hits

Mamma Jekyll og Mor Hyde

I min snart 9-årige karriere som forelder er det sikkert mye jeg kunne gjort annerledes. Man har jo gjerne en tanke om hvordan det skal bli, men det er plent umulig å få med alle variablene inn i denne formelen. En av de viktigste tingene jeg stadig minner meg selv på, er at jeg skal være tålmodig. Og det er jeg. Helt til jeg absolutt ikke er det

I går morges skjedde det igjen: Jeg klikka. Det er sånt som kan skje, og jeg skjemmes like mye hver gang. Det var en kald og hustrig høstmorgen, da jeg kjørte lillesøster i barnehagen. Hun insisterte på å ha vinduet åpent. Jeg insisterte på at det skulle lukkes. Jeg kan styre vinduene fra min plass i forsetet, men ble gang på gang overstyrt av en liten finger på knappen i baksetet. Etter gjentatte kommandoer og et vindu som gikk halvveis opp, halvveis ned utallige ganger, begynte jeg å rope. Helt overraskende, og av mine lungers kraft hylte jeg ut at det vinduet skulle lukkes NÅ!! Vinduet ble lukket, og i baksetet ble det helt stille. I forsetet var jeg svært fornøyd med meg selv - ikke. For det første forstod jeg ikke hvorfor det var så innmari viktig for meg at det vinduet skulle lukkes, at jeg følte behovet for å klikke i vinkel. For det andre hadde jeg verdens største klump i magen. Og for det tredje forsøkte jeg å glatte over utbruddet mitt ved å saklig forklare hvorfor mamma ble så sint. Som om det ville hjelpe.

Vel fremme i barnehagen måtte jeg fram med hele arsenalet av kos og nuss og trøstende ord, men fikk kun til svar at «Jeg vil aldri snakke med deg». Nå gjorde hun heldigvis det likevel til slutt, men den mugne følelsen av å ha skapt en skikkelig drittstart på dagen forfulgte meg lenge etter. To timer senere satt jeg fremdeles og ruget på følelsen av å være en elendig mamma. For en ordentlig god mamma skal være trygg og forutsigbar, ikke sant? Ikke en sånn som roper ut i hytt og pine, bare hun får en kjølig bris i nakken. På den annen side er jeg veldig for at det skal være lov til å vise følelser, både for voksne og barn. Følelsene er der for å brukes, og det er ikke sunt å gå rundt og ruge på dem. Men som mamma kan det være lurt noen ganger, å la disse følelsene gjennomgå en aldri så liten filtreringsprosess før de blir sluppet løs. Ellers kan det bli et møysommelig oppryddingsarbeid etterpå, der man prøver å gjenoppbygge tilliten med smått sjokkskadde barn.

Etter en sånn utblåsing, undres jeg alltid på hva det var som egentlig fikk meg til å reagere så sterkt. For som regel er det ikke situasjonen der og da som er eneste utløsningsfaktor. Det er gjerne summen av flere ting, som hvis man blander det til sammen skaper TNT. Kanskje (ofte) har jeg fått for lite søvn. Da blir jeg alltid litt ekstra sårbar og frynsete i nervene. Det samme gjelder hvis det er lenge siden jeg har spist, og blodsukkernivået er på rødt. Forventninger er et annet element. Hvis jeg forventer at «nå skal vi ha en rolig og fin morgen», er det veldig lite som skal til for å vippe meg og planene mine av pinnen. Man skulle tro at man som erfaren mamma har lært å alltid forvente det uventede, men tydeligvis er jeg uforbederlig optimist/glemsk som en gullfisk.

Jeg tenker aldri at det er ungenes skyld at jeg blir et hissig lemen. Joda, de kan være medvirkende til det, men det er aldri fullt og helt på deres små kapper. Mengden kjeft jeg gir meg selv etterpå er alltid minst det dobbelte av det jeg har gitt dem i forkant. Jeg er den voksne her, og må stå for mine handlinger. Kunne jeg telt til ti, eller hundre, for eksempel? Hadde vi det egentlig så travelt som jeg ga uttrykk for? Var det egentlig nødvendig å la meg irritere av at tannpussen gikk så treigt? Eller bruke kjeft fordi jeg var lei av at alle beskjedene mine ble besvart med «skal bare»? Jeg sier ikke at de skal vokse opp med foreldre som aldri blir sinte, sinne er jaggu helt naturlig og har absolutt sin funksjon. Men jeg synes det er viktig å være bevisst på hvor man brenner av kruttet. For hvis man fyrer seg opp som en rakett i tide og utide blir det fryktelig slitsomt for alle parter.

Nå er det ikke sånn at jeg slites i stykker av konstant dårlig samvittighet. Jeg har en livsfilosofi som sier at å gå rundt med gnagende samvittighet ikke er godt for sjela. Ikke er godt for noe som helst, når sant skal sies. Det samme gjelder bekymringer. De gjør stort sett ingen nytte i livet mitt. Jeg er ikke egentlig engstelig for at ungene mine skal bli preget for livet, fordi jeg vet med meg selv at for det meste gjør jeg en ålreit mammajobb.

Jeg prøver selvfølgelig så godt jeg kan å være en god og fornuftig forelder, men ungene må nok fremdeles finne seg i at Mor Hyde dukker opp en gang i blant. Jeg vil aldri bli noen Moder Theresa eller Jomfru Maria (for sent for det, uansett), og det skal heller ikke være noe mål. Dessuten: Om disse to hadde blitt utsatt for en helt alminnelig mammahverdag, med alt som hører med, er jeg rimelig sikker på at også de hadde tatt på seg sinnahatten i blant.

EPILOG: Da jeg kom for å hente lillejenta i barnehagen senere på dagen, strålte hun mot meg og skravlet i vei om alt det fine som hadde hendt. Den trassige morgenen var tydeligvis visket bort fra minnet, og resten av dagen var det den makeløse Mamma Jekyll som styrte showet.

 

For de som måtte lure: Dr. Jekyll og Mr. Hyde er en roman av R. L. Stevenson fra 1886. Dr. Jekyll, som er en høyt ansett lege, eksperimenterer med å atskille de gode og onde karakterelementene i sin egen personlighet, og oppnår å inkarnere sine mest djevelske instinkter i en skikkelse han kaller Mr. Hyde, hvoretter han i denne skikkelsen begår de verste forbrytelser. (Store Norske Leksikon)

Komplett galskap, eller det eneste fornuftige?

I vår tok jeg et valg om å si opp jobben for å ta ett skriveår. Det var ingen hastig beslutning. Mange måneder med diskusjoner både på innsida og utsida hadde omsider ført til denne avgjørelsen. Og i løpet av prosessen dukket den samme tanken opp, om og om igjen: Var dette ren og skjær galskap, eller det eneste fornuftige for meg?

Utallige måneder med fram-og-tilbaketenking måtte som sagt til før jeg landet på denne løsningen. Men egentlig har reisen vært lenger enn som så. For har jeg ikke «alltid» ønsket å skrive? Bare hør her:

Da jeg gikk på skolen, lenge før jeg måtte jobbe for å tjene penger til livets opphold, hadde jeg en drøm om å bli forfatter. Gjerne som den O Store Margit Sandemo, min ubestridte skrivehelt på den tiden. Da skoledagene omsider var over, snublet jeg inn i arbeidslivet. Jeg var kort fortalt drittlei og demotivert av hele skolepakka, og trengte en studiepause. Da jeg hadde jobbet et par år følte jeg meg endelig klar til å lære noe igjen. Valget falt på journalistikk. En super måte å tjene penger på å skrive! tenkte jeg. Men det visste seg at det var ikke fullt så easy-peasy. Det var forventet at jeg var våken og gravende, og hadde et øye for nyheter. Og verst av alt: jeg måtte bedrive telefonintervju. Svett og grøss. Ikke optimalt for en med telefonskrekk. Jeg har aldri hatt så vondt i magen som det året.

Jeg ble ganske effektivt skremt ut av journalistikken og tilbake på jobb. Etter mer intens grubling over hva det skulle bli av meg her i livet, endte jeg på et studie i litteraturvitenskap. Der måtte jeg da lære et eller annet jeg kunne bruke til noe, tenkte jeg. Om jeg hadde noen plan utover det, husker jeg ikke. I grunnen tror jeg at jeg bare ville lære om noe som interesserte meg. Til å begynne med fant jeg meg godt til rette, i selskap med gamle og nye klassikere. Helt til det gikk opp for meg at dette jo var Vitenskap. Jeg har aldri syntes noe om å plukke fra hverandre tekster, analysere, vri på dem, diskutere. Jeg vil helst bare nyte. Være i teksten, ikke bryte den fra hverandre. Det måtte gå som det gikk, jeg avsluttet etter å kun ha tatt grunnfag.

Hva nå. Jeg overlot skjebnen til tilfeldighetene en stund, hvilket førte meg Østlandet. Og Østlandet, skulle det vise seg, bød på nye, spennende studiemuligheter. Jeg husker jeg stod med to oppgaver i hendene. Jeg vurderte å søke på to ulike ting ved samme skole. Det ene var eksponeringsdesign, som ville gjøre meg til dekoratør, som jeg lenge hadde vurdert om kunne passe for meg. Den andre var tekstforfatter. Denne gangen kasserte jeg skrivinga til fordel for noe mer håndfast og praktisk. Pluss at tida gikk fra meg (klassiker!), så jeg rakk ikke å sende inn to oppgaver. Jeg måtte velge.

Jeg ble eksponeringsdesigner. Og i åtte år jobbet jeg som Visual Merchandiser, i en verden av salg og service. Praktiske oppgaver, kjappe avgjørelser, høyt tempo, og masse folk. Denne karrieren tok meg fra eufori og entusiasme, til desperasjon og depresjon. Jeg var sinnsykt langt nede, og ante ikke hva jeg skulle gjøre for å få det godt igjen. Og inni meg begynte samtidig ordene sakte, men sikkert å stige til overflaten. De boblet på innsida, fant veien ut i blodet mitt, og strømmet videre ut i fingertuppene. Og jeg skrev. Skrev og skrev og skrev. Jeg skal på ingen måte påstå at det som kom ut var bra. Det var heller rustent, etter å ha ligget så lenge og vansmektet. Men det var godt! Og når jeg først hadde sluppet løs denne kraften, var den ikke til å stoppe. Mitt store «La den gå»-øyeblikk, for de av dere som har sett filmen Frost.

Dette høres pompøst ut, jeg vet. Og virkeligheten er ikke helt sånn; at du bare kan kaste deg rundt og bryte ut i sang (eller skriving), og så blir alt så feiende flott og fantastisk. For i det virkelige liv har du gjerne et tonn med forpliktelser å forholde deg til. Familie. Helse. Økonomi. Slike ting, som gjør at du ikke bare kan hoppe leende utfor en klippe og håpe at du flyr, eller løpe opp i fjellene for å trylle fram vidunderlige isslott. Men jeg gjør det likevel. Bortsett fra at min greie er å si opp jobben for å skrive i ett år. Hvis man sammenligner med andre ting, er ikke dette egentlig så skummelt. Jeg kan for ordens skyld legge til at jeg på et tidspunkt forsøkte meg på tanken om å begynne å studere igjen. Men innerst inne var det slettes ikke det jeg ville. Jeg ønsker å lære på egen hånd. Og dette året skal jeg bruke til å lese masse, skrive masse, kanskje ta noen kurs, prøve, feile, øve meg på å tåle avslag, bli god på å disponere tida mi, og mange andre bonusting som helt sikkert kommer til å dukke opp. Jeg skal kort sagt teste om jeg kan bli en Skriver: skribent, journalist, forfatter, dikter, historieforteller ? Er ikke så kresen jeg, bring it on!

Hvis jeg nå til slutt skal dra dette pompøse snikksnakket opp enda et hakk, må jeg innrømme at det også er en annen grunn til at jeg gjør dette nå. Nemlig at jeg ikke vil sitte som gammel kjerring på dødsleiet å angre på alt jeg IKKE har gjort. Jeg nekter! Så da får man heller ta noen ørsmå, velkalkulerte sjanser. Ekstremsport innenfor trygge rammer, kan du si. (Sånn blir det når rebellen er gjemt inni en forsiktig, liten frøken.) Jeg vil med andre ord at livet mitt skal være bittelitt spennende. Sånn innimellom.

Hva skal jeg gjøre når tida er ute? Aner ikke. Jeg har ingen Plan B. Jeg får ta det som det kommer. Jeg er tross alt en oppegående, ressurssterk kvinne, så et eller annet må jeg da få til. (Hvis ikke jeg tror på meg, hvordan skal jeg få andre til å gjøre det da?) Anywho, én ting om gangen. Nå skal det skrives!

Ønsk meg gjerne lykke til ? 😉

 

Min sinnstilstand for tida. 

Flått, krabber og flatklemte gnagere -ferien min, del 2

Som nevnt tidligere, pleier vi alltid å ta turen innom Toten i sommerferien. En annen ingrediens som alltid må være med for å få den perfekte smaken av sommer, er noen dager på hytta. I år hadde vi satt av en hel uke til ferie ved fjorden, og her følger en aldri så liten oppsummering av høydepunktene:

Flått er godt

Den eventyrlystne katten vår Gandalf patruljerer ivrig hytteområdet hver gang han er på visitt. Han sniker seg på myke poter gjennom busker og gress, på jakt etter småkryp. Det han ikke vet, men som vi er veldig klar over, er at samtidig er flåtten på jakt etter ham. Den første kvelden plukket jeg om lag åtte luringer ut av pelsen hans, og det til tross for at vi hadde investert i sånn fancy flåttmiddel. Humbug! Men det var for så vidt greit. En del av meg liker å fjerne flått. Jeg finner det merkelig tilfredsstillende.

 

Pizzaperfeksjon

Etter et par dager der ute, sprengte vi hyttebobla og bega oss inn til nærmeste tettsted med denne handleplanen:

1. Is.

I den knøttlille fryseren i det beskjedne kjøleskapet på hytta må vi prioritere beinhardt, og iskrem må dessverre vike for andre, viktigere matvarer. Is er derfor ikke hverdagskost på hytta, sommer eller ei.

2. Lekebutikk.

Besøk i lekebutikken har vært fast tradisjon helt siden jeg var liten. Ungene hadde blitt lovet sommergave, og føk mellom hyllene med kulerunde øyne og ivrige hender. Lillesøster plukket med seg to slag dukker. Storebror kunne ikke vært mer fornøyd med brettspillet sitt, og det ble selvfølgelig behørig innviet i dagene som fulgte.

3. Pizza.

Etter at alle ærender var unnagjort, ble vi belønnet med Brekstads (for ikke å si verdens) beste pizza! Den var intet mindre enn guddommelig, og vi rasket grådig med oss det lille som var igjen av rester da vi dro.

 

You shall not pass!

En litt for varm dag pakket mor, far og barn sekken full av søtsaker og drikke, og begynte på stigningen opp til Ørnefjell. Dette er dessverre ikke det offisielle navnet på berget bak hytta, men det finnes iallfall ørner der. Sånn apropos passende navn, har en av steinene i fjæra blitt døpt «Tissesteinen». Just saying. Vi pleier å traske opp til det fjellet med ujevne mellomrom, og denne gangen følte vi (jeg) at nå var det sannelig på tide igjen. Vi kom vel litt over halvveis før vi måtte gi opp. Luftfuktigheten var faretruende høy, og det føltes mer som vi gikk gjennom regnskog enn granskog. Kratt og lyng hadde vokst seg irriterende høyt, og vi måtte stadig vekk befri ungene fra det. Da flere i gruppen ymtet frempå at de nektet å ta ett skritt til, stoppet vi. Ørnefjell hadde beseiret oss. Vi klatret opp på en stein, tømte sekken for spiselig innhold, og tasset slukøret nedover igjen.

 

Planer om sunne vaner

Hvert år går jeg inn i ferien med tanker om å føre et greit kosthold, som ikke skeier ut i hverken den ene eller andre retningen. Og det begynner alltid bra, ser du! Den gode basen er der, med grovt brød og knekkebrød, frukt og bær og grønt, og masse friskt vann å drikke. Selvfølgelig ispedd småsnacks her og der, men aldri så mye at man blir kvalm. Men dette var i starten på ferien. Mot slutten var scenen en helt annen: Kaffe og sjokolade til frokost. Kjeks og brus til lunsj. Vin og potetgull til kvelds. Jeg kunne kjenne at kroppen ikke satte spesielt pris på disse brutale ferievanene, men det var komplett umulig å la vær. Hva skjedde???

Hva mer? Jeg kan nevne grilling, bading, badminton og skattejakt. Vi ryddet i naustet, tømte det for blant annet mange kilo murstein og ei flatklemt mus. (Murstein + mus = ikke særlig sant.) Ungene dro på fisketur i en båt på land, og da den leken ble gammel fylte de den med krabber. Jeg leste en bok jeg ikke likte, og startet så på en annen som jeg elsket. I ferien, som ellers i livet, har det vært både små oppturer og nedturer. Ikke de store, ekstraordinære opplevelsene kanskje, men vi sitter i det minste igjen med et knippe helt vanlige, gode minner. Skal ikke kimse av det heller.

 

 

 

 

 

 

 

Fra Trøndelag til Toten -ferien min, del 1

Vi pleier alltid å bake inn ei ukes tid på Toten i sommerferien, der Mannens nærmeste familie holder hus. Min svoger med familie tar turen fra Lillestrøm, og med unger, bikkjer og bagasje fyller vi slektsgården til randen.

 

Extra! Extra! Read all about it!

Men først må vi kjøre et par timer (hvem tar vel tiden?), i en stappfull bil, mil etter mil, med is- og tissepauser spredt jevnt utover som et spor med smuler gjennom den norske naturen.

Denne søndagen hadde det seg sånn at hele familien var avbildet i VG, noe eldstemann synes var svært stas. Og for hver kiosk, bensinstasjon og butikk vi satte foten innom, strenet han rett bort til avishylla, og spurte med ekstra høy stemme «KOSSN SIDE VA DET VI VA PÅ IGJÆN MAMMA?» Greit nok det altså, men da han ville at jeg skulle opplyse dama bak disken om dette utrolige fenomenet (Vi er i avisa!), sa jeg stopp. Det fikk holde at jeg allerede hadde annonsert det på facebook, liksom.

 

Dinosaurer over Dovre.

På ferden over Dovrefjell er vi alltid litt spente på om Den Majestetiske Moskusen vil åpenbare seg. Denne gangen var det mest helt ordinære turister å se. Og dinosaurer, visstnok. For mens vi andre spanet etter moskus, kunne guttungen opplyse om at det krydde av heftige dinosaurer der. I alle fall ifølge appen på mobilen han hadde mast seg til å få underholde seg med en stund.

