så hvis restaurantdeiten (dere har selvfølgelig spist østers) nærmer seg slutten og du trenger å få fart på fordøyelsen, er det bare å kyle innpå et par biter av dette vidundermiddelet. Et t annet tips jeg fant  på Internettet lyder sånn: "Chili  kan føre til økt puls, blussende kinn og at en svetter. Reaksjoner som gjerne gir assosiasjon til seksuell stimulering." Høy puls, knallrøde kinn og svettetokter har jeg også opplevd under muntlig eksamen, og er ikke nødvendigvis en følelse jeg ønsker å hente fram under en romantisk aften.  

Andre stimlerende råvarer som kan prøves ut er: gulrot, løk, hvitløk, reddik, selleri, tomat, fennikel, sopp, potet, mango, fersken, jordbær, aprikos, melon, kiwi, pasjonsfrukt, daddel, fullkorn, pinjekjerne, pistasjnøtt, kokosnøtt, valnøtt, mandel, kanel, basilikum, pepper, kardemomme, rosmarin, mint, ginseng, lakris, honning, trøffel, skalldyr, fjærkre, ost, basilikum, ruccula, løpstikke, lodderogn, reinsdyrtestikler, pulverisert reinsdyrhorn oooog rosenrot. Med andre ord: Spis akkurat hva du vil, så blir det helt sikkert årnings!

Likevel er det èn som regnes som selve kronjuvelen når det kommer til erotikk i spiselig form: Aspargesen. For det første; "Aspargesens falliske form gjør den til et visuelt afrodisiakum." (Igjen, dette språket...) For det andre er den rik på mange viktige næringsstoffer. Og riktig næring må man ha, om man i senga skal ha det bra. (Gammelt jungelord.) Et annet aspekt ved aspargesen er at "straks den er fordøyd begynner den å virke på urinveiene - noe som kan oppleves som stimulerende." Og apropos urin. Vi kommer ikke utenom. Asparges gjør at det lukter kjemperart når du tisser! Eller som sex og samlivsekspertene uttrykker det: "Det kan være interessant å kjenne etter den spesielle lukten av urin etter at man har spist asparges!" 

Jeg ønsker å avslutte med et kort, selvkomponert aspargesdikt. Ha en fin valentin! 

 

 

Tvilsom asparges

 

Jeg åt

asparges

for å bli opphisset

 

Det eneste som hendte:

det luktet rart

når jeg

tisset

 

 

Tvilsom asparges gjort levende av Daniel Bansal Dahn.

 

#valentines #afrodisiakum #casanova #asparges

 

 

 

 

 

 

Vikke vs Smalltalk

Jeg er skikkelig elendig på å småsnakke. I blant føler jeg meg lettere sosialt tilbakestående, og da står særlig smalltalk på lista over ting jeg helst vil unngå. Det er ikke det at jeg ikke kan holde en samtale gående, eller at jeg ikke liker å snakke med folk (bare av og til). Men når det er forventet at samtalen skal handle om ingenting, da begynner jeg å svette. I løpet av en dag er det stor sjanse for at man blir utsatt i hvert fall for èn slik ordveksling. De kan for eksempel oppstå i en ventesituasjon, og dem finnes det oppsiktsvekkende mange av! I tillegg er verden er full av folk jeg kjenner litt; i alle fall godt nok til å si hei. Og jeg er veldig god på å smile og si hei, men forventes det mer enn det kan jeg begynne å bli stressa. Om den andre personen prøver å prate med meg om løst og fast, kan det fort hende jeg går inn i et ørlite koma. Det er grenser for hvor lenge jeg kan smile, nikke og le også. Etter en stund slutter det å være hyggelig, og går over til å bli rart. 

Jeg har et godt eksempel på et av mine smalltalk-havari, altså hva som kan skje hvis jeg gjør et forsøk på å holde samtalen i gang:

Jeg fikk en kompliment på jakken min av ei jeg kjenner sånn passe godt. Jeg svarte takk, for det har jeg lært at jeg skal. Men så blir jeg stressa, fordi jeg føler jeg må si noe mer: "Ja, jeg er fornøyd med den altså. Faktisk, så har omtrent 90% av alle jakkene jeg noen gang har hatt vært grønn, som denne..." 

I ettertid har jeg lurt veldig på hvor denne opplysningen kom fra. For det første er det ikke sant. Joda, jeg er glad i grønt. Og en god del av jakkene mine har hatt en eller annen variant av fargen. Men 90%? Sannheten er vel mer lik 4 jakker. Og jeg har da eid mer enn ca 4,5 jakker (som ville utgjort 100%) i løpet av livet mitt. Utrolig nok greide jeg å hente meg inn, og snakke om mer normale (og sanne) ting etterpå.

Dette er bare en liten dråpe i havet av mine småflaue forsøk på å prate som et alminnelig menneske. Slike øyeblikk finnes det mange av, og hver gang blir jeg litt mer oppgitt over meg selv. Jeg har innsett at jeg aldri kommer til å bli en god smalltalker, mye fordi det ikke egentlig interesserer meg. Jeg kan like gjerne holde en samtale med meg selv, inne i mitt eget hode. Mye mer avslappende, og mange ganger også mer tilfredsstillende. Men noen ganger må man, og fra nå av skal jeg være forberedt! Jeg har nemlig laget en liten liste over emner jeg har observert at folk flest liker å snakke om. 

 

La meg presentere:

Vikkes Smalltalktips for de som føler seg lettere sosialt tilbakestående!

Været: En gammel klassiker, men stadig like aktuell. Værsnakk er trygt, og kan varieres i det uendelige. Er det pent, kan man snakke om det. Er det dårlig, passer det bra å huffe og beklage seg. Hvis været er helt normalt går det an å prate om været som kommer, eller været som har vært. Det trønderske været er spesielt egnet, siden vi ofte opplever 4 årstider i løpet av ett døgn. I blant kan man dra på med litt værhumor også. På en strålende dag etter en lang periode uten sol, kan man utbryte "Ææææh, hva ER dette sterke lyset som stikker meg i øynene?". Åkei, det får kanske ikke noen humorpris, men det vil sikkert høste noe lett humring. Og i en smalltalksituasjon kreves det ikke mer enn det.

Mat: Alle har et forhold til mat, og de fleste liker å snakke om sitt forhold til mat. Hva de hadde til middag i går, eller hva de skal ha til middag i dag. Kanskje har de vært ute og spist på restaurant, og hatt en god/dårlig opplevelse i forhold til det. Hva de liker og ikke liker: "Jeg er ikke så glad i sjømat", eller "Mmmmmm, sjokoladekake!". Det sier seg selv at denne kategorien egner seg aller best i en spisesituasjon, for eksempel ved et lunsjmåltid. Da har man også den fordelen at man kan snakke om hva som spises der og da: "Oi, hva spiser du? Det så godt ut.". Eller innlede med  "Skinke med syltetøy, det var en spesiell kombinasjon.", og vips! så har det oppstått en uformell samtale om alt det rare folk spiser. 

Dagene: Det høres kanskje pussig ut, men ofte er det nok å si noe om hvilken dag det er, så er praten i gang. Jeg nevner i fleng: "Blæh, jeg kjenner det er mandag i dag ja...", "Jeg synes tirsdag er tyngste dagen i uka.", "Onsdag i dag! Lillelørdag!", "Da jeg våknet i dag trodde jeg det var fredag, men så var det bare torsdag...", "Endelig freeeedaaaaag!!" osv. Møter man folk på butikken (som er en av de kleineste stedene å møte bekjente) en fredag eller lørdag, kan man godt si noe om "Fredagstaco" eller "Helgehandel" og nikke konspiratorisk mens man fyller vogna med kjøttdeig og smågodt. Søndag behøver man ikke snakke om, fordi det er søndag. Og da er det ikke nødvendig å snakke. I det hele tatt. Ssssshhh; hviledag.

 

Da har jeg delt raust av min visdom og mine erfaringer vedrørende et emne jeg overhodet ikke har peiling på. Håper det kan komme til nytte, eller ikke. Det viktigste for meg er å gjøre folk oppmerksom på, at de ikke behøver å få dårlig samvittighet dersom de ikke føler de har noe å si til meg. For jeg har nemlig ikke noe å si til dem heller. ;)

 



"I går var det så fint vær at jeg bare måtte grille pølser! På en mandag!"

 

#smalltalk #flaut 


 

 

 

 

 

 

Lipstick Friday!