Vel fremme ble vi møtt med god mat og god drikke, og soverommet til svigers. Naturlig nok byr det på noen utfordringer og skulle pusle seg fram til sengeplasser for 6 voksne, 3 barn og 1 baby, men svigermor fikser alltid dette på eminent vis. På soverommet stod det en dobbeltseng, en barneseng og en oppblåsbar madrass. Tablået som skulle utspille seg her de neste nettene har jeg kalt «Prinsene på erten». Min sønn syntes ikke madrassen var god å ligge på; den var ubehagelig, og bråket dessuten når han snudde seg. Den andre natta tok derfor faren hans plass. Pappaen godkjente heller ikke den oppblåsbare varianten, og fikk dermed inn en enkel gjesteseng. Den var fortsatt ikke helt god, derfor ble det lagt på en ekstra overmadrass. Nå var alle endelig fornøyde. Og ville sovet godt, om det ikke var for den ekstreme sommervarmen. Selv ikke en diger vifte og vinduer på vidt gap evnet å frelse oss fra følelsen av å sove i et dampbad.

 

Veloppdragne barn og ville voksne

I tidligere år har vi pleid å ta en dag på Hunderfossen. Denne gangen ville vi prøve noe nytt, og turen gikk til Maihaugen (uttales maihævven). Stedet var meget sjarmerende og svært varmt. Det som litt overraskende vekket størst interesse hos barna, var den gamle skolen. Fetter og kusine (som er jevngamle)  trippet pent inn, og satte seg som skikken var på en benk på hver sin side av midtgangen. De var overmåte fascinert da frøken fortalte om alt fra datidens straffemetoder (de fikk hilse på stokken Mester Erik, dog heldigvis på avstand), at barna gikk på skole kun 12 uker i året, og hva de gjorde i friminuttene. For hvert svar, kom de med et nytt spørsmål, og til slutt måtte vi hale dem høflig, men bestemt, ut derfra. Ungene foretrakk visstnok å tilbringe sommerferien på skolenbenken.

Under den ene uka vi var på Toten, feiret vi ikke mindre enn to bursdager og èn bryllupsdag. Det gjelder å få ting unna når vi først er samlet. Svigers markerte sin 40 års bryllupsdag med å blant annet fortelle fra sin ville og utagerende barne- og ungdomstid. Heldigvis var alle barnebarn skysset unna på det tidspunktet, så de slapp å få noen glupe ideer. Vi spiste oss også proppmette på fløtegratinerte poteter. Mmmmm, fløtegratinerte poteter. Da alle var godt forsynte, åt vi opp resten av potetene ?

 

Dødsmorsomt ...

Er det noe alle i Gjøvikområdet må få med seg om sommeren, er det showet Urbane Totninger. Etter en kilometer i kø, fikk vi i lirket oss ned på ledige stoler nesten oppå scenen. Ingen faste plasser her, må vite. Om vi synes det var hett i teltet, hjalp det da vi så artistene sprade rundt i parykker og ull: Hvis de holder ut, skal søren klype meg vi også! Showet bestod for øvrig av stødige revyinnslag i en jevn og underholdende strøm. Gjengen bød blant annet på en kort musikal fra motstandskampen under andre verdenskrig. Under den høyst overdrevne dødsscenen til den tyske nazioffiseren, husker jeg at jeg lo spesielt høyt og hjertelig. Min type humor ...

Har jeg nevnt hvor varmt det var der? Vi gjorde alt vi kunne for å avkjøle oss, med bading, kald drikke, iskrem og mere iskrem, likevel smelta jeg opptil flere ganger om dagen. Som vaskeekte trønder er jeg fundamentalt skeptisk til at fint vær holder seg lenge av gangen, og det er en etablert sannhet at langtidsvarsler ikke er til å sette sin lit til (Jada, jeg ser at det er meldt fint vær, men ?). Så klart jeg pakket klær for all slags vær. Du kan si at det var en god del (alle) gensere og bukser som ikke fikk se lyset under oppholdet. De ble pent liggende i bagens mørke buk.

Til tross for kroniske hetetokter og mange personligheter under samme tak, gikk det hele helt knirkefritt for seg. Som det jo pleier å gjøre. Det er sånn det er når man kjenner noen godt; man begynner å akseptere alle de andres særegenheter. Og heldigvis er ingen så sære at det ikke går an å leve med. Ennå. 

 

 

Stemmen -en slags lykkelig historie

I et passe stort land, i en passe stor by, bodde en ung kvinne. Hun var som unge kvinner flest, bortsett fra på ett spesielt område: Hun forelsket seg stadig i menn på grunn av stemmen deres.

Gang på gang lot hun seg fortrylle. Hun festet seg ved noe i tonefallet, eller falt for en bestemt klang. Dybden i en utvalgt mannsstemme kunne få det til å dirre i hele henne. Nå og da hørte hun nye og spennende røster, som skapte fantastiske, frydefulle følelser. Hun råket stadig på stemmer som vekket interessen hennes, den ene mer lokkende enn den forrige.

Hvis man tenker over det, er ikke dette særtrekket så eksepsjonelt. Folk kan finne på å forelske seg ved de underligste ting: Snille øyne, en sterk kropp, godt humør, eller talent for å spille et instrument av noe slag. Men for akkurat denne unge kvinnen var det litt problematisk. Hørte hun en stemme hun likte, forlot hun nemlig på flekken sin nåværende mann, og gikk resolutt til den neste. I det øyeblikket hun fant en ny, var den forrige glemt. Og slik gikk det, fra den ene til den andre, i en evigvarende, lydhør spiral.

Én hadde hun overhørt på gaten da han snakket i telefonen. Hun fulgte etter ham inn i en butikk, der de kom i snakk. Hun elsket hvordan vokalene hans smøg seg inn og ut av henne, hvordan det svevende tonefallet omfavnet hver del av den unge kvinnen. Hun flyttet inn hos ham et par måneder etter, fast i sin tro på at dette var mannen hun alltid hadde drømt om. For ingen kunne vel ha vakrere stemme enn ham?

Den neste jobbet i byens beste kaffebar. Hun tok ofte turen innom, bare for å høre den nydelige stemmen hans. Hver uttalte stavelse var som et kjærtegn, og den grove bassen vibrerte med hjerteslagene hennes. Kort tid etter ble de et par. Hun fikk rabatt på kaffe, og kjente seg heldig fordi hun endelig hadde funnet drømmemannen. For ingen hadde vel skjønnere stemme enn ham?

Så hendte det en dag hun satt hjemme og lyttet til radioen, at den mest guddommelige stemme hun noensinne hadde hørt, med ett fylte stua hennes. Myk som den glatteste fløyel, dyp som det mørkeste skogsvann. Hun faller hodestups, kjenner med hele seg at ham må hun ha. Hun forlater sin nåværende kjæreste, og begir seg ut på søken etter radiomannen.

Han bor ikke i nærheten, men hun skriver til ham. Det fører til lange telefonsamtaler, der hun sluker hver setning, nyter hver bokstav. Hun lengter etter å høre ham tale direkte til henne, ansikt til ansikt, ord mot øre. Og endelig møtes de. Hun kjenner ham først og fremst igjen på stemmen, åh, den stemmen. Han er noe høyere enn hun ville foretrukket, og går litt keitete. Lukten hans er en anelse for stram, spesielt på varme sommerdager. Men alt dette overskygges av den deilige stemmen hans. For henne er han perfekt. Og denne gangen er hun ikke i tvil: dette er Mannen. Fordi ingen i hele den vide verden eier en stemme så nydelig som hans.

De gifter seg, og lever livet sammen. Han synger for henne, leser høyt, og de har lange, gode samtaler. Han er oppriktig glad i å prate -hun er den perfekte lytter. Det finnes ikke den ting som kan måle seg med hennes manns stemme. Hun har tro på at dette skal vare livet ut.

Etter noen vidunderlige år, hender det ulykkelige.

Mannen blir syk. Alvorlig er det.

På sykehus går han gjennom mange og lange behandlinger. Noe med halsen, sier de.

En morgen våkner han, og er stum. Stemmen hans er borte for alltid.

Hun fortviler, og blir med ett grepet av frykt. Hun vil aldri lytte til stemmen hans igjen. Han skal aldri tale eller synge for henne mer. Hun vet hun elsker ham, hele ham, det handler ikke lenger bare om stemmen. Men er hun sterk nok til å stå imot, hvis hun hører en annen vakker røst? Hva da, om fristelsen blir for stor?

Hun slites i stykker av tanken på at hun vil komme til å forlate ham, og valget er lett: Hun kutter av seg begge ørene, og så lever de lykkelig alle sine dager.

SLUTT

 

"Så hendte det en dag hun satt hjemme og lyttet til radioen ..."

 

#nydeligstemme #forelskelse #kjærlighetsshistorie #eventyr 

Den fantastiske 40-årskrisa

I de siste par årene har jeg følt litt på det at jeg nærmer meg førti. Og det er fortsatt et par år igjen, så jeg har ennå relativt god tid til å forberede meg. Forberede meg på hva, kan det hende noen undrer. På å ikke være udødelig lenger, svarer jeg. På å være midt i livet. På å gjøre mitt aller beste for at den neste halvdelen skal bli knallbra!  

Jeg skjønner nå hvorfor folk plutselig begynner å trene, kjøper motorsykkel, bytter livspartner, reiser verden rundt, blir spirituelle rundt fylte førti. De saumfarer regnskapet sitt så langt, finner flust med hull og mangler, og oppdager at det slettes ikke stemmer overens med budsjettet som ble satt da de var 10-12 år gamle. Da livet som lå foran kun var drømmer og forventninger, og bestod av de mest fantastiske ting. Hvis livet overhodet ikke har levd opp til de forventningene, kan nær 40-opplevelsen føles ganske sterkt. Så sterkt at det kan forandre deg totalt som menneske. Hvem er jeg, egentlig? Hva gjør jeg her? Hvor skal jeg? Hvordan ønsker jeg at resten av livet skal se ut?

Hvordan man takler denne omveltningen varierer fra menneske til menneske. Det finnes sikkert dem som kun merker det som et lite blaff, et vindpust som rusker dem så vidt i det grånende håret. De retter litt på sveisen, trekker på skuldrene og fortsetter stødig sin ferd videre. Så har vi dem som våkner brutalt en morgen med åndenød og full panikk. Ser rundt seg i angst og forundring på den hverdagen de sitter fast i, og har mest lyst til å kaste seg ut av soveromsvinduet mens de roper FRIHEEEET! For mitt vedkommende kjennes det ut som jeg har drevet og pusla sammen et 1000-brikkers puslespill i noenogtredve år, før jeg nå innser at jeg har satt det sammen feil, og mer eller mindre må starte på nytt igjen. Pusle meg sammen, rett og slett, så noen av forventningene og målene mine stemmer med det jeg faktisk utretter.

Problemet er jo at det ikke finnes noen fasit, og derfor har mange av bitene bare blitt plassert på lykke og fromme. Valg jeg har tatt, prioriteringer som er blitt gjort, følelser jeg har valgt å ignorere ? Alle disse brikkene som tilsynelatende har vært på rett plass, men som til syvende og sist ikke helt har skapt det rette bildet. Og hva mener jeg med «det rette bildet»? Det kan jeg ikke vite, fasiten er som sagt borte vekk. Det eneste jeg har å gå etter er om det kjennes riktig. Akkurat som at du merker når en tone i et musikkstykke spilles feil, kan jeg merke at en brikke må flyttes på. Noen løsninger er heldigvis ganske innlysende, bare jeg ser nærmere etter. Andre må jeg bruke tid på; lirke og lure og snu og vende før jeg er fornøyd. Men jeg er tålmodig! Det er dette jeg skal bruke resten av livet på. Kanskje puslespillet aldri vil bli helt komplett. Mest sannsynlig vil det nok ikke det, men jeg skal bættere (trøndersk kraftuttrykk) forsøke.

Hva har jeg gjort så langt da, i denne omfattende pusleprosessen, selve Livets Puslespill? Hvordan arter denne såkalte krisa seg for midtlivsVikke?

Jo.

 

Jeg har tatt hull i nesa

Begynt å trene yoga

Fått fokus på å spise sunnere

Sagt opp jobben

Begynt å skrive igjen

Sluttet å farge håret (fordi grått er rått!)

Blitt mer åpen, og deler raust av mine feil og mangler

Ønsker å redde verden litt (tenker ikke bare på meg selv)

Går turer i skog og mark

Drikker mer rødvin (oftere, men ikke så mye om gangen altså)

Går oftere uten sminke (paradoks: mer å skjule, driter i det)

Gjør ting jeg ikke kan, uten å være så redd for å feile

 

Mine endringer er ikke så fryktelig drastiske, jeg har ikke noe behov for å gå helt bananas. Men jeg heier på 40-årskrisa, og mener det er sunt å røske litt opp i livet sitt, hvis man føler det er nødvendig!

 

Jenta som ville gi bort hjertet sitt

Det var en gang ei jente. Hva hun het vet jeg ikke, ei heller hvor gammel hun var. Men jeg gjetter hun var ung, for hun hadde ennå mye å lære om livet. Som mennesker flest, var det èn ting hun ønsket seg mest av alt i verden: å føle ekte kjærlighet. Hun gledet seg til en dag å gi hjertet sitt til noen, og å få deres igjen i gave.

Årstidene gikk, uten at hun fant en hun ville dele hjertet med. Så en sommerdag, da hun var ute og gikk ved foten av et fjell, hørte hun det drønne i bakken. Et digert, uflidd troll trådte ut av hula si. Det gryntet og brølte, og fra et stort øye i pannen sendte det henne et olmt blikk. Men jenta ble ikke redd, for hun mente hun så at trollet hadde noe godt i seg. Hun tenkte som så, at fikk det hjertet hennes, ville trollet bli like kjærlig og snill som noen annen. Trollet tok imot hjertet, men ga ikke sitt til henne. Jenta forstod at det trengte tid. Og tid fikk det, men trollehjertet lot vente på seg.

En dag da jenta kom hjem etter å ha sanket ved, ble hun møtt av et skrekkelig syn. Trollet satt på en stein og tygget grådig på noe. Da hun så nærmere etter, ble hun var at det var hjertet hennes han hadde i hånda. Det banket fortsatt, men manglet en stor bit. Mørkerødt og friskt blod lå rundt kjeften på trollet, og det stakk den svære tunga ut og slikket det i seg. Jenta ble arg og lei, og ropte til trollet. Det brølte tilbake, kastet det sårede hjertet fra seg, og trampet på det på vei ut av hula. Jenta plukket hjertet varsomt opp, og forsøkte så godt hun kunne å bøte på skaden det hadde fått. Trollet så hun aldri noe mer til.

Sommeren som fulgte herjet en drage i landsbyen der hun bodde. Den satte sine gylne øyne i jenta, grep henne i de skarpe klørne, og fløy så opp i fjellene. Hun både frydet og gruet seg over dette. For dragen ville jo ha jenta, om det var ingen tvil. Av alle i landsbyen hadde den valgt nettopp henne, og det gjorde henne stolt. Dragen var vakker på sitt vis, men også fryktelig å se på. Kunne hun lære seg å elske et slikt beist? Denne gangen ventet hun, klok av skade, med å gi fra seg hjertet sitt. Helt til den dagen dragen kom til henne med sitt. Hjertet dens var gullforgylt, og lå i et skrin besatt med vakre edelstener. Jenta ble beveget og glad og overrakte rørt sitt eget til dragen.

Dagene i fjellet ble ensomme og lange. Jenta hadde ingen steder å gå, bortsett fra i de mange mørke gangene som gikk på kryss og tvers inne i berget. Dragen var ofte ute, og brakte dem alt de trengte til deres enkle hjem. Hun fordrev mye av tiden med å stirre henført på dragehjertet. Det skinte og glødet så vakkert opp mot henne. Jenta tenkte hun var lykkelig. Helt til den dagen dragen var ute på jakt, og hun oppdaget en skjult dør inne i en av fjellgangene.

Nysgjerrigheten var større enn engstelsen da jenta åpnet døren og gikk innenfor. På steingulvet i et lite, dunkelt rom stod en svær kiste. Jenta måtte bruke all sin styrke for å løfte av lokket. Da hun så hva kisten rommet, rygget hun bakover i forferdelse. I bunnen lå et hjerte så mørkt, og så heslig, at hun nærmest mistet pusten. Det lå og dunket og pulserte nede i kistebunnen, og fylte henne med en forferdelig visshet: Dragen hadde skjult sitt ekte hjerte, og gitt henne et falskt.

I det hun stod og betraktet dragehjertet, syntes hun å skimte noe under det. Hun strakte armene ned i kista, og plukket opp sitt eget lille hjerte. Sorte flekker hadde spredd seg fra det andre, mørke, til hennes en gang så lyserøde, friske. Hennes fortvilte forsøk på å tørke dem bort var nytteløse. Med tårevåte øyne og hjertet trygt forvart innunder skjorten, klatret hun den lange veien ned fra fjellet. Èn gang kunne hun skimte dragens truende skygge fly over seg. Hun reiste langt, langt, bort.

Så, endelig, kom dagen da jenta møtte en prins. Han var like snill som han var vakker, og lovte at han skulle ta vare på henne resten av livet. Jenta trodde ham, men hun hadde bestemt seg for å passe på hjertet sitt, og aldri gi det bort til noen igjen. Da hun fortalte prinsen dette, var svaret at han aldri ville kreve mer enn at hun stod ved hans side. Hun ble med ham til slottet, og der la de hjertene sine i hvert sitt skrin i glass, og plasserte dem side om side i et vakkert utskåret skap. Der lå de og banket stille. Sammen, men hver for seg.

Årene gikk, og fra tid til annen åpnet jenta skapet for å se på hjertet sitt. Det led ikke lenger, slik det hadde gjort før, likevel hadde det krympet og blitt mindre. Prinsens hjerte hadde også minsket, og begges var blitt matte i fargen. Jovisst hadde hun det godt hos prinsen. Hun levde et liv mange bare kunne drømme om. Likevel, var det ikke særlig til liv i hjertet hennes.

Jenta likte å gå lange turer i skogen, og da hendte det en dag at hun møtte en snodig skikkelse som gikk og gjette sauer. Han lignet ikke et troll, men var langt fra noen prins heller. Han spøkte og sang for henne, og jenta lo høyt og hjertelig av spilloppene hans. Fra den dagen dukket han ofte opp når hun var ute på tur. Jenta begynte å se frem til disse møtene, hun hadde aldri følt en slik glede før. Så en kveld, da hun åpnet skapet, så hun at hjertet hennes hadde vokst. Og det banket heftigere enn noen gang.