På jobb har vi innført noe vi kaller Lipstick Friday. Det innebærer (surprise!) at vi er ekstra fine og tar på oss leppestift. Gjerne en med mye farge. Helst en med mye farge, vi vil jo det skal vises. Leppene skal signalisere til alle som ser oss at "Nå er det snart helg!" Nå har opplegget holdt på en god stund, og folk rundt oss har begynt å forvente at vår avdeling stiller med fredagslepper. De setter pris på stuntet vårt, kommenterer det og smiler. Dermed blir vi glade også. En nydelig sirkel av leppestift, smil og hyggelige ord. Stort sett kommer fredagsfølelsen av seg selv på arbeidsplassen, men vi hjelper den i tillegg litt på vei.

Foreløpig er det vi som er damer som gjennomfører dette stuntet, men herrene er selvfølgelig velkomne til å hive seg med når som helst. Det er slett ikke alle damene som gnir inn leppene med farge hver fredag heller, vi er så rause at vi sier at det er valgfritt. Jeg er stort sett en av dem som følger opp. Jeg synes det er viktig å representere. Spesielt siden jeg kun jobber annenhver fredag. Jeg greier å gjennomføre en åttetimersøkt med rød munn annenhver fredag. Men for å være ærlig, er det på grensa det også. For det å skulle holde dette ved like over en så lang periode, krever en viss innsats.

Jeg pleier å vente med å legge fargen til etter jeg har drukket den første koppen med kaffe om morgenen. Deretter skal den påføres med grundig presisjon, gjerne lag på lag på lag. Grunnarbeidet er viktig, så jeg slipper å flikke så mye i løpet av dagen. Første del av arbeidsdagen pleier å gå rimelig greit. Bortsett fra, at det ser ut som jeg har klina heftig med vannflaska mi etter hver slurk jeg tar. Det blir noe ekstra gløtting i speilene jeg passerer, for å sikre at alt er på plass. Jeg vil nødig risikere at det røde har sklidd utover, og at det ser ut som jeg nettopp har spist noe blodig. Vampyrlook skaper ikke fredagsfølelse, så vidt jeg vet.

Så kommer vi til lunsjen. Det er det mest kritiske øyeblikket. For hver gang jeg tar et tygg eller drikker av glasset mitt, kan jeg se at jeg legger igjen røde spor. Jeg kunne muligens vært flinkere til å trekke tilbake leppene når jeg spiser, men jeg vil jo heller ikke sitte å flekke tenner til de andre rundt bordet. Jeg har studert dyreriket såpass, at jeg vet det ikke regnes som spesielt hyggelig. Jeg kan kjenne fredagsfølelsen svinne i takt med at leppestiften blir oppspist, og så snart måltidet er over henter jeg tegnesakene og friskner opp fargen. Jeg registrerer at kollegaene mine er ute i samme ærend, og vi deler litt intern lipstickhumor (som er mer jovial enn morsom, i grunnen). 

Mot slutten av dagen er jeg lei av å måtte bruke energi på å overvåke leppene mine, og lengter hjem til min normale, fargeløse tilværelse. Det er gøy å pynte seg, men jeg kan ikke helt fri meg fra følelsen av at jeg kler meg ut. Og selv om jeg elsker å kle meg ut, er jeg glad jeg ikke behøver å gjøre det hver dag. Med andre ord: Jeg kommer ikke til å jobbe for å innføre Lipstick Monday i tillegg, eller Lipstick Week for den saks skyld. I alle fall ikke med det første.  

 







 

 

 

 

 

 

 

Enkelte matvarer skal aldri spises med røde lepper. Bare... nei.

 

#endelighelg #lipstick #rødelepper #fredagsfølelsen

 

 

 

Ode til avokadoen



I løpet av livet har jeg prøvd meg på forskjellige retninger, både når det gjelder jobb og studier. For eksempel, har jeg grunnfag i litteraturvitenskap. Om det nå er noe man kan ha. I løpet av dette ene studieåret handlet det mye om å plukke fra hverandre og analysere kjente litterære verker. Det kræsjet ganske raskt med mitt forhold til litteratur, som går ut på at jeg foretrekker å nyte den som den er. Altså uten å måtte radbrekke den først.

Så hvilken nytte har jeg av mine eksamener i litt. vit. i dag? Jo, jeg kan for eksempel sample kjente dikt av Shakespeare. I dette tilfellet har jeg lånt sonette nr 18, den som opprinnelig starter med Shall I compare thee to a summer´s day, og fortsetter med å udødeliggjøre sin elskede gjennom dette diktet. Hvem diktet var rettet til, vet jeg ikke. men min versjon er i alle fall en hyllest til... avokadoen!

Håper William S. tilgir meg for dette (makk)verket. Jeg tviler litt på at min versjon fortsatt sirkulerer etter 400 år, slik hans sonetter gjør. Men hvem vet?

 

 

Ode til avokadoen

 

Som grønnsak er du noe for deg selv

Til annet sunt du sammenlignes ei

Unik, ja rett og slett litt spesiell

Hvordan skal jeg nå best få hyllet deg?

La meg begynne med ditt vakre skall

Med purpurfarge og en fin tekstur

Beskyttelse mot slag og spark og fall

Det verner om ditt indre som en mur

På innsiden så myk og næringsrik

Jeg gledes av din fylde og din smak

Så sterk er kjernen din, vær alltid slik!

Umistelige deg, du skjønne sak?

 

Så lenge det fins folk på denne jord

Du leve vil, ved disse enkle ord

Udødelig avokado illustrert av Daniel Dahn.

 

#avokado #Shakespeare #sonette 






 

 

 

Aldri noen skidronning

I dag gikk jeg på ski. 

Egentlig kunne denne setningen vært nok, for det er så stort i seg selv at nærmere beskrivelse av begivenheten nesten ødelegger det spesielle ved det. De som kjente meg som liten vet nemlig at jeg aldri har vært spesielt glad i skigåing. Jeg var den type unge som håpet jeg skulle bli syk når det var skidag på skolen. Jeg husker at jeg satte meg ute i snøen dagen før med bløtt hår, i håp om at jeg skulle pådra meg feber eller i det minste en kraftig forkjølelse. Jeg kan røpe at det ikke funka, og det var med stor skuffelse jeg spente på meg skiene påfølgende dag. Hvorfor jeg ikke likte å gå på ski? Det var vel fordi jeg ikke var særlig god til det. Jeg sleit med teknikken i oppoverbakkene og fryktet de lange nedoverbakkene. Jeg greide ikke slappe av, og falt til stadighet. Skiene krysset hverandre, viklet seg inn i stavene, og skoene ville ikke sitte fast i bindingene. Det var dobbeltblæ og superdritt. 

Det hendte at vi var en gruppe som "tilfeldigvis" kom bort fra resten av klassen, og fant vår egen løype. Da kunne jeg føle at det ikke var så verst likevel. Vi var på eventyr, og fulgte vårt eget tempo. Jeg trivdes ørlite bedre da, men frøken var ikke like happy over vårt forsvinningsnummer når vi endelig returnerte til resten av flokken... Og dette gjentok seg, år etter år, uten at hverken skigleden eller ferdighetene mine ble særlig bedre. Det at jeg var veldig bevisst på hvor dårlig jeg var, gjorde jo også til at jeg ble mer anspent og førte følgelig til at jeg gang på gang "dreit meg ut" i løypa. Født med ski på beina var jeg definitivt ikke. Kanskje det kunne skyldes mitt halvtyske blod?

Nå er det gått mange år siden jeg var nødt til å stille opp på noen form for organisert skitur. Likevel eier jeg et par ski. Jeg kjøpte meg til og med nye for et par år siden, helt frivillig! Fordi du kan jo ikke bo i Norge og ikke ha ski? I alle fall ikke når du har barn? Som selvfølgelig skal stille opp når det er skidag i barnehagen eller skolen. Jeg vil ikke at de skal ha den samme slitsomme opplevelsen som jeg hadde, derfor ser jeg det litt som min forbannede plikt å i det minste vise dem hvordan en skiløype ser ut. Vi kommer aldri til å bli den type familie som MÅ ut i skauen når det første snøfnugget faller. Vi har aldri kjøpt pulk. Og jeg ser ikke for meg at jeg noen gang kommer til å ta på meg sånn tight skilue og rumpetaske og suse innover de norske skoger. Det er ikke helt min kopp kakao.