Jenta rødmet av lykke, og plukket begeistret hjertet opp av skrinet. Men så tenkte hun på prinsen, og ble vemodig. Hjertet i skrinet hans hadde ikke hadde endret seg. Det var fortsatt lite av størrelse, og mindre kraftfullt. Jenta var viss på at om de to holdt sammen, ville begges hjerter visne hen til slutt. Hun tenkte på gjeteren, og hun så hvordan hjertet hun holdt svulmet foran øynene hennes. Den neste dagen forlot hun slottet med lette skritt. Øynene hennes søkte skogen, og et forventningsfullt hjerte banket i takt med stegene hennes.  

 

cof

Bildet hadde vært så mye tøffere om jeg hadde hatt tilgang på et ekte hjerte. Det har jeg (u)heldigvis ikke.

Det vakreste treet

På en høyde like utenfor den store skogen, stod en klynge med trær. De var av samme sort, men ellers meget forskjellige, som trær er. Noen var høye og ruvende, andre var små og nette. Noen hadde tykke, sterke grener som strakte seg opp og ut, mens fra andre spratt smale kvister ut fra stammen. Ytterst på grenene struttet blader i alle farger og fasonger. Fra store mørkegrønne, til små lyse. Noen av de eldste trærne hadde knapt blader igjen, der flagret bare noen enslige få fra kvistene på toppen.

Trærne hadde stått der så lenge man kunne huske. Noen hadde falt fra, og nye hadde kommet til, men alltid hadde de vært samlet der oppe. Røttene deres slynget seg inn i hverandre under bakken. Noen av dem var så sammengrodde at det var vanskelig å skille dem fra hverandre. Slik hadde det alltid vært, og slik skulle det alltid være.

Så hendte det en vår at et nytt, lite tre kom til oppe på kollen. Det hadde vokst opp midt inne i treklyngen, og alle de andre dannet en beskyttende ring rundt det. Det var det skjønneste lille tre de noen gang hadde sett: stammen var mørk og gyllen, og ut fra de små grenene vokste det nydeligste sølvskimrende løv. Alle beundret de dette vesle underet. Det var helt perfekt. Det eneste som bekymret dem, var at de tynne grenene ikke løftet seg mot himmelen, men hang ned langs den smale stammen. Bare det får nok sollys nå, så strekker det seg sikkert, mente de.

Men dagene gikk, og grenene på det vesle treet ville fortsatt ikke løfte seg. De større trærne flyttet de veldige grenene sine, for å bedre slippe til solstrålene fra himmelen. De ledet vannet i bakken bort fra røttene sine, så det lille skulle få nok å drikke. Bare det får i seg nok næring, da ordner det seg sikkert, håpet de. Slik fortsatte det fra soloppgang til solnedgang, i mange lange dager.

En lys ettermiddag blåste det opp en sterk vind, og den tok tak i kvistene til det vesle treet og fikk dem til å danse rundt. Da lo det lille, og de større og eldre trærne frydet seg med det. Da vinden atter løyet, stilnet latteren, og grenene forble urørlige. Stundene kom og gikk oppe på høyden. Regn tok over for sol som tok over for regn. Tette skyer dekket himmelen, og ble blåst av gårde med vinden igjen. De større trærne så at stammen til det vesle hadde strukket seg i været. De så det som et godt tegn, et vitne om at det hadde det bra hos dem. Sølvet i bladene skinte og glitret, og de sukket henført ved synet av denne vakre skatten som de voktet sammen.

Med høsten forvandlet sølvet i bladene seg til gull, og det virket som at hele det vesle treet glødet. Enhver som kom forbi og fikk øye på det, stanset i stegene sine og beundret det i ærbødig stillhet. Men med høsten kom også stormene. Morgenen etter en særdeles ille stormnatt, kunne de andre trærne se at røttene til den lille nesten hadde blitt rykket opp av bakken. Etter det begynte de å passe enda bedre på det. De lente seg innover når vindkastene kom, beskyttet det fra kreftene som truet med å ta det fra dem. De strakte de lange røttene sine mot det vesles røtter, som for å holde det fast. Natt etter natt, holdt de ut med dette.

Anstrengelsene tæret på dem, men de var og ble standhaftige. De kjente lettelse og glede for hver morgen som kom, og det lille treet fortsatt var blant dem. Så en natt, da en fryktelig storm red høyden med full kraft, skjedde det. De større trærne hadde snart ikke krefter igjen, og med gru merket de at røttene deres ikke lenger klarte å holde fast ved det lilles. De så grenene, fortsatt dekket av gull, reise seg i vinden. Med tunge hjerter så de at stammen ble ristet og rykket løs fra jorda. Hjelpeløse fulgte de det med blikket, da det vesle, vakre treet steg opp over høyden.

 Med ett stilnet stormen. Høyt over dem kunne de skimte klare, glitrende stjerner på den svarte himmelen. Det vesle treet fortsatte å stige, med de gullskimrende grenene løftet opp mot stjernene. De fortsatte å se til det vesle treet kun var en strålende prikk oppe i det mørke. Nede på bakken der det hadde stått, var det kun et tomt hull. I sin fortvilelse strakte trærne sine lange røtter utover og inn mot midten, og lot fylle hullet med sin egen livskraft. De lente seg mot hverandre, og slik ble de stående. Tett, tett sammen. På en høyde, i en klynge, rundt et hull som aldri helt kunne fylles.

 

sdr

En introvert reiser til Drammen

Sist uke tilbrakte jeg en langhelg i Drammen. Jeg dro dit alene. For å være alene. Det er en sånn greie jeg har: jeg trives ekstremt godt i mitt eget selskap, og er ikke avhengig av spesielt mye sosial kontakt. Jeg gledet meg til å bare koble helt av.

Derfor overrasket det meg at jeg den første kvelden holdt på å forgå av kjedsomhet! Jeg var så rastløs at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Og det til tross for at jeg hadde hatt en hel dag med reising, samt trasking rundt i Oslo før jeg ankom destinasjon Drammen. Jeg var utslitt, men fant likevel ikke roen. Og her skulle jeg være helt til mandag. Hva hadde jeg gjort?

Jeg måtte virkelig grave og pirke i meg selv, for å finne ut hvorfor jeg følte som jeg gjorde. Var jeg kanskje ikke så introvert som jeg trodde? Etter å ha slengt noen tanker frem og tilbake, kom jeg fram til at dette muligens hadde med vane å gjøre. Jeg var blitt så vant med å stadig ha folk rundt meg, at det satte meg ut når de ikke var der lenger. Dette gjorde meg ukomfortabel, og helt ærlig en smule utrygg. Har jeg virkelig reist fra mann, barn, familie og venner, for bare å være med meg selv?

Jeg må nesten legge til at jeg har gjort akkurat det samme en gang tidligere. Samme sted, samme grunn. Men da tror jeg at jeg trengte det mer. Da var jeg nærmest desperat, jeg trengte virkelig den alenetida. Nå føltes det ikke like presserende. Det hele hadde en bismak av egoisme, faktisk. Det var da jeg tenkte: fint! Så vær egoistisk da! Ikke tenk på hva de andre gjør, eller hva du eventuelt skulle ha gjort eller ikke gjort. Nå er du her for å slappe av og kose deg, så slutt å sutre og gjør det da! (Dette er ikke ordrett hva jeg tenkte, det er mer essensen av hva som fløy gjennom hodet mitt.)

Jeg tok meg sammen, dro til nærmeste butikk, og kjøpte meg akkurat det jeg hadde lyst på. Det ble en salig blanding av pastasalat, kokosboller, ingefærPepsi, epler, ost&kjeks og ferskenøl. Den natta sov jeg ganske dårlig. Jeg vet ikke om det skyldes alt det rare jeg hadde pakket i meg, eller om det var uvant med denne stillheten rundt meg. Jeg våkna attpåtil tidlig morgenen etter, og følte meg stuptrøtt og på ingen måte uthvilt. Jeg subbet ned til en ensom frokost, der jeg møtte en uventet utfordring. Da jeg skulle forsyne meg på runde to, ble jeg med ett veldig bekymret om jeg fikk beholde plassen min. Jeg hadde jo ingen til å passe på den. Personalet er jo temmelig raske på labben til å rydde, og hvis bordet er tomt kan jo hvem som helst komme å knabbe den! Heldigvis gikk det greit. Jeg kan nemlig også være kjapp når jeg bestemmer meg for det, og før noen rakk å reagere var rumpa min på plass i stolsetet igjen. Et ubetydelig øyeblikk for menneskeheten, en seier for Vikke.

Og dagen skulle by på flere overraskelser. Planen min var å stikke inn til sentrum for å se i butikker, spise lunsj og bare vandre litt rundt. Men på grunn av et velplassert skilt, endte jeg opp med en drop-in massasjetime. Så spontant og sprøtt (til meg å være), men det var et tilbud jeg ikke kunne si nei til. I over en time ble jeg knadd, tøyd, tråkket på og gnidd inn med det som føltes som litervis med glatt olje. Etterpå var jeg enormt fornøyd med min egen avgjørelse, og klappet meg selv iherdig på en øm skulder.

Resten av dagen gikk sin gang. Jeg spiste calzone i sola ved elvebredden, fikk kjøpt noe småtteri til ungene, og faktisk også til meg selv. Jeg oppdaget på et tidspunkt at bankkontoen var tom, så det kan hende at det ikke bare var småtteri jeg hadde plukket med meg i løpet av turen. Hadde heldigvis en back-up, så jeg slapp å leve på salte kjeks og kokosboller resten av oppholdet. Til kvelden hygget jeg meg med ingefærøl, lakris, gulrøtter og netflix på senga. Nok en killerkombo der, altså. Og den natta sov jeg kjempegodt! Og våkna ikke før ni neste morgen! Heihopphalleluja, så deilig det var! Jeg hadde definitivt funnet igjen gleden og roen i mitt eget selskap.

Den morgenen var jeg friskusen som strenet gjennom hotellobbyen og ut i solskinnet i treningsklær. Jeg tråkket oppover bakker og nedover bakker, på gamle trakter. (Jeg bodde i Drammen i 5 år, det har jeg visst unngått å nevne.) Drammen til fots er ikke så verst. Det hadde vært enda bedre om jeg hadde husket en treningsvennlig BH, men jeg kom fra det uten varige mèn. Vel tilbake på hotellrommet ga jeg meg selv poeng for god start på dagen. Jeg sanket ytterligere poeng da jeg etterpå satte meg ned på en uterestaurant for å spise. Helt mutters alene. Og ikke nok med det, jeg bestilte til og med utepils! Full score!! Det føltes både naturlig og komfortabelt. Jeg kosa meg veldig, og fantes ikke misunnelig på de rundt meg som prøvde å føre en samtale mens de spiste. Den kunsten har jeg aldri mestret, uansett. Når jeg spiser, spiser jeg. Når jeg snakker, snakker jeg. Ferdig, uhm, snakka.

På avreisedagen kjente jeg at jeg gledet meg til å komme hjem. 3 dager alenetid kan jeg leve lenge på. Jeg satte meg i stillevognen på toget (surprise!), fullt innstilt på å nyte siste rest av ro før hverdagen braket løs igjen. Men bildet av den perfekte hjemturen begynte å slå sprekker da jeg byttet tog på Hamar. Det var trangt. Det var bråkete. Det ristet og det skumpet. En meget effektiv måte å bli rykket tilbake til det virkelige liv på, for å si det sånn. I tillegg merket jeg at damen ved siden av meg var av den snakkesalige typen. Selvfølgelig var jeg høfligheten selv og svarte når jeg ble samtalt til, men lesestoff og store øretelefoner sørget for at jeg slapp å gå i dybden. Mine sosiale antenner var ikke klare til å slås på riktig ennå.

Da jeg møtte gjengen min på stasjonen i Trondheim, ble jeg nesten satt ut av lyden av min egen stemme. Den hørtes rar og nesten anstrengt ut. På fem minutter hadde jeg snakket mer enn på hele Drammensoppholdet til sammen. En rask opptelling av min sosiale kontakt over ei helg, begrenset seg til dette: Resepsjonist på hotellet, diverse ekspeditører i butikker, massasjedamen og en mor som lurte på om det var greit at hun parkerte barnevogna ved siden av der jeg spiste. ("Ja", svarte jeg da.) I tillegg sørget utvalgte sosiale medier for at jeg ikke ble helt tullerusk. Skrivevenner er alltid kjekt å ha. Selv når man ikke føler for å prate. ;)

 

Fullt og helt i Vikkes verden. 

 

All work and no play -det harde livet på hytta

I år skal familien på hytta i påskeferien. Det skjer for så vidt hvert år, ingenting nytt og revolusjonerende der. Det finnes få unntak, så klart. Som det året vi tok turen til India ... Men det er en helt annen historie.

Sist vi dro dit var det vinterferie, minusgrader og snø på bakken. Ungene hadde med seg ski, vi skapte en flott snømann og gikk med ull fra innerst til ytterst. Som nevnt i tidligere innlegg er hytta vår av det gammeldagse slaget, med utedo, innlagt vann fra egen brønn (der tilgangen stenges av om vinteren) og et skarve solcellepanel som sørger for belysning og lademuligheter. Dette betyr at vi fyrer med ved for å holde varmen, henter vann i bekken, og koker det i en stor kjele på komfyren. Kort sagt; det er en haug med oppgaver som må utføres for at vi skal kunne ha det noenlunde behagelig.

Når vi er mange der ute fordeles arbeidet på hver enkelt. Det er alltid noen som bærer inn ved, og sørger for at varmen holdes ved like. Oppvasken er gjerne en jobb for to, der en vasker og en annen tørker. Sist oppdaget vi at åtteåringen faktisk synes det er gøy å hjelpe til. Gull! Han tørket tallerkenene knusk tørre, og slepte til og med buret med katta over stien på hjemturen. Det er ca. et kvarter med bakke opp og bakke ned, der han bet tennene sammen og nektet å ta imot hjelp. Vi må bare fortsette å dyrke dette, jeg ser muligheter her.

Men tilbake til alle disse viktige oppgavene. Det er nemlig sånn at hvis du er den første som står opp om morgenen, hviler mye på deg. Det hender mine morgenfriske barn er oppe før hanegal, og for at de ikke skal vekke alle syv(åtte, ni, ti ?)soverne i andre etasje, pleier en av oss foreldre å ta dem med ned så de kan herje mer fritt. Om morgenen er det gjerne kaldt i huset, og det haster med å få ilden i gang, blant mange andre ting.

En helt vanlig vintermorgen:

  • Kle på seg lag på lag på lag.
  • Tisse i bøtte (forbeholdt barna), tisse i snøen/utedoen (så fort en bare kan før rumpa forfryser)
  • Forsøke å få fyr i ovnen. Ikke alltid det lander på første runde, men alt går med litt bannskap og vilje.
  • Hente mer ved (fordi NOEN har glemt å fylle på dagen før), tømme tissebøtte i samme slengen. Jeg var nok litt av et syn der jeg subbet gjennom snøen i knallrøde moonboots, med vedkurva i ene hånda og ei skvulpende bøtte i den andre. Klokka var rundt 07.00.
  • Varme vann til kaffe på gasskomfyren. Vente 2 timer (føles det som) før kjelen endelig piper. Helle oppi kaffe, og vente nok en time på at den skal trekke.
  • Høre på radio, lese, spille, smådøse i en stol, til tiden er inne for å vekke besteforeldre og jeg kan gå og legge meg igjen. Når jeg våkner igjen, er det til lukta av nystekt bacon. <3

Resten av vinterferien bestod av gange fram og tilbake til komposten med matavfall, masse vann- og vedturer, stussing av tre med påfølgende kvistkapping og bæring, prøve å få liv i strømmen igjen og igjen (der var det til slutt ikke mer å hente), og aller sist: grave ut bilen fra snømassene som plutselig lavet ned. Et øyeblikk der satt vi bom fast, men liten en spade og en dose rå makt fikk oss på veien igjen.

Det er mulig jeg overdriver bittelitt når jeg beskriver det hektiske hyttelivet. Det er mye kos også. To av mine høydepunkter var da jeg fikk en halvtime ute i solveggen med ei bok, samt da jeg satt inne ved kjøkkenbordet og la kabal og spiste appelsin. Med strikkakofte og semskete skinntøfler, fordi jeg følte meg litt frossen. På hytta hender det jeg blir 30 år eldre. Og noen ganger 30 år yngre! (Sist fikk jeg en plutselig trang til å klatre i trær.) Alt etter som.  

Gleder meg som en unge til påske. Til uendelige mengder sjokolade, brettspill, påskelam, krim (eneste gangen i året jeg leser den type bøker), «Kor ska vi reis?» og Den Store Påskeeggjakten! Jeg ser til og med fram til bøtteballetten. Fordi hytta ikke ville vært den samme uten.

 

Vinterferien 2018, kort oppsummert. Påskeferie neste!

 

#hytteliv #påske #vinter #ved #hardtarbeid

Skolestilen: TenåringsVikke om kjønn og likestilling

Jeg dykket langt ned i bunken med gamle skolestiler, og kom opp med denne småaktuelle saken under armen. 8. mars er jo ikke lenger unna enn at vi fortsatt kan kjenne lukta fra BH-bålene. Her er Vikke rundt 18 år gammel, og har ymse forestillinger rundt kjønn og likestilling. Jeg tenkte først at "dette er jo ikke så lenge siden", før jeg noen øyeblikk etter innså at det faktisk er nærmere 20 år ... 

Kommentaren fra læreren lyder som følger: "Fikst, morsomt -utvilsomt et kåseri. (Noen små skjønnhetsfeil -har du det travelt?)" Hva synes skribenten selv da, etter så lang tid? Jeg er litt overrasket over de utpregede stereotypene jeg beskriver når jeg snakker om kjønn, men sånn var det kanskje på den tida? Mine oppfatninger kom antagelig fra asosiale medier (dette er før internettets gullalder, her snakker vi kanskje tidlig bronsealder) som film og TV-serier, og tyder på at i alle fall noe har endret seg over to tiår. Slutten er en anelse pompøs, er det et forsøk på sarkasme tro? Jeg tipper det. Vanen med å benytte meg av bibelske uttrykk og bruken av overdrivelser er fortsatt igjenkjennbart, så enkelte ting har altså ikke ikke forandret seg. ;) 

 

FUNDERINGER OVER LIKESTILLING

«Jeg Tarzan, du Jane», brøler han og banker seg på brystet som det høver seg en ekte mann. «Ikke i kveld -jeg har vondt i hodet», sier hun, og snur seg over på siden og later som hun er trøtt og vil sove. Men når babyen skriker, er det han som snorker høyest -nå er det jegerens tur til å sove.