Men i dag skjedde det altså. Jeg hadde fri. Det var snø. Og de stakkars skiene støvet ned i kjelleren. De hadde hadde fortsatt den samme smøringa på seg som jeg påførte for to år siden. Og siden jeg ikke fant ny (hvor i huleste oppbevarer vi ting vi aldri bruker?), fikk den duge. For en som ikke er noen skigåer var jeg meget bestemt på at NÅ, skulle jeg gå på ski. Ingen hindring, stor eller liten, skulle stoppe meg. Og jeg kom meg ut, fant løypa, og stavret meg avgårde. For det gikk ikke fort, dette her. Det tok noen tak før jeg fant en slags rytme. Jeg unngikk øyekontakt med friskusene i trang lue og Dæhlieoutfit, og holdt meg til mitt eget spor i mitt eget tempo. Sånn alt i alt gikk det ikke så aller verst. Jeg oppdaget noen muskler jeg hadde glemt at jeg hadde, og vinterskogen var tilsynelatende malt av Theodor Kittelsen. Jeg snudde før jeg gikk lei, og vendte hjem med en overraskende god følelse. 

Jeg elsker fortsatt ikke å gå på ski, men jeg kan tøye meg så langt til å si at jeg kan like det. Så lenge det er mitt eget valg og på mine egne premisser. Men hvis noen forslår at jeg skal prøve meg i slalombakken, setter jeg skiskoa ned. Det kommer ikke til å skje. I så fall må du sende meg utfor i kista den dagen jeg takker for meg. 

 


Ssshhh! Hørte jeg lyden av skiene som jublet?

#skiglede #liveterbestute #fødtmedskipåbeina #aldritightlue

 

Vikkene på bussen sier -----

For ikke så lenge siden ble jeg introdusert for uttrykket "bussmodus" av en kollega, og fra den dagen ble jeg 10 kg lettere. Nei, det er ikke en ny type diett, men noe som gjorde reisene mine til og fra jobb mye mindre anspennende. (Er anspennende et ord? Det er nok ikke det. Men jeg liker det, så vi lar det stå.)

Jeg pleier å ta bussen til og fra jobb. For meg er disse turene en ren transportetappe, og denne tiden bruker jeg til å gjøre absolutt ingenting. Jeg setter meg i setet, spenner på meg beltet, og så kobler jeg ut. I grunnen kobler jeg ut i det øyeblikket jeg forlater morgenkaoset i huset, lukket døra etter meg og tråkker ut i verden utenfor. Og jeg slår meg ikke på før jeg er på jobb. Og selv da kan det hende jeg trenger noe ekstra, som kaffe eller sjokolade, for å virkelig virke. 

Om morgenen kan denne zombietilstanden forklares med ren og skjær trøtthet. Hodet mitt behøver god tid på å våkne. Kroppen er ofte litt kjappere, og det er takket være autopiloten jeg har installert at jeg i det hele tatt får gjort noe som helst så tidlig på dagen. -Kle på seg, -Fargelegge ansiktet, -Smøre matpakker og et par andre funksjoner går sånn cirka av seg selv. På ettermiddagen er jeg sliten etter arbeidsdagen, og har ikke mye energi igjen. Bussturen bruker jeg til å forsøke å lade opp, samle nok energi til å vare til ungene er i seng om kvelden. Altså: jeg er i bussmodus. 

Og nå kommer det som er så bra, for når man er i bussmodus er det sosialt akseptert å ikke snakke med folk! Og jeg har ikke skjønt det før nå! Jeg som har begitt meg inn i beklemte samtaler på holdeplassen, til og med forsøkt å småsnakke PÅ bussen! Jeg skjemmes nesten når jeg tenker på det. Og så jeg som i utgangspunktet skyr smalltalk som Pesten. Eller i det minste som en veldig sterk forkjølelse med influensasymptomer. En annen ting som er så bra med bussmodus er at den varer helt til du har nådd målet ditt, i dette tilfellet arbeidsplassen eller hjemmet ditt.

For hør her: Det hendte nemlig en morgen at jeg og kollegaen min gikk av samme buss. Vanligvis pleier jeg å ta en som går tidligere, men denne morgenen gjorde jeg altså ikke det. Vi nikket til hverandre, og endte opp med å gå side ved side. Det tar kanskje ikke mer enn fem minutter å gå fra busstoppet til jobben, men hvis man begynner å stresse over pinlig stillhet virker... det... mye... leng...re... Men før jeg rakk å tenke, ei heller reagere, smilte min kollega unnskyldende og forklarte at siden hun var i bussmodus kom hun ikke til å prate akkurat nå. Og jeg ble så glad at jeg hadde lyst til å rope hurra! (Til tross for pågående bussmodus.)

Så gikk vi videre i komfortabel stillhet, først side ved side, så noen skritt fra hverandre, og jeg følte meg helt avslappet. Da vi hadde forvillet oss inn i kontorlandskapet måtte jeg gå og takke henne for denne fine opplevelsen. Fra nå av kommer jeg ikke til å prate med noen når jeg er i bussmodus (hvis det ikke er en nødsituasjon, da kan jeg vurdere å gjøre et unntak). Jeg skal være stille, og stolt av det! 

 


Tips og idè: Design din egen Bussmodus-refleks!

 

#morgenstemning #atb #bussmodus

Nyttårsforsettene som funker!

De siste par årene har jeg begynt med en tradisjon som jeg tidligere har hatt null tro på; nemlig nyttårsforsett. Grunnen til at jeg har holdt meg unna såpass lenge har rett og slett vært at de ikke funker. Og ærlig talt: hvis du har lyst til å endre på noe i livet ditt kan du jo velge hvilken som helst dato i året, sant? Bortsett fra at jeg ikke gjorde det heller. Jeg valgte aldri en dato for når jeg skulle bli sprekere, mer positiv eller begynne å spare penger. Og dermed kokte alle forsettene mine bort i kålen, dag etter dag, måned etter måned, år etter år. Men så plutselig, hendte det noe! Jeg aner ikke hva det var, men NOE tok tilsynelatende over viljen min og overbeviste meg om at nå, nå var tiden inne for et rettelig nyttårsforsett. Og denne gang skulle det gjennomføres.

Forsettet mitt det nyåret var noe så enkelt som at jeg skulle skrive mer. Det sa ingenting om hvor mye, hvor ofte eller hva jeg skulle skrive. Jeg skulle bare skrive mer enn det jeg allerede gjorde. Og siden det var så godt som ingenting var det ikke så vanskelig å love det. Jeg sa det høyt til de rundt meg, og dermed fikk jeg både tid og forståelse for at jeg "bare" satt og skrev innimellom. Selv om jeg kunne brukt min dyrebare tid på mange andre mer fornuftige ting. Med dette enkle forsettet følte jeg at jeg hadde knekt koden når det gjaldt lovnader for det nye året: Det gjaldt å finne noe med så lav terskel for å gjennomføre som mulig! Et forsett såpass generelt at det lett kunne snikes inn i hverdagen. 

Neste år gikk jeg løs på det personlige planet. Jeg skulle begi meg ut på noe som var hakket mer utfordrende, men likevel lett nok til at jeg visste jeg skulle klare å gjennomføre det. På nyttårsaftenen røpet jeg for mine nærmeste at dette påfølgende året skulle jeg være mer ærlig. Både mot meg selv og andre. Bak dette lå det laaaaaaang tid med selvransaking, og den eneste måten jeg mente jeg kunne komme videre på var å virkelig kjenne på hva jeg bar inni meg, og handle deretter. Ikke gjøre noe fordi jeg tenkte at jeg burde, men fordi jeg ville. Slutte å gå på tvers av mine overbevisninger. Være mer åpen, og fortelle folk hva jeg egentlig mente. Og dette forsettet virket faktisk over forventning! For hver gang jeg var i en situasjon som jeg tidligere ville klassifisert som ubehagelig, plasket jeg nå rett oppi grøten istedet for å gå rundt den. Temmelig tøft, men herlig befriende! Og det beste var at jeg visste at dette var noe jeg ikke kom til å slutte med. Jeg komme ikke til å forlate ærligheten sammen med gamleåret når vi nå skulle bikke over i 2017.

2017 ja. Nytt år og nytt forsett. Og denne gang har jeg proklamert at jeg skal slutte å utsette ting. Ikke tenke over alt så nøye og bygge det opp til noe uoverkommelig og skremmende, som det hender(!) at jeg gjør. Ikke engste meg for små, ubetydelige ting.Gjør det MED EN GANG! For det er svært sjelden det "gjør seg selv". Det bør jeg jo ha lært, for jeg har ventet på at mye bare skal gå over, fordufte i løse luften eller at det skal skje noe magisk eller mirakuløst. Skal jeg være helt ærlig (og det skal jeg jo, det lærte jeg i fjor) lurer jeg faktisk litt på om jeg har tatt meg litt for mye vann over hodet denne gangen. Men hvis jeg er flink til å øse det bort litt etter litt (i stedet for å utsette det...) satser jeg på å ikke drukne i det nye forsettet. Det er ikke spesielt konkret, men generelt nok til at det bør gå bra. Spørsmålet er om terskelen er et par cm for høy. Tiden, denne gang i form av året 2017, vil vise. Jeg er klar. Bring it on!