Menn og kvinner kan sees som to vidt forskjellige folkeslag. Mannen, arbeideren, forsørgeren og borgens konge. Kvinnen, moren, kokken og nattens dronning. Han drømmer om forfremmelse og søte sekretærer, hun drømmer om respekt og Mel Gibson. En kan vel ikke påstå at rollene har vært fastfrosset gjennom, la oss si 50 år, men på den lange tiden burde det kanskje skjedd mer!

Begrepet full likestilling er viktig synes mange, men hva legges egentlig i det? Er det bare de positive tingene som for eksempel ære og berømmelse som skal fordeles likt, eller skal også de negative adopteres? Hvis kvinner får bedre karrieremuligheter, er det da også korrekt at de kutter ut sminken og blir stående når de må tre av på naturens vegne? Må menn iføre seg nylonstrømper, hårruller og kanintøfler hvis de må ta i et tak hjemme? Skremmende tanke.

Vi har fått bedre tider nå, skillet er ikke fullt så ekstremt lenger, nå kan (og bør) menn grine åpenlyst hvis de føler for det, og man har etter hvert gitt kvinnen den respekt hun fortjener på de fleste områder. De to adskilte kjønnene har mer til felles nå enn de noen gang har hatt. Nå til dags kan menn og kvinner le av det samme, og kvinnen gjerne le høyest. Unntaket blir kanskje når barnehagehumoren står i sentrum, da pleier mannen gjerne å le høyest. Og siden vi ikke er for diskriminering, skal han få lov til det, bare han holder kjeft overfor moren hennes. Du skal ære, om ikke elske, din svigermor heter det, ellers kan ting gå deg ille i livet. Dette ligger i mannens instinkter, og han kan ikke annet enn å respektere det. Flink gutt!

I motsetning til mannen som gjerne blir illustrert som litt dum og primitiv, pleier kvinnen å bli omtalt som herskesyk og kranglete. Og her er det ikke snakk om bare èn gang i måneden, neida, hele året går kvinnen rundt med kjevla under armen -bare venter på å få utløp for innestengt aggresjon. Det er viktig å vise følelser sies det, men når en kvinne setter i gang for fullt er det bare èn ting å gøre: søke dekning -raskt! Han ser det ved det flakkende blikket og strekmunnen. «Jeg er ikke sint», sier hun. «Hun er sint», tenker han, men vet å holde kjeft. Hvis hunnen mot formodning skulle være i godt humør, blir hannen usikker. Tør han nærme seg? Er det bare et spill? Men når hun mot kvelden dukker opp i sin «lille sorte» og en flaske rødvin, er han ikke lenger i tvil. Sjansen er her -grip den!

Det hender seg at menn og kvinner møtes på et intellektuelt plan, og da kan de merkeligste ting skje. Her er det kun hjerne det dreier seg om, fascinerende formuleringer og spennende teorier-helt blottet for skumle instinkter. Menn har omsider akseptert at en kvinne kan være intelligent -og omvendt. Når slike genier møtes, burde det kanskje oppstå en viss kjemi. Så hvorfor gjør det ikke det? begge ser seg for gode til å bli involvert med et menneske med lavere IQ enn dem selv. Det er innprentet i dem: Jeg er smartest! Og da er det rett og slett ikke plass til noen andre i deres liv. Betryggende å vite at de fleste ikke er mer intelligent enn det andre mener de er (med andre ord -verden er full av dumme mennesker!).

Så, tilbake til begrepet likestilling. Hvis man plukker selve ordet fra hverandre, kan man få flere betydninger. Den egentlige mening med ordet er at man skal bli stilt likt, ha like rettigheter. En stilling kan igjen peke på jobb og hvor mye ansvar du har der. Like kan bety to ting: enten at noe er likt, eller at man liker noe. Kanskje man liker og er fornøyde med en stilling i jobben. Midt inni finner man et annet ord, sti. Kanskje tyder det på at veien mot likestilling er en lang og smal sti. Eller rett og slett en koselig skogssti, uten problemer og bekymringer. Etter sti kommer L, stil. For å bli akseptert, må man gjerne ha en viss stil, og dette gjelder både for menn og kvinner. Nå kunne man ha forsøkt å tyde andre kryptiske ord innenfor likestilling, men å forklare begrep som «ling» og «kesti» synes å være et unødvendig tidsfordriv.

Uansett forsøk på full likestilling: Menn er menn og kvinner forblir kvinner. I de fleste tilfeller i alle fall ... Uansett kjønn, rase og alder -la oss være glade i hverandre og elske våre neste som oss selv, i en stor, lykkelig og likestilt familie!

 

cof

Vikke den yngre er tøff i trynet.

 

#likestilling #mennogkvinner #kjønn #skolestil #90-tallet

 

 

Å føde, eller å ikke føde

Kvinnedagen! I dag vil jeg slå et slag for alle damer som velger å ikke få barn, og de som velger å få barn. De som ønsker seg barn, men ikke kan få. De som ikke ønsker, men får likevel. Kort sagt: dette er en tekst til alle kvinner som har en kropp.

Svaret på spørsmålet, «Å føde, eller å ikke føde?», er opp til hver enkelt. Eller er det det? Av en eller annen grunn er det alltid NOEN som vil si sin mening om det, enten du ønsker det ene eller det andre. Tenk på hva du går glipp av hvis du velger å få barn! Tenk på alt du går glipp av hvis du ikke får barn! Kommentarene intensiveres gjerne jo eldre kvinnen blir, før de stilner helt i det hun har passert førti. Da hysjer man i stedet. For hun har sikkert egentlig lyst på barn, stakkar. Men tenk, det er ikke sikkert hun har det. Kanskje hun har tatt et aktivt valg for lenge siden, om at det ikke er noe som stod på ønskelista. Det er bare det, at hun muligens ikke tør si det høyt. For hvem er hun da? I verste fall et barnehatende, egoistisk og forvirret individ, som ikke vet opp og ned på sitt eget beste. Og noen er sikkert det, men det kan like gjerne være gjengs for enkelte mødre. (De burde uten tvil tenkt seg om to ganger før de satte i gang.)

Blir den mannlige befolkningen utsatt for det samme? Sikkert, men ikke i like stor grad (er min helt personlige oppfatning). De har tross alt ikke denne tidsfristen å forholde seg til. Så lenge det praktiske er i orden, kan de spre sine soldater over de kvinnelige landemerkene livet ut. Ikkeno stress.

Jeg skjønner at mange kvier seg. Å sette barn til verden er et helsikes arbeid, både for kropp og sinn. Det gjør noe med deg, det endrer deg for livet. Noen ganger lurer jeg på hvem jeg hadde vært om jeg ikke hadde satt to stk. eksemplarer til verden. Før disse hendelsene kan jeg sammenligne meg med en trygg liten stråhytte. Den ble brutalt blåst overende da jeg fikk unger. Etter mye om og men fikk jeg da bygd den opp igjen, men nå ser den helt annerledes ut. Litt større har den blitt, men halmen er mer bustete og uryddig. Her og der er det hull i taket som regnet drypper inn i. Likevel, dette tidvis skjøre bygget har et sterkt fundament i murstein. Så du kan si at for min del var det godt for noe. Men hvem vet. Om jeg ikke hadde valgt å føde, kanskje jeg ville vært et solid og stødig byggverk i tre.

Selv om jeg er mamma (eller kanskje fordi?) har jeg ingen null problemer med å gi kvinner som ikke ønsker seg unger min fulle respekt og forståelse. Ja, vi har denne livmoren, men er vi forpliktet til å bruke den? Verden er fylt til randen av folk, det er neimen ikke et behov som behøver å fylles. Om noe, så hadde det vært fint om man kunne stappet noen av de som allerede er her tilbake til livmora de kom fra. (Visse amerikanske statsledere, for eksempel.)

Livet er tøft nok, enten om man har valgt det ene eller det andre. Skal man være nødt til å forsvare valgene sine i tillegg? (Et retorisk spørsmål, svaret er selvfølgelig niks.)

 

Et filosofisk øyeblikk, under min første rugeperiode.

Mat er min minste bekymring

Det hender jeg får mild panikk ved tanken på at alle matbutikkene plutselig skulle slutte å eksistere. Hvorfor skulle de det? Jeg vet ikke. Men hvis. Da hadde jeg vært så hjelpeløs, jeg. For hvor skulle jeg tatt maten fra? Skulle jeg lagd den selv, lissom?

Jeg kan ikke å jakte, jeg er ikke god til å fiske, og dyrking har jeg aldri hatt talent for. Jeg var på epleslang et par ganger i min oppvekst, men det handla jo mer om å høste det noen andre hadde sådd. Jeg vet hvordan jeg kan skaffe meg mat fra butikken. Jeg kan å handle på tilbud, vet hvor og hva jeg bør handle. Jeg aner ikke hvordan man parterer en gris. Eller hva som er de beste vekstvilkårene for potet eller plomme. Jeg har ikke peiling på hvilke sopparter man kan spise og ikke. Jeg skjemmes litt over å si det, men jeg tror faktisk jeg aldri har gjort opp en fisk. Det er definitivt ikke meg dere bør gå til hvis verden skulle gå under, for å si det sånn.

Det finnes heldigvis mange der ute som kan kunsten å skaffe seg selv og andre mat, så jeg slipper å gjøre det selv. Så kan vi andre konsentrere oss om å skaffe nok penger, så vi kan kjøpe maten. Å gjøre innkjøp er jo en jobb det også, for all del. Kjøre til butikken, plukke matvarene ned fra hylla og bære dem inn i husene våre. Og sånn fortsetter kretsløpet med jobbe-sanke-spise-sanke-jobbe. I min verden er ikke mat noe jeg bekymrer meg for. Hvis ikke vi har planlagt å lage pannekaker, og vi nesten er tomme for melk! Skitt! Hva gjør vi nå??!! «Jeg løper ned på Rema og kjøper en melk jeg da.» «Åkei.» Puh, det var nære på.

Jeg har aldri vært ordentlig sulten. Ikke sånn at tarmene vrir seg i intens smerte, og jeg siklende kaster meg over en råtten gulrot som jeg i desperasjon har gravd frem fra jorda med mine bare never. Ikke sånn sulten. Og de gangene jeg har følt en intens trang til å spise, har det ikke gått lang tid før jeg har funnet noe å putte i munnen. På en annen side har jeg vært fryktelig mett. «Åååååh, magen min! Jeg skulle ikke spist så mye!» Jeg er overhodet ikke bekymret for å sulte. Jeg er en bortskjemt drittunge, det er det jeg er. (Åkei, kanskje ikke drittunge, men uten tvil bortskjemt.)

Jeg kan velge hva jeg skal spise, ikke når jeg skal spise. Jeg kan boltre meg i det sunneste av det sunne, eller jeg kan kose meg med kosemat. Jeg velger godt tilbehør til hovedmåltidet. Tilbehør! (Smak på det ordet.) Hvis jeg føler for å velge bort kjøtt, gjør jeg det. Jeg henter bare proteinene mine et annet sted. Jeg baker for moro skyld. Hvis jeg vil, kan jeg dra på bærtur, lage saft og syltetøy av fangsten. Men bare hvis jeg vil. Safting, sylting, brygging og baking har blitt hobbyer som vi kan fylle livet med for å gi det en ekstra piff.

Jeg kan strø Piffikrydder over alle måltidene mine, hvis det er det jeg ønsker. No worries!

 

EPILOG

Hmm, nå ble jeg litt fysen. Har vi noe godt i skapet tro?

Selvsagt har vi det.

 

Tilfeldig utvalgte matbilder jeg fant på telefonen min. Bildet lengst til høyre i midtrekka illustrerer den selsomme blandingen jeg fylte magen med mens jeg ferdigstilte dette innlegget. 

 

#mat #matlykke #noworries 

Jeg har ikke tid!

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger i løpet av en tja, la oss si en uke, jeg sier til ungene mine at jeg ikke har tid. Tid til å spille et spill, tid til å bli med ut å ake, tid til å Kom hit! Kom hit da! Mammaaaa, kom hit! Nå tror du kanskje at dette er et sånn suppete innlegg om at man skal bruke mer tid med barna i hverdagen og bladibla, men det er slettes ikke tanken. Jeg er bare så fascinert over måten vi bruker uttrykket på. «Har ikke tid». Som om tiden er noe vi eier.

Jeg blir mer og mer usikker på at det er tilfellet. Selv om vi prøver så hardt vi bare kan. Vi teller år, holder styr på måneder, fyller ukene og dagene til randen med aktiviteter, deler opp timer i minutter, og lar sekundene tikke av gårde. Tid er ikke relativt, men en fysisk greie som vi føler vi må kontrollere. Og hvis vi mister styringa, friker vi ut! Det kan i alle fall jeg finne på å gjøre.

Finne på, er muligens ikke rett ordbruk. Hvis jeg tuller med tida, går det rett i ryggmargen. Hvis jeg har dårlig tid ? Forresten, jeg omformulerer: hvis jeg opplever at tiden ikke strekker til, eller går for fort, glemmer jeg å puste. Ikke fullstendig så klart, det ville vært lite teit. Det er mer sånn at lungene mine arbeider kort og hektisk, og gjør at tankene og bevegelsene mine også blir korte og hektiske. Det eksisterer vel et ord for dette? (Hint: rimer på PRESS)

I slike situasjoner blir jeg akkurat som kaninen fra Alice i Eventyrland, som flyr rundt med et digert ur i hånda og roper usammenhengende til alle han passerer. Hva hadde skjedd om han hadde mistet dette uret? For aldri å finne det igjen? Jeg innbiller meg at vi hadde sett en helt annen kanin. En definitivt roligere, og muligens mer harmonisk langøret versjon. Hva om jeg sluttet å bruke klokke og kalender? Ville jeg fått lavere skuldre da? Helt sikkert. Jeg ville også endt opp uten jobb, blitt gransket på grunn av mine barns mange forsentkomminger, og generelt blitt uglesett av resten av samfunnet. Fin tanke i teorien, vil ikke fungere i praksis. Myth busted.

Så hva gjør man? Fortsetter kampen mot klokka, med full timeplan, mens årene bare suser av gårde? Som barn lærte jeg at tider skal komme og henrulle. Det er liksom det tiden gjør, ikke sant? Kommer og går. Den er rett og slett ikke til å stoppe. Noen forsøker kanskje, tror at tilsynelatende evig ungdom er en måte å stoppe tiden på. Det er ikke det vettu. Jeg ser for meg at Tiden ler av disse fortapte sjelene. Eventuelt blir fornærmet. For er det ikke en smule respektløst, å ville heve seg over Tiden? I grunnen spiller det ingen rolle, den innhenter alle til sist. Moahahahahahahaha! sier den da.

Jeg skjønner godt dem som ønsker seg mer tid, skulle gjerne hatt litt mer av det selv. Særlig siden tid visstnok er penger. (Et heller tvilsomt uttrykk, spør du meg.) Jeg føler stadig at jeg mangler tid til det jeg gjerne skulle gjort. Til å skrive, for eksempel. Jeg har ikke tid, tenker jeg. Men så ta deg tid da! sier de. Ta tid? Igjen høres det ut som vi har et eierskap til den. Tid er noe man skal ha, ta og bruke. Bruker du nok rå makt, kan du skaffe deg all den tiden du trenger. Eeeeller, er det mer riktig å si at tid en gave. Som man gjerne kan si takk for. Å gi tid, både til seg selv og andre, klinger mye bedre. Åh, nå ble det god stemning og lave skuldre her.

Helt til slutt; tilbake til disse ungene. De får nesten uforskammet mye av min tid. Jeg sier uforskammet, fordi det ofte går utover mange andre fornuftige gjøremål i hjemmet. Som strengt tatt ikke er livsviktige, eller haster på noen måte. 

PS: Takk for at du tok/brukte/ga deg selv tid til å lese disse lett forvirrede linjer.

 

Tikketitakk for Tiden!

 

#tidsklemma #stressa #dårligtid

Den kalde, gufne tida

Vinteren er ikke min favorittårstid. (For de nysgjerrige: jeg liker høsten.) Vinteren er ikke min bestevenn. Likevel kan jeg føle et blaff av glede ved å se den igjen, etter noen måneders fravær, så iskald er jeg ikke. Hjertet smelter en anelse når de første hvite fnuggene viser seg. Snø kan være fint, spesielt når den glitrer og knirker. Hvit jul er stas. Men så snart vi passerer nyttår, mister vinterprakten noe av glansen. Snøen som falt i fjor har blitt møkkete og grå.

Jeg stålsetter meg ved starten av januar, fordi jeg vet hva som er i vente. En ugjestmild og kald verden i svart/hvitt. Jeg foretrekker farger og liv, men det er nå meg. Mørket og frosten kommer til å prege livet mitt i det som føles som en smått uoverskuelig fremtid. Hver dag som passeres føles som en seier, ett skritt nærmere en lysere tilværelse. Men det er forbasket lenge til ennå. I mellomtiden forsøker jeg å holde meg positiv, optimistisk til krampa tar meg! For det er nemlig bare et spørsmål om tid før vinterbluesen tar meg.

Hver eneste vinter må jeg jobbe steinhardt for å ikke synke ned i en depressiv pøl av dunkelt og dypt isvann. Målet er å holde meg over vannskorpa til påske. Da begynner verden nemlig å føles mer normal igjen. Alle de veletablerte rådene blir fulgt: Spise vitaminer, oppholde meg ute i dagslys så ofte jeg kan, være fysisk aktiv. Jeg legger planer, melder meg på aktiviteter som skal gi meg påfyll av deilig energi. Og glemmer at da må jeg ut.

Dermed labber jeg tungt gjennom djupsnøen, vakler på ustø ben over isen, hutrer mot vinterstormen og minusgradene som fryser snørra fast i nesevingene mine. Nok en sjarmerende bieffekt av vinteren, forresten. For om det ikke var forhufset nok med bitende kulde og nedbør i fast form, må man kjempe seg gjennom en krevende hinderløype av virus og bakterier. Som selvfølgelig er umulig, i alle fall hvis man er nødt til å forholde seg til folk. Og til drømmen min om at det skal bli lovpålagt å gå i hi om vinteren går i oppfyllelse, blir jeg pent nødt til å tåle en forkjølelse eller ti.

Jeg skulle gjerne ligget under et pledd og sovet bort årstiden. De små, våkne periodene ville jeg fylt med te, rødvin og sjokolade (å gi kroppen ekstra polstring er bare fint når det er kaldt), i selskap med serier, filmer og bøker. Vinteren burde brukes til hyggelige og nyttige inneaktiviteter, ikke til å risikere liv og lemmer ved å kave rundt i snøværet. Jeg har blitt reddet av Naf èn gang allerede i vinter (noe med en glatt oppoverbakke og en puslete bil).

Om vinteren er føttene mine konstant kalde og hendene tørre og såre. For å forebygge dette må jeg bruke pengene mine på ullsokker, håndkremer og andre remedier. Forrådet av halspastiller, nesespray, kleenex og paracet må holdes ved like. Det er så mye utstyr! Klær, klær og mere klær! Gode sko og brodder. Vinterdekk. Vin. Ting som er helt nødvendige for å overleve den kalde, gufne tida. Da er det godt at klemmer er gratis. (Du tror kanskje at jeg liker deg ekstra godt når jeg gir så lange klemmer? Egentlig forsøker jeg bare å stjele så mye som mulig av kroppsvarmen din.)

 

De upubliserte tekstene fra 2017: Gull, eller mest tull?

I fjor måtte jeg (som vanlig) forkaste opptil flere skriveidèer, av forskjellige grunner. Noen, fordi de rett og slett ikke var særlig gode (de som sier pang! når de dukker opp i hodet mitt, og forsvinner med et *poff* når jeg ser litt nærmere på dem). Noen fordi jeg ikke orket å skrive dem ferdig, andre igjen fordi jeg ikke rakk det før de ble uaktuelle.

 

Et glitrende eksempel på nettopp det er teksten jeg skulle skrive om Zlatan i undertøyet. Jeg vet dere har sett den; reklameposteren der han gliser skjelmsk mot deg med åpne armer, kun iført muskler og boxer. Som en djevelsk Lucifer, bare uten de svarte vingene. Vanligvis er jeg temmelig blasert når det kommer til slike annonser. Det finnes tusenvis av denne typen i omløp, og det er så vidt de får meg til å heve øyenbrynet en gang. Men nå ble jeg, som normalt hverken er spesielt imponert av mannen eller musklene, altså dypt rystet. Rett og slett bragt ut av likevekt. Det var så ille at jeg ikke torde å gå inn i de butikkene som solgte denne typen undertøy, i frykt for at han plutselig skulle tre frem fra en mørk krok og lokke meg lukt inn i Helsike.

 

En annen tekst som aldri ble til noe mer enn skarve notater var den om Malviksenteret. Mitt lokale shoppingmekka, der butikkene avløser hverandre oftere enn jeg bytter sengetøy (jeg har forresten et forbedringspotensiale der, er fullt klar over det). Senteret er praktisk, men ikke spesielt sjarmerende. Du tilbringer ikke mer tid der enn nødvendig, og det lider jo selvfølgelig de stakkars kjøpmennene under. Det kan på ingen måte kalles et levende senter, men likevel har det en slags udødelighet. Det blir nemlig forsøkt vekket til live gang på gang, men ved å bytte ut små deler etter tur. Dr. Frankenstein kan bare ta seg en bolle. (Nå må jeg legge til at Malviksenteret skal gjennomgå en stor forandring nå i vinter. Huzzah!)

 

Så er det en tekst jeg har litt dårlig samvittighet for at aldri ble noe av, nemlig Kollegaen uten filter. Den var faktisk et slags bestillingsverk fra en fyr jeg jobber med. Han hadde selv kommet opp med den spøkefulle tittelen, og jeg bukket og nikket og lovte at Jadda! Den skal jeg skrive vettu! Men så ville den liksom ikke. Kanskje fordi jeg ikke opplever ham som filterløs?

 

I påska var tradisjonen tro hele familien samlet på hytta. Det hadde jeg tenkt å skrive et vers om. Så langt kom jeg:

Mandag kom èn til Risvikahus.

Tirsdag: to voksne, to barn -og en pus.

Onsdag var de tre som heiv på seg sekken.

Torsdag ankom de to siste i rekken.

I den andre hytta var det også tre.

Må ikke glemme det!

Videre skulle det være en oppramsing av alt det hyggelige vi gjorde. Nå slo det meg plutselig at vi stort sett gjør det samme hvert år. Kanskje jeg bare skal fullføre idèen etter dette årets påskeferie?

 

Jeg skulle starte å skrive Bok! Det skulle jeg gjøre ja. Jeg var veldig ivrig i begynnelsen, og skriblet ned alt jeg kunne komme på. Jeg hadde et persongalleri, et slags plott, og flere pussige situasjoner som skulle flettes inn der det passet. Og så gikk jeg lei. Fortellingen var i grunnen litt kjedelig. Den manglet NOE, og uten dette var den rett og slett ikke særlig interessant å jobbe med. Men alle som skriver må jo ha noen slike liggende i skuffen, tenker jeg.

 

Et vakkert hjem var teksten som spurte hva som skal til for at man kan kalle et hjem vakkert. Er det måten man har pusset opp på, valget av møbler, eller om det er rent og ryddig som avgjør det? Dette skulle jeg fundere litt på, før jeg kom med konklusjonen om at «Et hjem er vakkert når menneskene i det har det bra, og trives med seg selv og hverandre.» Kunne blitt et nydelig, lite innlegg der altså.

 

Nå er det ikke så ofte jeg prøver meg på å skrive dikt, og med god grunn. Da jeg var ute og gikk tur en formiddag, åpenbarte det seg noe enormt pompøst og dypt i mitt indre. Tittelen Stjernene er høyere sier vel sitt? Jeg skal ikke utsette dere for flere smakebiter her. Vi lar bare stjernene ligge og beveger oss videre, tenker jeg.

 

Jeg tenkte å skrive noe om Halloween. Kanskje si noe om hvor kjedelig det er at de fleste kostymer for kvinner går ut på å være sexykinkyhot et eller annet. Jeg vurderte å lete frem noen bilder fra temafester jeg har vært på, der jeg poserer som Marge Simpson, gravid elefant eller mentalpasient (hadde laga meg en hvit frakk med ekstra lange armer som var knytt sammen bak ryggen. Under var jeg en slags superhelt, med undertøyet, type mer praktisk enn pirrende, utenpå klærne, og dobørste som spesialvåpen). Ikke særlig sexy med andre ord, men veldig gøy!

 

I tillegg til dette ønsket jeg å fortelle verden hvor totalt overflødig jeg synes konseptet Hallo Venn er! Greia er at det arrangeres en alternativ, «koselig» fest for alle de barna (og voksne) som vil unngå det skremmende. Jeezez? Jeg har ikke noe imot at det stelles i stand slike selskap, jeg tipper ungene digger det! Men når det presenteres som et alternativ til halloweenfeiring synes jeg det blir feil. Litt sånn at de «slemme» barna kler seg ut som zombier og vampyrer og skumler seg, mens de «snille» er prinsesser og superhelter i en verden av pasteller og sukkerspinn. Der skal det koses og klemmes og skånes. Og det synes jeg er synd. Halloween er den eneste dagen i året der det lov til å omfavne mørket, gjøre det til sitt eget, rett og slett. Kanskje det da ikke blir så skummelt, likevel. Jeg skulle avslutte teksten med å nevne kommentaren jeg leste, fra en mor som kunne fortelle at den lille jenta hennes ble skremt av de store bamsemaskotene på Hallo Vennfesten. Da lo jeg høyt.

 

Det var, sånn passe kort oppsummert, noen av tekstene som ikke fikk se lyset i 2017. Det vil helt sikkert være en drøss av slike restenotater når 2018 er omme også. Det som er sikkert er at jeg med sikkerhet kommer til å fortsette å leke meg med tekst. Det er jeg 100 prosent sikker på.  

 

 

Den lille jenta og rosafargen

Min lille, rare jente fyller snart fire år. Hele livet har hun vært lillesøster til en storebror, og de har stort sett kommet godt overens. Som eldre søsken har han en viss påvirkningskraft på søstera si, så bæsj, raping, monstre og dinosaurer har hatt stor underholdningsverdi hos dem begge. Det er den ene siden av denne jenta. På den andre siden finner vi vakre prinsesser, nydelig sang og dans, og ikke minst; fargen ROSA. Hun eeeeeelsker nemlig rosa. (Og litt lilla, når hun kommer på det.)

Jeg vet at jeg overhodet ikke har pushet henne i noen som helst retning fargemessig. Mine hender er rene, for ikke å si fargeløse. De rosa plaggene hun eier har hun stort sett fått i gave eller arvet. Bortsett fra en lyserosa kjole med paljetter som jeg kjøpte til bursdagen hennes i fjor. Den var så fin at prinsessegenet kicket inn selv hos en standhaftig feministmamma. Og det er jo ikke det at hun ikke skal få være prinsesse en gang i blant. Det var drømmen min også det, da jeg var noen hoder kortere. Alle burde få lov til å føle seg FIN nå og da. Jeg mener selvfølgelig at hun er verdens beste og fineste uansett hvordan hun måtte se ut eller oppføre seg, men jeg vet jo selv hvor deilig følelsen er når man skinner litt ekstra på utsida.  Jeg innbiller meg at det der er ganske menneskelig.

Selv var jeg inderlig forelsket i min lyserosa silkekjole med hvite blonder. Baksiden med den kjolen (forsiden også, når sant skal sies), var at jeg ikke torde å røre meg i den. Plagget var rett og slett for nydelig. Det sier seg selv at jeg ikke var spesielt morsom i den kjolen, men fin, det var jeg. De senere årene har jeg kunnet styre min begeistring for rosa. Det skjedde noe på veien mot voksentilværelsen. Rosa var ikke tøft. Og man vil jo være tøff? I alle fall var det viktig for meg da. Jeg skulle ikke være en sånn søt, pusete og ultrafeminin jente. Deretter innså jeg at man kunne være feminin og tøff samtidig. Jeg kunne til og med være tøff i rosa! Fordi det til syvende og sist ikke er innpakningen det kommer an på. Man skal ikke skue hunnen på hårene. Og det gjelder uansett hvilken farge hun velger seg.

Og det som jo veier tyngst her, er at vi faktisk har et valg. Jenter har muligheten til å forelske seg i akkurat den fargen de vil. Da er det nesten verre med gutta. For hvis de innrømmer at de liker rosa (eller til en viss grad lilla) kan det hende de får høre det. Ta for eksempel denne situasjonen fra en helt vanlig dag i barnehagen: Jeg skulle hente lillesøster, og i gangen befant det seg også ei annen jente og en liten gutt. Gutten hadde fått seg ny vannflaske, og var tydelig stolt av den. Den vesle jenta tar et blikk på den og utbryter «Det er en jenteflaske!». Flaska var nemlig rosa. Jeg kunne ikke dy meg, og sa med min mest pedagogiske stemme: Jenteflaske? Men det er jo ikke noen jente på den, her er det bare bilde av et pinnsvin (for det var det). Jeg kunne se at jenta tenkte hardt, men hun kunne ikke finne noe å utsette på kommentaren min. Guttungen kunne ikke brydd seg mindre, all ære til ham. Like etter, på vei ut døra, tenkte jeg at jeg hadde gjort dagens gode gjerning. Et lite frø var sådd.

Jeg kommer aldri til å oppfordre til enveiskjøring i fargeveien, selv om jeg ser hvor tilsynelatende lykkelig jenta mi blir av rosa. Innimellom kommer jeg til å sette foten på bremsen. Til denne bursdagen har jeg kjøpt en ny kjole til henne. Den er ekstremt glitrende og inneholder alle regnbuens farger, der rosa bare er en av dem. Når jeg nå tenker over det, er det mulig denne kjolen er et ledd i en større plan for å utvide fargerepertoaret hennes. Politisk korrekthet, forkledd i et raust dryss av glitter. Jeg må forresten legge til at jeg har kjøpt en glitrende strømpebukse til også. Den er tilfeldigvis lyserosa.

 

Det var en gang en rosa prinsesse ved navn Vikke...

 

#jentefarge #rosa #bursdagsjente

Mine utvalgte julefavoritter

For å holde styr på alt som skal skje i jula, er det mange som skriver lister. Ønskelister, handlelister, lister over alt som skal brygges og bakes, og lister over hvem som har gjort seg fortjent til julekort i år. (Det er dyrt med frimerker.) Listene er et fint verktøy, som hjelper oss med å holde stø kurs i julestormen. Jeg har også mine, og jeg klamrer meg til dem som livbøyer på det åpne havet (voldsomt så maritimt dette ble). Jeg kommer ikke til å legge ut disse listene her, da de har veldig liten underholdningsverdi. Jeg vil heller dele noen av mine julefavorittlister, så får vi se hvor mange om er enige med meg:

 

Julelåter:

  • Last Christmas -Wham
  • Home for Christmas -Maria Mena
  • Hem?att Tel Jul -Vazelina Bilopphøggers
  • Santa Baby -Eartha Kitt
  • When You Wish Upon a Star -Cliff Edvards (Disneyversjonen)

 

Når det gjelder julesanger har jeg mangemange favoritter, men dette er altså et lite utvalg av de som MÅ være med. Jeg elsker tidspunktet når P7 Klem blir forvandlet til Julekanalen, da venter en hel måned med juletrall her hjemme.

 

Julekaker:

  • Berlinerkranser
  • Bordstabels
  • Kolakjeks
  • Pepperkaker (mest på grunn av lukta)

 

Farmor var helt rå på julebakst, og produserte mengder av fattigmenn, smultringer, sirupssnipper og mere til hver eneste jul. Hun pleide å oppbevare herlighetene i store bokser på et av rommene ovenpå. Dit opp pleide jeg å snike meg, og mumset i meg så mye jeg greide før fraværet mitt begynte å bli mistenksomt. Jeg vet jeg antageligvis bare kunne ha spurt, så hadde jeg fått julekaker. Men det smakte liksom bedre når de ble spist i skjul.  

 

Julepynt:

  • Pepperkakehus (de siste årene har vi bygd pepperkakeborg)
  • Juletre (med masse fargerik pynt!)
  • Nisser

 

Hvert år når jeg pakker opp julepynten, synes jeg at jeg har så lite. Her er det med andre ord alltid rom for mer! Og det skal være en god miks av gammelt, nytt, pent, rart, ja til og med litt stygt. Akkurat som livet selv. Jul er minner, og pynten er med på å forsterke disse. Hjemme hos mamma har all den styggeste pynten en helt egen hylle. Der står blant annet de aller mest slitne dorullnissene, og lysfigurer som mangler deler av ansiktet, samt en kroppsdel eller to. Supersjarmerende! Jeg vet at det finnes folk der ute som har en grankvist i et hjørne pluss ei enslig stjerne i panoramavinduet, og kaller det julepynt. Hvis du er en av dem: kondolerer.

 

Julefilmer:

  • Hjelp, det er juleferie!

 

Den eneste filmen jeg MÅ se hvert år er denne 80-tallsklassikeren. Og jeg gleder meg like mye i år til å oppleve (SPOILER ALERT!) de irriterende familiemedlemmene, de snobbete naboene, forviklingene med julelysene, ekornet i treet og den tørreste kalkunen. Tidligere stod også Tre nøtter til Askepott på lista, men de siste årene har den liksom ikke passet inn i programmet. Det er rett og slett for mye aktivitet rundt omkring til å sitte i pysjen i sofaen den dagen. Og egentlig er det helt greit, for er ikke filmen i grunnen litt kjedelig? (Hallo! Tradisjon! Jadda, jeg hører dere...) Men fine kostymer da! Kanskje jeg skal gjøre et forsøk igjen i år?

 

Julegaver:

  • Bøker
  • Julepynt
  • Noe hjemmelaget

 

I vår familie er vi relativt god på å skrive ønskelister, på den måten sikrer man seg at man ender opp med noe man har bruk for/lyst på. Lista varierer selvfølgelig hvert år, men disse tre tingene er alltid med. Og er alltid like stas å få!

 

Julepålegg:

  • Hjemmelaget tomatsild
  • Laks og eggerøre
  • Hattost (også kjent som Gräddost)

 

Til julefrokosten og lunsjen skal det bugne av all slags lekker mat, men det blir ikke helt komplett uten disse tre (fire) komponentene. I tillegg skal det være oster av mange slag, sylte, tunge, pølse og spekeskinke. Posteier og salater. Grovt brød, loff, knekkebrød og lefse. Melk, juice, te og kaffe. Kunsten er å kutte skivene i så små biter at man får smakt på alt pålegget før magen er full.

 

Juledrikke:

  • Dahls julebrus
  • Hjemmelaget julebrygg
  • Akevitt

 

Det drikkes ikke så mye julebrus, må jeg innrømme. Mulig jeg har blitt for voksen, det blir rett og slett for søtt. En plass på lista får den likevel. Og det blir ikke jul uten at jeg på et eller annet tidspunkt smaker på akevitt, gjerne i kombinasjon med friskt julebrygg (den uten prosenter).

 

Listene er i grunnen uendelige. Her kunne jeg flesket til med beste/verste juleminne, favorittaktiviteter, juleklær (pysj er selvfølgelig høyt oppe her, sammen med julegenser), juledufter med mere. Det hadde også vært morsomt å se andre sine lister, jul er jo en veldig personlig greie. Lykke til med både listeskrivingen, og ikke minst gjennomføringen. Ha en god, tradisjonsrik og komplett stressfri desember!

 

Velkommen inn i til Vikkes jul! 

 

#listelykke #juletradisjoner  #julefavoritter

Familien først!

I min familie har vi i grunnen stort sett hatt det ganske greit. Vi har trivdes i hverandres selskap. Underholdt hverandre. Vi har sunget bursdagssanger, reist på turer og lekt sammen. Festet og danset. Støttet hverandre. Tørket hverandres tårer og gitt hverandre uendelig antall klemmer. Vi har betrodd hverandre hemmeligheter. Delt små og store begivenheter. Vi har hjulpet hverandre; vasket, båret, skysset og snekret. Irritert vettet av hverandre, ropt, kjeftet og furtet. Vi har vært så nær som vi kan bli, og blitt splittet av store avstander. Men uansett hvor langt det måtte være mellom oss, har vi noe som holder oss tett sammen. For på innsida et sted, kanskje til og med på de fete blodårene som pumper liv til hjertet, står det tatovert et navn: Dahn.

Vi bruker ofte uttrykket «å være en Dahn». Vi er ubeskjedne nok til å mene at dette er en hedersbetegnelse. Å være en Dahn, mener vi, er å ikke ta seg selv så høytidelig. Det er å være åpen og imøtekommende mot folk vi treffer. Det er å ikke se ned på andre, men møte alle med forståelse. Det er å tulle og fjase og leke, alder ingen hindring. En Dahn er et lekent menneske. Og til tross for denne nærmest skamløse lovprisingen av oss selv, vet vi også at vi er ydmyke og ekstremt takknemlige.

Og apropos takknemlig: jeg er så vanvittig glad for at jeg ramlet inn i verden samtidig som disse folka! For denne gjengen skuffer aldri. Vi vet hvor vi har hverandre, og vi vet å sette pris på hverandre. Det er så enormt mye å hente her, hvis du bare har vett til å spørre om det. (Og hvis du ikke spør, kommer de like forbasket til din redning likevel.)