 


Låner denne Nemistripa.
 

 

#nyttårsforsett #prokrastinering #lavterskel

 

 

 

Den jula jeg ønsket Kähler velkommen

Kählervasen.

Den hvite, stilrene med horisontale striper. 

Den jeg ser i annethvert vindu i nabolaget når jeg er ute og vandrer.

Den som får meg til å himle oppgitt med øynene.

Du kan trygt si at jeg har et anstrengt forhold til den vasen. Den plager meg. Ikke at det at det er noe galt med tingesten, det er mer det jeg føler den står for. Og det jeg føler at den står for, er alt som  er normalt. Og med normalt mener jeg gjennomsnittlig. Den representerer flertallet. Og der vil jo ikke jeg være. Håneidu, jeg skal jo for enhver pris beholde min originalitet og individualitet! Kall meg gjerne sær eller rar, men for all del ikke si at jeg er normal! Jeg har en insisterende stemme inni meg som sier at jeg helst ikke skal gjøre som "alle andre". Men for å være helt ærlig, her skurrer bildet litt. For om du studerer livet mitt sånn passe nøye (behøver egentlig ikke lupe en gang) ser du at det stort sett faller under kategorien "gjennomsnittlig". Her finnes en mann, et hus, et par unger, en katt, en jobb, faste rutiner og gjentakende aktiviteter. Noe skal vaskes, ting skal handles. Alle er trøtte, og gidder sjelden finne på noe spennende eller særlig originalt. Omtrent som i de fleste andre familier, tenker jeg. Kanskje det er derfor jeg føler det er så viktig å unngå Kählervasen? Fordi det er det siste skrittet inn i den verdenen jeg forsøker å tviholde meg utenfor? 

Uansett. Jeg har dessverre(?) kommet dithen at jeg grøsser litt hver gang jeg hører K-ordet. Jeg har etter hvert fått med meg at den selsomme vasen har en stor familie. En familie jeg absolutt ikke hadde noe som helst ønske å stifte videre bekjentskap med. Aldri over min dørstokk, lovet jeg meg selv. Men så skjedde det noe som skulle rokke ved mine sære overbevisninger. På selveste julaften fikk jeg nemlig uventet besøk. Jeg hadde pakket opp to fine lysestaker, og satt og beundret dem i skinnet fra juletreet. De var små, grønne og formet som nusselige trær. Plutselig stoppet jeg å puste. Erkjennelsen jobbet seg gjennom kroppen og prøvde å fremskaffe en reaksjon. Her satt jeg nemlig med hele to Kählerting hendene. Og jeg visste ikke hva jeg skulle føle.

Det var jo en gave, tross alt. Ikke noe jeg hadde valgt selv. Den hadde sneket seg inn i mitt hus i forkledning; en trojansk hest med nissemønster og pyntebånd. Ikke min feil. Det som var vanskeligere å forholde seg til var at jeg faktisk likte dem. Å, som jeg likte dem. De passet kjempefint inn i det julete stuelandskapet, jeg skuet til og med den perfekte plasseringen for dem. Blandede følelser boblet til overflaten sammen med det gjærede julebrygget jeg nettopp hadde drukket. Oppognedogfremogtilbake... Til slutt endte jeg opp med å stille meg selv spørsmålet: Ville jeg følt den samme motviljen om de hadde båret et annet navn? Svaret var definitivt ikke. Dessuten var dette snakk om julepynt. Og som alle vet: Jul trumfer Kähler. De skulle selvfølgelig få bli.

Og det var historien om hvordan jeg fikk meg to nye venner. Fra nå av vil de være en del av juletradisjonene i hjemmet mitt. Juleroen og freden har på nytt senket seg over mitt middelmådige hjem. Kähler-krisen er avverget, for denne gang. For jeg setter fortsatt grensen ved den stripete vasen. Selv om jeg skulle få den i gave. (Seriøst, ikke gi meg den i gave.)

 

.
"You shall not pass!"

 

#kähler #julegave #gjennomsnittlig #sær

 

 

 

Les mer i arkivet » August 2017 » Juli 2017 » Juni 2017
hits