Men tilbake til det å være en Dahn: det trenger ikke nødvendigvis å bety at det er det som står på bankkortet ditt. For i løpet av årene vi har hengt sammen, har vi møtt mange andre Dahner på vår vei. Fine folk som vi nær sagt har adoptert, og innlemmet i flokken. Kjærester og ektefeller, så klart, det er selvsagt. Men også gode venner. Mennesker som utfyller oss på en måte, som har kvaliteter som passer perfekt med våre. De er like mye en del av vår familie som de vi deler blodslinje med. Og de vet også at de når som helst kan dukke opp hos oss, og bli ønsket velkommen.

Dahnklan, kaller vi oss. Spøkefullt sagt til å begynne med, men når vi nå sier det blir vi på en måte litt rettere i ryggen. Det er en trygghet og stolthet bak det navnet. Jeg har ymtet frempå tidligere om at det hadde vært kult å ha sitt eget våpenskjold. Og jo mer jeg tenker på det, dess mer riktig føles det. et våpenskjold med Dahnklan på toppen, og inskripsjonen «Familien først!» på bunnen. Og noe aldeles tullete og litt absurd i midten. Akkurat som oss.

Vår slekts høyborg heter Risvika. Det er der vi samles, henter styrke og har det ekstra hyggelig i hverandres selskap. Det er dit vi inviterer de vi er mest glad i. Som vi kjenner godt, eller ønsker å bli bedre kjent med. De som har vært på Risvika vet hva jeg snakker om. Og de som ennå ikke har vært der er hjertelig velkomne, der er det nemlig rom for alle.

Likevel, en Dahn er en litt sær og sammensatt skikkelse. For i tillegg til behovet for å omgi seg med fine folk, er vi også innmari glade i å være alene. Kanskje er det nettopp vissheten om at de andre aldri er langt unna, som gjør at vi noen ganger ønsker ro. Fordi èn ting er sikkert i vår familie.

En Dahn er aldri alene.

 

 

#familie

Etterlysning: Har noen sett drømmene mine?

Jeg hadde stort sett drømt meg gjennom livet. Helt til den dagen jeg våknet, og oppdaget at jeg hadde blitt voksen. Drømmene mine hadde gradvis blitt mindre og færre etter hvert som tiden gikk, og jeg merket det ikke før de var forsvunnet. Nå kjenner jeg at jeg savner dem, og kunne gjerne tenkt meg å få dem tilbake. Dusør utloves!

 

Vakre hekser og tøffe prinsesser

I mange, lange år var jeg mer eller mindre konstant i drømmeland. Jeg var en Drømmer med stor D. Jeg dagdrømte i timene på skolen, og gikk sikkert glipp av mye (u)nyttig lærdom i løpet av årene der.  Jeg elsket å sitte i baksetet på lengre bilturer, for da fikk jeg ro til å fylle hodet mitt med vidunderlige scenarioer. Hvis jeg leste bøker eller så filmer jeg likte spesielt godt, var det som om jeg var en del av handlingen, og ikke bare en tilskuer som stod utenfor og så inn.

I tankene mine reiste jeg ofte til fjerne steder, og opplevde de mest fantastiske ting. Jeg kunne drømme at jeg var heltinnen i eventyret, som ble hyllet for sine bragder. Jeg skapte meg om til en overjordisk vakker heks med magiske evner, som jeg hensynsløst benyttet på de jeg ikke likte (hun der irriterende søte dama i parallellklassen, for eksempel). Jeg drømte selvfølgelig om kjendiser jeg skulle møte, og som jeg ble bestevenn, eller kanskje til og med kjæreste med. Helt uskyldig og platonisk, selvsagt. I alle fall til å begynne med.

Etter hvert som jeg ble eldre kom det naturlig nok mer og mer romantikk inn i bildet. Og da kunne drømmene mine spinne rundt alt fra Leonardo Di Caprio og Snusmumrikken(!), til han som møtte blikket mitt i butikken. Det skulle ikke så mye til for å sjarmere meg på den tiden, jeg var så å si altetende. Jeg så for meg at han med de vakre, brune øynene endelig skulle legge merke til meg, og velge meg til sin utkårede. Jeg drømte om vakre landskap, om engelske slott og store kjoler, riddere og drager. Men jeg var aldri den hjelpeløse prinsessen som måtte reddes; jeg beseiret selv mine fiender, og forførte prinsen etterpå.

 

Ikke akkurat drømmebryllupet

Drømmene mine for framtiden var også rimelig fjerne: Jeg skulle bli popstjerne, selvfølgelig, eller bare Kjendis. Det skulle være reportasjer om meg i Se&Hør, som var «the place to be» for alle som var noe i «gamle dager». Senere hadde jeg en plan om å slå meg opp som forfatter/søppeltømmer. Dette er vel det nærmeste jeg kom å ha et litt realistisk syn på verden. Kjekt å ha en fast og trygg inntekt, samtidig som jeg skrev bøkene mine, og disse to tenkte jeg var perfekt å kombinere. En periode drømte jeg helt seriøst om å bli heks. Jeg skrev særoppgave om hekser og lånte bøker om hekser på biblioteket. Studerte urter og deres ulike virkninger, kjøpte tarotkort og skulle lære meg å spå. Jeg så for meg huset jeg skulle bo i: et skikkelig kråkeslott med en viltvoksende, fantastisk hage rundt. Komplett med mystiske rom, og selvfølgelig en svart katt.

Årene gikk, og jeg begynte å drømme om bryllupet mitt. Det skulle være akkurat som den nydelige scenen i Braveheart, der de vies i skjul inne i en lysning i skogen. Jeg skulle ha en enkel blå kjole i 1700-tallsstil. I virkeligheten valgte jeg noe ganske annet, det var plutselig en del praktiske årsaker som spilte inn. Som at jeg ville ha familien til stede, og at vielse ute passer dårlig med det lunefulle Trondheimsværet. Kjolen min var i det minste ganske enkel, selv om den var hvit. Det ble uansett en fin dag; ingen velregissert drøm, men en ekte opplevelse.

 

Skitne drømmer (bokstavelig talt)

Så til de nattlige drømmene mine. De var mye mer spennende før. Jeg kunne fly, for eksempel. Kan ikke huske sist jeg drømte det. Faktisk er det sjelden jeg drømmer noe særlig om nettene i det hele tatt, i alle fall som jeg husker. Og det kan kanskje sees som noe positivt; at jeg får mer av den gode kvalitetssøvnen, uten å forstyrres av rare og forvirrende bilder?

De få drømmene jeg har, handler stort sett om det som foregår i hverdagen. At jeg er på jobb, eller stresser fordi jeg skal et eller annet sted og absolutt ikke er klar. Og overraskende ofte har jeg toalettdrømmer. Enten om skikkelige ekle, offentlige toalett som jeg kvier meg for å bruke, eller toalett som står midt i et rom fullt av folk (Er det mulig å få litt privatliv, kanskje?). Nå er jeg ofte så trøtt og sliten når jeg legger meg, at jeg sover for tungt til å drømme. Jeg husker i alle fall ikke at det har skjedd noe når jeg våkner. Og så er det noe med å bli vekket av unger som roper etter mamma eller kommer hoppende opp i senga tidlig om morgenen. Du mister den deilige tiden der du våkner, snur deg over på den andre siden flyter inn og ut av drømmesøvnen. Mmmmm, den følelsen? den forsvant et sted på veien, gitt.

 

Drømmeplanleggeren

Jeg savner drømmene mine, og undres over hvorfor de ble borte. Har de til slutt måttet vike for den brutale virkeligheten, eller er de der fortsatt et sted, mellom alle plikter, avtaler, mas og støy? Kan hende jeg må begynne å sette av tid til dem i kalenderen: «Søndag kl. 20.00 -Drømming».  Eller: «Jeg kan dessverre ikke møte deg i morgen, jeg skal på drømming.» Men kan jeg egentlig tillate meg å forsvinne til fjerne steder, når det er så menge som behøver meg her i det virkelige liv?

Hvis jeg nå er i nærheten av å ha drømmelignende tanker, dreier det seg mest om helt enkle ting. Tid for meg selv. Et glass vin, eller sjokolade. Fine turer. Ikke om å være popstjerne, men å kanskje dra på konsert.. Når det gjelder den strålende fremtiden, holder jeg fortsatt på drømmen om å bli forfatter. Gjerne i tillegg til å være søppeltømmer. Fordi hvis hodet en gang i blant skulle forsvinne i skyene, befinner bena seg fortsatt nede på jorda. Og selv om det kan føles litt kjipt, har jeg erfart at det er lurt. Jeg ble ikke heks, men legger jeg godviljen til, kan jeg kanskje velge å kalle meg en vis kvinne.

 

 

#drømmer #etterlysning #heks #kjendis #offentligtoalett #sjokolade #vin

 

Jul i OKTOBER!!! (Folk ass...)

«Nå er det jul igjen, ja nå er det jul igjen, og DET ER ALTFOR TIDLIG!!!» Sier mange. Men ikke jeg. Fordi jeg synes det er koselig å se juleeffekter, året rundt. Selv om jeg ikke går all-in før i desember. Jeg forundrer meg like mye hvert år, over disse som gidder å bruke energien sin på å forbanne jula. Likevel, jeg burde ikke være overrasket. Senest i dag overhørte jeg en mann som bannet høyt inne på Rema fordi de hadde sluttet å selge tannkremen hans. Hans tannkrem! Han tok det som en personlig fornærmelse; hvordan kunne de gjøre dette mot Ham? Jeg måtte snike meg bort derfra fordi jeg var på nippet til å le høyt. Folk ass?

«Julemarsipan i oktober? Julebrus i oktober?? Julepynt i OKTOBER! Nå står ikke jula til påske!!!» Sier grettengrinchene, før de trekker pusten for å forberede en tirade mot handelsstanden og alt annet ondt i verden. Det rynkes på neser og knurrer i struper. Disse folka er støtt, krenket og fornærmet. Og jeg kunne forstått det om det hadde vært snakk om nakne mennesker og kjønnsorganer i bevegelse. Men joviale nisser og sjokoladetrukne griser? Er det ærlig talt noe å hisse seg opp over? («Nei.») (Er det rart at jeg besvarer mine egne spørsmål.) («Ja.»)

Jeg har hørt, at hvis det i hele tatt skal være lønnsomt å produsere julevarer, må de shippes ut i butikkene såpass tidlig. Se for dere at julebrusproduksjonen hadde stoppet helt på grunn av for dårlig profitt. At det var komplett umulig å oppdrive, hverken før eller i løpet av julehøytiden. Det hadde resultert i ramaskrik, opprør, og fakkeltog landet rundt. Jeg grøsser bare jeg tenker tanken. Da får vi heller tåle å titte på godsakene i hyllene mens høsten fortsatt er på sitt mest, eh, høstete. for det går an, nemlig: å se, men ikke røre. Hvis du helst ikke vil poppe nissebrusen før 1. desember; la vær. Synes du det er helligbrøde å nyte marsipangris i oktober; la den ligge. Er du ikke gira på glitter og gavepapir; gå rolig forbi.

Men igjen; hvis ingen hadde kjøpt, hadde det heller ikke vært noen vits i å tilby varene. Sånn sett er det de triggerhappy, kjøpegærne folka som burde være målet for surpompenes eder og galle, og ikke de kjipe kjøpmennene.

Apropos surpompene. Jeg skal spise hatten min, om de ikke er de samme folka som kjøper sommerferien i januar. Ser i sydenkataloger og gleder seg, mens snøen fortsatt laver ned og vi går med ull fra innerst til ytterst. Snedig nok er det ingen som hyler om at den slags er for tidlig.  

På den andre enden av skalaen har du de som handler julepynt på salg like over nyttår. Som ikke skal brukes igjen før i desember. DA snakker vi tidlig. Mange kjøper gaver året rundt, noe som faktisk er meget praktisk økonomisk sett. Noen er begavet på håndarbeidsfronten, og jobber iherdig året gjennom for å bli ferdig til jul. Man kan jo spørre seg: er disse menneskene de fornuftige av oss, eller er de spik, spenna gærne?

Jeg er av den typen som alltid er litt seint ute med juleforberedelsene. Alle planene sitter liksom fast inne i hodet, og jeg rekker ikke å sette dem ut i livet før det begynner å bli kritisk nærme 24. desember. Så selv om jeg elsker jula, blir den stort sett ikke iverksatt før tidligst i adventstida. Bortsett fra en tradisjon vi har: å feire prøvejul midt i november. Da dekker vi bordet med ribbe og medisterkaker, og nyter den feite maten med julemusikk i bakgrunnen. Jeg husker ikke hvorfor vi begynte med dette ritualet, men det er mulig det henger sammen med at det da finnes billig ribbe i butikkene?

 

Kan nesten ikke vente med å pynte tre! Men det må jeg, for ennå er det aaaaalt for tidlig! 

 

#jul #juleforberedelser #juleglede #julegruff #julioktober 

Feire det som feires kan!

Jeg har nettopp hatt bursdag. Det var ingen rund og fin dag, men en av de helt vanlige som kommer imellom. Likevel måtte den jo feires, så klart den måtte det! Alle grunner til å gjøre noe ekstra er hjertelig velkommen i min hverdag. Bursdag er kake, sang, ballonger og gjester, sånn har det alltid vært og sånn skal det være. Det er MIN dag, og jeg vil gjerne ha så mange gratulasjoner og klemmer som overhodet mulig. Og pakker! Det er fortsatt spennende med pakker.

Jeg er også påpasselig med å gratulere andre på dagen sin, selv om de kanskje helst skulle sett at begivenheten passerte i under radaren. Glem det!, sier jeg da, og kaster meg rundt halsen på dem. Hurra for deg som fyller ditt ååååår! Nå blir det kake og kaffetååååår! Innerst inne velger jeg å tro de blir glad for det. Det gleder i det minste meg!

Den samme entusiasmen stiger til overflaten ved den minste lille antydning til merkedag. Jeg er en sucker for festlige anledninger, være seg små eller store begivenheter. Selvfølgelig er det ekstra stas med jul, 17. mai, bryllup eller navnefester, men det er jo så mange andre ting som kan feires også! Det dukker stadig opp nye ting, og jeg er ikke sen med å trykke dem til mitt feststemte bryst. Kanelbollens dag? Jippi! Fårikålens dag? Juhuu! Katten fyller år? Purrrraaaa!

Jeg setter pris på disse «nymotens» påfunnene også, som for eksempel halloween, eller oktoberfest. Det gøyale med disse, som fortsatt er relativt ferske, er å kna dem og forme dem til nye tradisjoner. Gjøre dem til sine egne, rett og slett. Og jeg tar gjerne imot flere, her er det plass til alle! Thanksgiving, kanskje? Eller kinesisk nyttår? Verdens snømanndag? Keep them coming! 

Apropos nye tradisjoner: Da lillejenta ble født på selveste Luciadagen, måtte jo så klart dette markeres på et vis. Her hadde vi vår helt egne selvskrevne Lucia, hvilken mulighet! Så hvert år på bursdagen hennes, går alle gjestene i tog rundt om i huset med lys i hånd og synger «Sara Lucia». Hun først, med lyskransen i håret. Stor stas!

I tillegg til disse faste feiringene som kommer til samme tid hvert år, finnes det en hel drøss av andre anledninger til å dra på seg festhatten. Den dagen utedassen på hytta stod klar, hadde vi innvielsesfest. Klippet dopapirsnora og skålte i mozell. Da våren ikke kom tidligere i år, på grunn av snøen som aldri gikk tom, stelte vi i stand vaffelkalas ute i hagen. Det var mye på trass, men i stedet for å gremmes over snøfallet (vi gjorde det også, selvfølgelig, nok er nok) snudde vi miserabel stemning over til noe hyggelig. I alle fall for en liten stund.

Det er ikke nødvendigvis så mye som skal til, for å skape en anelse pomp i en traurig tilværelse. Det behøver ikke være flagg og ballonger og pene klær, det eneste som trengs er noe litt utenom det vanlige. Dessert på en mandag. Rødvin på en onsdag. Leppestift på fredag. På jobb har vi noe vi kaller «Lipstick Friday». For å markere at det snart er helg pynter vi leppene våre med farge (Den som vil, selvfølgelig. Vi har ennå til gode å få med våre mannlige kollegaer. Pyser...), og på denne måten booster vi den såkalte «fredagsfølelsen». Du vet, når alle går rundt og roper «Fredag!», «Snart helg!», og kniser og fjaser mer enn gjennomsnittlig.

Jeg sier ikke at jeg vil ha fest hver dag, for all del. Da blekner noe av magien. Men et år er langt, og livet er så mye morsommere når man har noe å glede seg til!

 

Vikke blåser ut alle lysene på 5-årsdagen, og ønsker seg mange fine feiringer i framtida!

 

#bursdag #feiring #fest #halloween #hverdagsmagi

KONTRAKT MOT MOBBING

Jeg har ikke noe mer raffinert ord for å beskrive mobbing på enn FORJÆVLIG. Det er en forferdelig destruktiv kraft, som vi alle burde skjemmes over at i det hele tatt eksisterer. Jeg har vært en av de heldige, jeg har ingen historie å fortelle. Men jeg kjenner altfor mange som har det, og det gjør like vondt å høre dem, hver eneste gang.

Det er lett å føle seg maktesløs i møte med disse menneskene, disse historiene. Men jeg vil gjøre det jeg kan for å forebygge og forhindre at mobbing skal fortsette å ødelegge folks liv. Derfor setter jeg opp en bindende kontrakt for meg selv, som jeg forplikter meg til å følge hver dag, alle mine dager.  

 

BINDENDE KONTRAKT MOT MOBBING

Jeg SKAL gi min hjelp og støtte til de som trenger det. Det er ikke alltid jeg er så god på å være sterk for min egen skyld, men jeg kan godt være sterk for andre. Det er ikke sikkert jeg får utrettet så mye, men jeg vil stå stødig sammen med dem som kjemper. INGEN skal stå alene.

 

Jeg SKAL fortsette å dele mine svakheter og usikkerheter med andre. Fordi jeg tror på åpenhet. Og deler man noe av seg selv, er sjansen stor for at andre tør å åpne seg også. Ingenting har godt av å ties i hjel. Det skal alltid være rom for å snakke høyt om det som er ubehagelig.

 

Jeg SKAL sørge for at ingen føler seg utelatt fra fellesskapet. Jeg er ikke er en utpreget sosial person, og det føles ikke alltid naturlig å aktivt oppsøke nye folk, men ser jeg noen som står alene har jeg en plikt til i det minste smile og si hei. Det er så latterlig lett, men kan også være så innmari viktig.

 

Jeg SKAL føre gode verdier videre til ungene mine. Alle foreldre vil at barna deres skal ha venner, slippe å havne utenfor, eller verre enn verst, bli utsatt for mobbing. Til min store frustrasjon er dette noe jeg ikke har noen kontroll over. Fordi det er helt vilkårlig hvem som ender opp med å bli mobbet. Hvem som helst kan bli rammet. Derimot kan jeg påvirke hvordan mine unger skal oppføre seg overfor andre. Jeg kan ikke kreve at de skal være bestevenn med alle, men de skal i det minste SE alle. At de skal være vennlige og inkluderende, og være med på å sørge for at ingen faller utenfor. Hvis de opplever noe vondt, vil jeg at de skal si ifra. Ikke bare på egne vegne, men også på andres. Hvis jeg noen gang skulle oppleve (gud forby) at de systematisk plager andre, er det min fordømte plikt som mamma å jobbe for at dette umiddelbart skal ta slutt!

 

Jeg SKAL fortsette å vise min forakt, og ha nulltoleranse overfor mobbing. Det verste jeg kan gjøre er å være likegyldig, eller å late som det ikke finnes.

 

Signert

Vibeke Dahn

Blekksprut-sjokk i Verona!

I årets Eurovisionfinale deltok Estland med sangen Verona. En Modern Talking-inspirert poplåt, med et sceneshow som bød på mange dramatiske poseringer og blikkontakt med kamera. Siden da har jeg og Mannen snakket om å reise til Verona.

Det hadde vært litt gøy om dette hadde vært sant, men det er det altså ikke. For det var ikke Kooit Tome og Laura sin fortjeneste at vi valgte å dra til byen der Romeo og Julie ble født og (SPOILER ALERT!) døde så altfor unge. Egentlig var det Gardasjøen vi hadde i tankene, da vi bestemte oss for å utvide tinnbryllupsdagsfeiringen(puh...) med en pitteliten Italiatur. Men da vi reiste rundt med pekefingeren på kartet, fant vi ut at vi heller ville bo i byen enn på landet under dette korte oppholdet. Og byen, det var Verona.

All right! Love and tragedy in the air! (Og så mye pizza og gelato du bare gidder å trykke innpå!) Det oppsummerer jo 10 år som ektepar rimelig godt; i gode og onde dager osv. Det skulle vise seg at vi nok var litt impulsive da vi bestilte reisen. I forhold til at vi bare skulle bli der i 3 netter, var det en temmelig lang reisevei med bil og fly og tog før vi endelig var fremme. Men det spilte ingen rolle. Vi hadde skaffet barnevakt (takk til besteforeldrene, dere er fantastiske!), og å reise noe sted uten unger er som en liten ferie i seg selv. Da kan man nemlig LESE, og SOVE, høre på (egen) MUSIKK, eller bare titte ut av vinduet. Behøver ikke mer luksus enn det, si.

Joda, litt mer luksus ville vi ha. Vi feide inn på Grand Hotel, sjekket inn på vårt knøttlille, men meget sjarmerende rom, og strenet rett ut på balkongen og nøt en kopp kaffe. Som ble brygget på vannkokeren på nattbordet, men smakte himmelsk likevel. Fordi vi var i Italia! Og ikke bare var vi i Italia, det skulle snart vise seg at vi befant oss i verdens vakreste by. Alt var så pent! Og gammelt! Skjeve hus, søte restauranter, nydelig utsikt, gode dufter, vakre mennesker? som så godt som alle gikk med Adidas sneakers type Stan Smith på bena. Har ennå ikke helt bestemt meg for om det var merkelig eller kult. Det heller litt begge veier.

Så, hva gjør man ellers i Verona, bortsett fra å studere de innfødtes fottøy? Vi trasket mye i gatene, var innom spisesteder og butikker, kjørte med turistbuss, drakk vin, åt pizza og stresset minst mulig. Det eneste vi visste vi ville gjøre, den eneste planen vi hadde lagt, var å ta en utflukt til Gardasjøen. Den utvalgte dagen øspøset det ute, og vi så mistrøstig på regnet gjennom vinduene på bussen. Det regnet fortsatt da vi ankom Sirmione (en by), derfor stupte vi inn i første og beste restaurant. Der, av en eller annen grunn, fant jeg det for godt å bestille blekksprut til lunsj. Det så heller lugubert ut, men jeg var standhaftig, og tygde meg gjennom tentakler og seigt kjøtt. Det smakte godt, men konsistensen satte meg litt ut. Jeg kunne nærmest sverget på at jeg kjente måltidet sprelle nede i magen i flere timer etterpå.

Omsider ga regnet seg, og vi tok bena fatt. Vi gikk og vi gikk og vi gikk og vi gikk og vi gikk, til vi måtte stoppe. Hadde vi tatt ett skritt til, ville vi tråkket ut i sjøen. Vi surret rundt en stund på tuppen av Sirmionetarmen (veldig uskjønt beskrevet, men sett ovenfra er det ikke et så gærent bilde). Da vi var mette på inntrykk gikk vi tilbake. Og gikk og gikk og gikk og gikk...osv. På dette tidspunktet var jeg sliten. Føttene mine var slitne, hodet var slitent, til og med blekkspruten i magen var sliten. På bussturen hjem sovnet jeg momentant. Det var så fantastisk deilig å krype opp i hotellsenga da vi endelig kom «hjem», men det var dessverre ikke et blivende sted. Siste kveld i Verona, vi måtte ut å spise!

Vi hadde snust oss fram til en restaurant som hadde fått gode skussmål, og som lå et steinkast (eller fem) opp i gata fra der vi bodde. Vi fikk menyene, og derfra begynte det å skjære seg. Jeg insisterte på å spise noe fiskete. Det var som jeg hadde glemt sjømatfadesen fra tidligere den dagen. Mulig kroppen min bare måtte ha fiskevitaminer, jeg vet ikke. Jeg endte i alle fall opp med å bestille fiskesuppe. For mitt indre øye hadde jeg sett for meg en kremete, lekker suppe med store, saftige fiskebiter. Det som ble plassert foran meg var en skål med sjøvann, skjell, -og tentakler. Jeg ble så skuffa at jeg kunne ha grått. Det gjorde jeg for så vidt også, men greide forholdvis raskt å hente meg inn. Det var bare det at jeg var så sliten. Og så var det siste kvelden, og vi skulle KOSE OSS! Ikke sitte å sippe over blekksprut og blåskjell. Kelneren spurte faktisk, da han ryddet unna tallerkenene (min var fortsatt full), om jeg ikke likte maten? «No, sorry», svarte jeg tynt. «But at least I tried.» Og med det bega vi oss videre ut i natten. For å kjøpe sjokolade, pottis og vin. Oppholdet endte med trøstespising i senga. En fin avslutning på en fin tur, spør du meg.

 

PS: Beklager den heftige overskrifta, men alle andre gjør det jo, og jeg måtte bare teste! Unnskyld: teste. Punktum.

 

Kvinne smiler tappert med ekkel suppe. Du vil ikke tro hva som hendte etterpå!!

 

#lostinverona #verona #blekksprut #rødvin #pizza 

Det merkelige med passbilder

Her forleden måtte jeg ned på politihuset for å ordne meg nytt pass. Jeg gikk inn dørene med stor andakt, og prøvde å se minst mulig kriminell ut. Politiet har alltid denne virkningen på meg; jeg blir litt skjelven i beina og svett på ryggen når jeg må forholde meg til dem. Selv om det bare måtte handle om en rutinemessig trafikkontroll, eller som nå, når jeg måtte oppsøke dem for å få nytt pass. Jeg slentret inn dørene med det jeg håpet var en åpen og vennlig fremtoning, tok kølapp og satte meg rolig ned for å vente. Jeg tenker at jeg så så lite mistenkelig ut at jeg garantert vekket mistanke.

Likevel var det ikke det å måtte utsette meg for lovens lange arm det verste med denne settingen. Nei, det verste var at jeg ble nødt til å ta nytt passbilde. Jeg hater å ta passbilde. Jeg får skikkelig prestasjonsangst av det. For dette er et bilde du må leve med i mange år etterpå. Det skal brukes for å legitimere deg, noe som betyr at du blir nødt til å vise det til fremmede med jevne mellomrom. Og jeg vil jo at de skal synes at det er et fint bilde, ikke sant? Eller, det driter jeg egentlig i. Jeg vil at JEG skal synes det er et fint bilde. helst at det er et av de fineste bildene som noen gang er tatt av meg, der jeg fremstår som både vennlig, selvsikker og vakker. Er det rart jeg blir stressa?

Det finnes regler for hvordan passbilder skal se ut. Regel nummer èn, og den viktigste av alle, er at de IKKE skal ligne på deg. Helst skal de være litt skurrete, og med et ansiktsuttrykk du sjelden bruker.  Og helst skal det være tatt for mange, mange år siden. Og så er det dette med «ikke smile, ikke le, ikke vise tennene.» Det får jeg skikkelig noia av, for dess mer jeg konsentrerer meg om å være alvorlig, jo mer føler jeg trang til å le. 

For eksempel mislyktes jeg totalt med å fremstå som seriøs og ordentlig på førerkortbildet mitt. Jeg var så sykt glad for at jeg endelig hadde greid å kjøre opp (på tredje forsøk...) at det var komplett umulig for meg å ikke smile. Derfor ser jeg litt merkelig ut på bildet. Jeg var 19 år da denne lykkelige episoden fant sted (altså mange, mange år siden), og resultatet må jeg leve med den dag i dag. Jeg kniser innvendig hver gang jeg må vise det frem, og kan ikke skjønne annet enn at vedkommende som studerer det gjør det samme. 

Av de passbildene av meg som er aktive i dag, ser jeg vel mest normal ut på bankkortet. Sikkert fordi jeg fikk lov til å smile. Det jeg lurer på der, er hvorfor de har brukt helgenfilter? Det ser ut som jeg gløder og stråler,som var jeg en form for hellig skikkelse. Eventuelt at jeg har vært på aurafotografering, og ønsket å ha nettopp dette bildet på legitimasjonen min.

Overraskende nok er jeg ikke så verst fornøyd med resultatet i det nye passet mitt. Bortsett fra at jeg ikke helt kjenner igjen den voksne dama på bildet. På dette fotografiet ser jeg også hvor utrolig asymmetrisk ansiktet mitt er. Det er som to vidt forskjellige personligheter møtes der. Dette er grunnen til at jeg aldri ble supermodell, forresten. Hvis du skal gjøre det stort som modell, kan du være så rar du bare vil, bare du er symmetrisk. Det rare har jeg allerede på plass, men sørgelig nok (heldigvis) mangler jeg alt det andre man behøver for å bli sendt ned catwalken. I tillegg til at jeg ser to ulike halvdeler, synes jeg det er noe isdronningaktig ved dette bildet. At jeg kan fryse folk til is med blikket mitt. (Hvor cooool hadde ikke det vært?) Og at ansiktet mitt fremstår som uvanlig smalt. Sikkert fordi jeg alltid foretrekker å smile på bilder, og det gjør sitt for å strekke ansiktet utover og gjøre det bredere. Og mye hyggeligere. Jeg leste en gang en artikkel om et ektepar som hadde sluttet å smile på bilder. Det hadde blitt deres prosjekt. Kanskje jeg skal vurdere det, bare for en periode? Så neste gang jeg må ta et passbilde, er jeg forberedt!

 

Den lykkelige tenåringen, nygift i gammelt pass, St. Vikke av Nordea og Isdronningen. 

 

#passbilder #legitimasjon #førarkort #asymmetrisk #prestasjonsangst

De dødelige 30-åra

De siste årene har jeg innsett noe som jeg ikke helt har vært klar over før: jeg er en helt vanlig dødelig. Jeg har på en måte visst det tidligere, at jeg kom til å dø en gang, men det var ikke noe jeg gikk og kjente på. Nå mener jeg ikke at jeg går rundt og frykter døden, det skulle tatt seg ut. Som kjent er det det eneste man vet helt sikkert skal skje en gang, og jeg liker forutsigbarhet. Det er mer det at jeg nå kjenner på hvor viktig det er at jeg skal leve, virkelig leve, før jeg legger meg ned for å hvile for godt.

Som barn var jeg udødelig. Verden var akkurat passe stor, og jeg behøvde stort sett bare å tenke på meg selv. I tenårene tenkte jeg BARE på meg selv. Dette er vel gjerne den mest egosentriske perioden i ethvert menneskes liv. Hva med meg da? Og mine følelser? Hva jeg vil? I tillegg skjenket jeg sjelden morgendagen en tanke, det viktigste var det som skjedde med meg her og nå. Da jeg bikket tjue kunne jeg liksom kalle meg voksen, men jeg var jo slett ikke det. Jeg flyttet ut av det trygge hjemmet, jobbet, studerte, og følte meg generelt fri. Og ennå var jeg ung. Jeg hadde mer ansvar enn jeg noensinne hadde hatt, men også mer frihet.

Selve 30-årsdagen passerte uten særlig dramatikk. Jeg satt med en liten beibi i fanget, spiste sjokoladekake og tok livet med ro. Jeg hadde ennå god tid. Jeg var kanskje et hakk mer voksen, men fortsatt ung. Etter det gikk det slag i slag. Tiden gikk fort. Jeg hadde mindre frihet. Valgmulighetene ble færre og færre, det føltes i alle fall slik. Livet handlet ikke så mye om meg og mine ønsker og behov, men mer om forventninger, ansvar og plikter. Jobbe, tjene penger, skape et hjem, ta vare på andre. Jeg glemte etter hvert hvor jeg var oppi det hele, til jeg en dag våknet og faktisk tenkte nettopp det: Hvor er jeg?

Jeg hadde gått fra å være en udødelig, med hele livet foran meg, til å bli en helt vanlig dødelig med en tidsbegrensning. Hva hadde hendt, som plutselig fikk meg til å innse dette? Var det fordi livet stort sett bestod av de samme rutinene, og at veldig lite spennende hendte?  At jeg omsider hadde sagt ja til den bankrådgiveren, og ble med på et møte om pensjonssparing?? At jeg begynte å kjenne på små, tilsynelatende uskyldige  «vondter» i kroppen, som ikke hadde vært der før?

Jeg begynte å se fremover. Tenke på hva jeg egentlig ville utrette i dette livet. Med ett ble det viktig for meg å lære. Jeg ville fordype meg i noe nytt, utvikle meg, kanskje til og med teste noen grenser. Plutselig kunne det være for sent! Min egen kropp og dens helsemessige tilstand måtte også under lupen. Disse lemmene og organene skulle jo vare i mange år ennå, og hvordan kunne de gjøre det hvis jeg ikke behandlet dem rimelig pent? Etter en fest (som jo ble mer og mer sjelden vare), måtte jeg ha to til tre dager for å komme meg etterpå. Jeg kunne ikke maule kake og smågodt lenger, uten å føle meg fysisk uvel. Maskineriet hadde blitt såpass fininnstilt at det reagerte med harking og hakking når jeg smurte det med feil type olje.

Det merkeligste fenomenet som dukket opp som en konsekvens at jeg nå var dødelig, var ønsket om å gi noe videre. Den egoistiske drittungen bleknet, og det åpenbarte seg (en anelse) mer uselvisk versjon av Vikke. Jeg var ikke lenger midtpunktet som verden dreide seg om. Synd, men sant. Og sunt. Du gjør deg selv en bjørnetjeneste om du tror at livet alltid skylder deg noe, at du har fortjent bedre. Hvorfor hender dette meg? Eller: hvorfor hender det aldri noe med meg? Fordi jeg var stuck med mine nærsynte blå langt inne i brunøyet (så å si). Det var på tide å vende blikket utover. Det var på tide å gjøre noe. For slik er livet skrudd sammen: GJØR du noe, SKJER det noe.

Nå vil jeg få mest mulig ut av de dagene, minuttene og sekundene jeg har til rådighet. Før utløpsdatoen er nådd, og jeg endelig skal komposteres.  

 

Livet og døden og sånn. (Gammelt illustrasjonsfoto fra siste rugeperiode.)

 

#udødelig #dødelig #heialivet #carpediem #gjørnoe

10 ting syklister og superhelter har til felles

Her om dagen, på vei til jobb, ble jeg forbikjørt av et fartsfantom i et altfor tettsittende plagg. Jeg tok meg i å tenke at det eneste vedkommende manglet, var en kappe som flagret bak ryggen. Ikke at syklistene nødvendigvis kan forveksles med superhelter, men hvis man ser nøye etter har de faktisk flere ting til felles. Jeg nevner i fleng:

1. Klein klesdrakt. Både superhelter og syklister er overmåte glade i trange klær. De skylder på at de gjør det lettere å bevege seg, men den egentlige grunnen er uten tvil at de liker å vise fram den imponerende kroppen sin. Eller kroppen som er på vei til å bli imponerende. Jeg synes det er imponerende at noen i det hele tatt velger å trekke på seg den typen klesdrakt. Jeg skulle hatt fett betalt.

2. Kule dingser. Superhelter er kjent for å ha det tøffeste utstyret. Selv om de fleste er supre nok i seg selv, skaffer de seg gjerne ekstra hjelp i form av fantastiske fremkomstmidler og skremmende våpen. Syklistene er også opptatt av å eie de råeste dingsene. Et røft framkomstmiddel er selvfølgelig det viktigste, deretter kommer alskens duppeditter som kompletterer alt det andre. (Jeg merker at her kommer min totale mangel på sykkelinteresse for dagen, jeg kan skilte med null detaljkunnskap på området?) Det som skiller de to gruppene her, er at uten sykkelen er syklistene sørgelig alminnelige. Men hei, det er i grunnen også Bruce Wayne.

3. En ond nemesis. Supermann vs Lex Luthor. Batman vs Jokeren. Syklistene vs Bilistene. Det er en kjent sak at syklister er høyt i toppen på lista over hva bilister irriterer seg mest over. Gang på gang må syklistene forsvare seg mot rasende biler og deres sjåfører. De må kjempe for å vinne sin plass på asfalten, men hver gang det ser ut som de har tapt, dukker de søren klype meg opp igjen. Som når helten har fått en 42 etasjes brennende bygning over seg, og kameraet zoomer inn for å vise knyttneven som sprenger seg opp gjennom massene. Sånn er det også med syklistene. Nesten akkurat sånn.

4. Alter ego. Noe av det mest fantastiske med de velkjente, store heltene, er at ingen kjenner dem igjen når de har vanlige klær på. Så også med syklistene. For når de vrenger av seg trikoten, og ifører seg hverdagsklærne, framstår de med ett som en ganske annen. Hvem skulle trodd, at han forsiktige, litt unnselige naboen, egentlig er en Syklist?

5. Teamwork. Den hender syklister flokker seg sammen, for å snylte på hverandres styrke. Også et kjent fenomen innen superheltverdenen, og da velger de å kalle gruppa si megatøffe ting som Justice League, eller The Avengers. Team Coop eller Team United Bakeries har liksom ikke helt den samme ooompf!?en over seg.

6. De fleste er menn. De fleste sportssyklistene jeg kjenner er menn. De fleste jeg spotter tilfeldig i trafikken er menn. En gang i blant tråkker en dame forbi. Det jeg tror er en dame i det minste, det er jo slik fart på disse folka at det ikke er bare, bare å skille dem fra hverandre. På heltenes side er det bemerkelsesverdig mange som titulerer seg som noe med -Man, og ikke fullt så mange som supplerer med en Wo- i forkant. (Ikke fullt så elegant formulering, men la gå.)  Det er definitivt plass til flere super- og sykkelkvinner der ute!

7. Klasseforskjell. Er du fortsatt blakk etter sykkelkjøpet, og er stoffet i shortsen ennå ikke tynnslitt i rompa? Da er du en ferskis. Men hvis du har større muskler i leggene enn i armene, og tilbringer mer tid på sykkelsetet enn i sofaen, ja da er du som veteran å regne. I superheltenes klikk varierer også erfaringskurven. Noen er født med evnene sine, andre ble supre i voksen alder, og noen er som guder å regne. Jeg tror muligens noen syklister føler seg guddommelige også.

8. Har rettferdigheten på sin side. Kjennetegnet for en helt er at han (eller hun) kjemper for det gode, og sørger gjerne for at lover og regler holdes i hevd. Hun (eller han) som måtte befinne seg på den andre enden av skalaen, blir kalt en ondskapsfull skurk. Det er ikke til å komme bort ifra at det finnes mange fordeler med å sykle: det er bra for kroppen, bra for miljøet, en syklist tar mindre plass i trafikken enn en som kjører bil, sykling fører til mindre slitasje på veiene? lista er lang. Og selv om eksoselskerne ikke vil vedkjenne seg det, er sannheten at det stort sett er mye mer fornuftig å ferdes på to hjul enn fire. 

9. Setter seg selv i fare. En ekte superhelt risikerer livet for å redde andre. Ingen situasjon regnes som for farlig, målet er viktigere enn egen sikkerhet. Syklistene setter også gjerne liv og helse på spill, drevet av å komme seg i mål fortest mulig. Eventuelt til arbeidsplassen. Du vet, den gjengen som står opp grytidlig hver morgen, for å prestere i Tour de Jobb. Slår de rekorden denne morgenen, og kan belønne seg med et par minutter ekstra i dusjen? (Jeg håper de dusjer etterpå?)

10. Ønsket om å redde noe eller noen. Hvis verden er i fare, ropes det på Den Store Helten. Det er ingen som roper på syklistene, med mindre de er i veien da. Men så har de da heller ikke noe ønske om å redde alt rundt seg. Det syklistene er opptatt av, det som drev dem inn i trikoten til å begynne med, er å redde seg selv. Fra skrantende helse, tidlig alderdom og en kropp i forfall. Fra sviktende selvtillit, dårlig holdning, og en samvittighet som gnager. Nå kan ingen komme å si at de er nedslitte tapere, for se her; du-du-duuuu-du-duli-duuuu, jeg har SYKKEL! Og så svooosher de inn i solnedgangen, mot mesterlige fremtidige bragder. (Kan noen pliiis designe sykkelklær med kappe? Da hadde jeg blitt superglad!)

 

Justice League vs Team Coop. Jeg setter pengene mine på dem med de tøffeste klærne. 

 

#avengers #justiceleague #superhelter #sykkelhelter #sykkelsport #tourdejobb

1, 2, 3, 4, 5... kopper om dagen

Hver morgen, etter at jeg har tisset og stelt meg, drikker jeg en kopp te eller kaffe. (Alltid i den rekkefølgen. Om det da ikke er helg, da er det tisse, drikke og så stelle seg.) Det med teen har skjedd ganske nylig, så jeg vet ikke ennå om det er en ny trend eller ikke. Jeg tror jeg har godt av å ikke gi kroppen koffeinsjokk hver morgen, og da er te et foreløpig godt alternativ. Hvis jeg skal ha kaffe, tar jeg en av de små, mosegrønne koppene. Hvis jeg føler for te, velger jeg en større, rød kopp med hvite prikker. For det er selvfølgelig forskjell på tekopp og kaffekopp, det tror jeg kanskje de fleste kan være enige i. Kaffen vil kanskje smake likedan fra en tekopp, men den vil ikke føles like god. Mener nå jeg.

Når det gjelder kaffekopper, er jeg ganske konsekvent. Enten liten, mosegrønn kopp, eller, hvis vi har selskap, koppene som hører finserviset til. På hytta har jeg min helt egen kopp, den eneste i sitt slag der ute. Det har alle de kaffedrikkende menneskene i familien, og det sparer oss for mye forvirring og misforståelser. Hvis utenforstående skulle være så uheldige å skjenke seg kaffe i en av de private koppene, kan det få reaksjoner når rettmessige eier ikke finner koppen sin: «Hvor ER koppen min? Jeg har lett gjennom hele skapet! Nei, den står ikke på benken!» «Eh, er det denne?» «Jah! Så det er DU som har tatt koppen min!!» FYI, alle som vurderer å besøke oss på hytta.

Som nevnt, drikkes teen om morgenen fra rød og prikkete kopp. Mest fordi den er stødig, og takler fint å stå ved vasken på badet når jeg skal jåle meg. Skal jeg drikke te et annet tidspunkt på dagen derimot, velger jeg en annen type. Til formiddagsteen, for eksempel, må jeg ha kopp med fjes. Den kan jeg også bruke til frokosten i helgene, noe som føles naturlig fordi den inntas såpass sent på dagen. Om kvelden bruker jeg alvekruset. Fordi derfor.

Dette koppekaoset kan muligens høres litt koko ut, men jeg kan forsikre deg om at jeg er helt rar. (Skulle til å skrive normal, men i min verden er det mer merkelig å være normal enn rar. Hvem går vel rundt og er normal?) Jeg kan ikke si hvordan dette begynte, men det kan ha en sammenheng med at jeg eier for mange fine kopper. Og jeg synes det er trist om alle disse fine koppene ikke skulle bli brukt. Jeg hadde en periode der jeg hadde det samme forholdet til glass, men det løste seg ved at jeg ryddet i kjøkkenskapet. Nå bruker jeg samme type glass til alt, selv om jeg får litt ubehag når jeg drikker appelsinjuice av dem. Glassene er nemlig enten brune eller grønnfargede, og appelsinjuice skal drikkes av blanke glass. Ikke sant?

De andre glassene i huset er det ikke så mye tvil om: VINglass, ØLglass, WHISKYglass, SHOTglass? (Neida, bare tulla. Shotglassene forsvant på mystisk vis omtrent på samme tid som min førstefødte kom til verden, sammen med stringtrusene, de høyhælte skoene og muligheten til å sove lenge i helgene.) Når det gjelder vinglassene, har vi en type til hverdagsbruk (uten stett), og en annen til mer høytidelige anledninger (med stett). Du vet du er voksen, når du eier et par hverdagsvinglass.

For dere som eventuelt måtte lure på hva slags kopp jeg drikker kakao av, kan jeg fortelle at jeg ikke drikker kakao.

Joooda, en gang i blant gjør jeg det. Fra den røde koppen med prikker, selvfølgelig. (Noen annet ville jo vært galskap.)

 

Tid for formiddagste. 

 

#kaffekopp #tekopp #koppekaos #hverdagsvin

TINNBRYLLUPSDAG: 10 år med gruff og glede

I dag har jeg og Mannen vært gift i 10 år. Før dette gammeldagse ritualet fant sted hadde vi allerede vært sammen i 7 år. Og med kjapp hoderegning kan de fleste komme frem til at vi har vært sammen i EN LITEN EVIGHET! Hvordan har vi greid å holde sammen så lenge? Hva er hemmeligheten? Jeg har virkelig ingen aning. (Joda, selvfølgelig har jeg det, men den har jeg ikke tenkt å dele. Oppskriften er nemlig en gammel familiehemmelighet, og slike oppskrifter går kun i arv.)

Da vi valgte å gifte oss for lenge, lenge siden, ønsket vi ikke en vielse i kristen regi. Vi unnslapp derfor også den pompøse liturgien der man lover «å elske og ære hverandre til døden skiller dere ad». Derimot lovte vi at vi skulle gjøre vårt beste for at dette forholdet skulle fungere. Man må faktisk jobbe litt, og det har vi absolutt gjort! For selv om Han hater det når jeg plutselig roper og smeller hardt med dørene, har ikke det vært grunn nok til å kaste meg på dør. (Dessuten; å kaste noen på en dør bråker sikkert minst like mye som å smelle med en.) Jeg har ofte følelsen av at det er jeg som står for størsteparten av ryddinga i huset, og irriterer meg grønn over at jeg må si det høyt og tydelig at jeg trenger hjelp (ser han virkelig ikke hvor jævlig det ser ut her??). Men jeg roer meg alltid igjen, for det hender at denne følelsen er litt overdrevet. Vi er ikke eksepsjonelt ryddige, noen av oss, og kan godt leve med litt rusk og rask i krokene. Det er en ørliten mulighet for at det også er derfor det topper seg noen ganger.

Noe av det jeg finner minst attraktivt ved min Mann, er de superekle snørrklysene han harker opp enkelte morgener. Forkjøla, er forklaringen. Javel, men behøver han å høres så uappetittlig ut av den grunn? Som om han suger biter av hjernemasse ned i svelget, kverner dem rundt til de har blitt en slimete masse, og prosjektilspytter dem ut i doskåla? Tror ikke det. Han på sin side, synes jeg er på mitt mest ufyselige når jeg har det han kaller «Trøtt-trynet». Når øynene er ekstra smale, panna er full av truende rynker, da vet han at det er like før det smeller. Søvn er alfa og omega for meg, og mangel på søvn kan resultere i at jeg får en helt annen personlighet. Litt som Dr. Jekyll og Mr. Hyde. Tro meg, dere har ikke lyst til å møte meg når jeg er Mr. Hyde. Men Mannen, som jeg bor med og som ser meg hver eneste dag, har ikke noe valg. Heldigvis er jeg veldig søt og god som Dr. Jekyll, så da er alt (forhåpentligvis) tilgitt.

Vi er begge fredelige mennesker av natur, og har ikke sansen for meningsløse diskusjoner og krangler. Det vil si at vi slenger ikke rundt oss med dritt, selv om vi skulle bli provosert. Vi er av det slaget som tenker gjennom ting før vi sier dem høyt. På denne måten er eventuelle uoverensstemmelser over nesten før de har begynt, fordi vi på hver vår side argumenterer frem og tilbake i hodene våre før noe slipper ut gjennom munnen. Likevel har det oppstått situasjoner der vi ikke har oppført oss fullt så siviliserte mot hverandre. Som for eksempel den gangen jeg en sen nattetime dytta han ut av barnerommet, fordi han ikke greide å roe babyen. Jeg var usaklig trøtt på dette tidspunktet, og snerret visst noe om hans uegnethet som far. Han syntes (med rette) at jeg var ei skikkelig drittkjerring, og knurret tilbake. Når slike episoder oppstår, er det på sin plass med et «unnskyld» etterpå. Det har blitt noen «unnskyld» etter at vi fikk barn, for å si det sånn. Å bli foreldre bringer frem både det beste og verste i folk. Jeg kunne ikke forestille meg for ti år siden at jeg, som er så balansert og rolig av natur, noen gang skulle komme til å eksplodere av kjærlighet og sinne. Nå har det blitt en del av hverdagen.

På ti år har vi jobbet oss gjennom utdanning, jobbskifter, flytting, barn, oppussing, stress, og en hel drøss av andre små og store utfordringer. Vi har forandret oss, både på utsida og innsida. Når jeg nå ser på bildene fra bryllupet, tar jeg meg i å tenke: hvem i alle dager er disse menneskene? Disse smilende, smålubne fjortisene? For det er i alle fall ikke oss. Eller jo, det er selvfølgelig oss, men ikke OSS. Slik vi er nå. Gi det ti år til, så er vi noen helt andre igjen. Og fram til da håper jeg at Han har blitt flinkere til å gi meg flere gode klemmer. Jeg elsker klemmer, men synes jeg gir flere enn jeg får. Og så har jeg et ønske om mer kaffe på senga. Han hadde satt pris på å bli satt mer pris på. Altså i form av ros og anerkjennelse. Det burde ikke være så vanskelig. Små ting vi kan jobbe med, som kan gjøre stor forskjell. I tillegg håper jeg vi vil fortsette med å være rause mot hverandre. Vi er nøye på at begge skal få tid og rom til å ta vare på sine interesser. For når vi gjør noe vi liker, blir vi glade, og når vi er glade, får vi mer energi, som vi igjen kan dele med resten av familien. For nå er vi nemlig en familie. Ikke bare kjærester, som før vi giftet oss. Og jeg tror kanskje det var derfor jeg valgte å være såpass tradisjonell, og inngå giftermål med denne Mannen. FAMILIE. TRYGGHET. RAUSHET. Hvis vi noen gang skaffer oss et våpenskjold, tror jeg nesten disse ordene må stå der.

PS: Vi har faktisk snakket om å få oss et våpenskjold. Alle de kule familiene har jo det.

 

Hvem er disse menneskene til venstre? Uansett, jeg liker det andre paret bedre.

 

#bryllupsdag #tinnbryllup #igodeogondedager #famile #pyntaseg 

Bade naken! (Ferien min -part II)

Siste del av ferien ble tilbragt på hytta, og her er en liten oppsummering av hva jeg gjorde der:

  • Drakk morgenkaffen i solskinnet ute på trammen.
  • Lå våken i en halv times tid midt på natta og forsøkte å overbevise meg selv om at jeg ikke måtte tisse. Det er så innihampen strevsomt når man må kle på seg og gå ut av huset for å gjøre sitt fornødne.
  • Gjenopplevde deler av min egen ungdomstid gjennom klærne jeg gikk i. Klesskapet på hytta har etter hvert blitt et slags «De avlagte, men fortsatt fullt brukbare plaggenes kirkegård».
  • Forsøkte meg på det primitive teltlivet sammen med junior. Rett bak hytta. Med madrass og dyne. Han sovna rimelig greit, men jeg lå lenge våken og lyttet til alle lydene: rådyr, nise ute i fjorden, små, tassende museføtter, samt feststemte familiemedlemmer som satt på den andre siden av hytta og skrålet med til Jan Egelandsangen av Ylvis. Fin sang. Men ikke fullt så fin når du ligger i et telt og skjærer tenner og klokka er etter ett om natta og du bare vil SOVE!!!
  • Plukket minst én flått av katta hver kveld. Det pussige var at halvparten av dem allerede var avgått med døden da jeg lirket dem løs. Dette fikk meg til å lure på om katta kunne være giftig? Kanskje pus er som kryptonitt for de stakkars flåttene? Det var ingen av oss tobeinte som ble offer for blodsugerne, så det er ikke umulig at Gandalf (Pus) fungerte som vår høye (og veldig pelsete) beskytter mens vi var der.
  • Holdt stadig utkikk etter orm. Det hender det dukker opp hoggorm rundt hytta, og denne gangen ble de observert opptil flere ganger. Skjønner jo at de også vil nyte sola, og det må de gjerne gjøre for min del. Alle var raske til å ssssssnike seg unna når vi kom trampende, så det oppstod ingen stor dramatikk. Men den ene av dem hadde funnet for godt at den skulle bo i steinmuren under huset vi bodde i, og fikk sjelden anledning til å stikke tunga ut av boet. Det finnes nok smartere ormer.
  • Gjorde et fattig forsøk på å få i meg noen sårt tiltrengte vitaminer. I den tredje ferieuka er kroppen rimelig lei av søtmat og saltmat og iskrem og tull.
  • Gjennomførte ett av mine mål for ferien, som var å bade naken i fjorden. Vi har ei hel vik for oss selv, og risikerer ikke å sjenere andre enn hverandre, så her var det bare å flekke av seg klærne! Jeg må få legge til at det var veldig lite «vrikkevrikk, ooooh jeg er så deilig når jeg bader naken»-tendenser å spore ute i vannet, for de som måtte innbille seg det. Det var mer «FRIIIHEEEET! Wohooo, jeg bader naaaaaken!», akkompagnert av ugrasiøs plasking med armer og bein, knising og glising. Eneste riktige måten å gjøre det på, spør du meg.
  • Senket nivået på personlig hygiene med flere hakk. Vi har ikke innlagt varmt vann på hytta, og selvfølgelig heller ingen dusjmuligheter. Vil vi vaske oss må vi først varme vann, tømme det i en balje og la det stå til med såpe og vaskeklut. De første dagene ble dette møysommelig gjennomført, etter hvert blir man slappere. Og slappere. Til morgenen kom da jeg tenkte: jeg skal jo uansett bade i sjøen senere i dag, så hvorfor gidde å vaske meg? Bade i sjøen, faktisk. I saltvann. Etter å ha marinert seg i solkrem og ligget og svettet i sola. Blir ikke rein av det vettu. Men brydde jeg meg? Nei. (Virket ikke som resten av familien gjorde det heller, eller så var de bare for høflige til å si fra.)
  • Ble nesten tisset på av mitt eget avkom. Minstejenta sprang lubben og blid rundt uten en tråd, og hadde nettopp lært at her på hytta kan du tisse (nesten) hvor du vil. Jeg lå i fjæresteinene og tørket kroppen etter et bad da hun proklamerte: Jeg må tisse! Jeg vil tisse på steinene! Jeg sier åkei, og skal akkurat til å sette meg opp da jeg hører plaskelyder en halvmeter fra hodet mitt. Det var litt forstyrrende, men også litt søtt. (Du vet du er mor, når slike episoder gjør deg varm om hjertet.)
  • Jeg gjorde et tappert forsøk på å lese en klassiker. Lenge har jeg villet lese Jane Austen (på originalspråket, vel og merke), og nå som det var ferie skulle jeg endelig få tid til det. Det skulle vise seg å bli en prøvelse, men jeg var standhaftig. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke hadde en fjerneste anelse om hva disse flotte, fiktive menneskene snakket om mye av tiden, men jeg innbilte meg at jeg hang med sånn passe greit når det gjaldt handlingen. Jeg er fortsatt ikke ferdig. Kommet halvveis-ish. Puh?

 

Kort fortalt hadde vi noen riktig fine dager på hytta. I tillegg til det jeg allerede har nevnt, ble tiden brukt til veldig lite fornuftig. Akkurat som det skal være.

 

Sommerbleik, kald rumpe, verdens vakreste sted, Super-Pus og hyttehår. 

 

#ferienmin #badenaken #hytteliv #trøndersommer #fornuftogfølelser

Les mer i arkivet » September 2018 » August 2018 » Juli 2018